Vår 2023

Vi flyter sammen – hver for oss  

 Hvordan teorien om kontaktformen konfluens støtter meg i terapirommet

Av Elisabeth Løvlie

I denne artikkelen skal jeg presentere teorien om kontaktformen konfluens og vise hvordan denne teorien støtter meg i mitt arbeid som terapeut. Oppgaven er en kvalitativ kasusstudie, der kasus er tre verbatim nedtegnet fra min praksis. I min drøfting vil jeg utforske øyeblikk der klienten og jeg deler følelser og flyter sammen, for så å differensiere og igjen bli hver for oss.

Nøkkelord: konfluens, differensiering, empati, øyeblikkserfaring, affektiv inntoning

«Brumm?» hvisket Nøff.

«Ja, Nøff?» sa Brumm

«Åh ingenting», sa Nøff

og tok labben hans.

                «Jeg ville bare forsikre meg om deg.»

Ole Brumm, A.A. Milne

Innledning – Et eksistensielt dilemma

Vi er mange som har latt oss berøre av lille Nasse Nøff. I samtalen over gjenkjenner vi hans behov for å føle seg knyttet til sin spesielle venn. Dermed gir han uttrykk for et grunnleggende, fellesmenneskelig behov, nemlig å føle seg tilknyttet andre og være del av et fellesskap. Uten den andre, klarer vi oss ikke. Vi er pattedyr og flokkdyr, født hjelpeløse til verden, overlatt andres velvilje. Det å føle samhold, å bli sett varmt inn i øynene av en nær annen, skaper trygghet og vitalitet. Samtidig er vi helt avhengige av å bli selvstendige og klare oss selv. Vi må bryte løs og kjenne på autonomi og frihet. Dette skaper grobunn for et eksistensielt dilemma – behovet for nærhet og tilknytning, og behovet for avstand og selvstendighet. (Schibbye & Løvlie, 2017, s. 97–98). En dypere forståelse av dette dilemma har preget både min personlige prosess, og min vei mot å bli gestaltterepeut. Det er også grunnleggende for mitt menneskesyn. Vi trenger, tror jeg, å være alene sammen.

Innen gestalttenkningen er det teorien om kontaktformen konfluens som særlig beskriver dette dilemma. Den viser oss at det kan være like smertefullt og truende å føle seg oppløst i grenseløs nærhet, som det kan være å føle seg forlatt og forvist (Skottun 2002/2008; Skottun & Krüger, 2017). Den gir også mening til barnets kreative tilpasninger som forsøk nettopp på å løse dilemmaet nærhet–avstand. Og, ikke minst, kan det teoretiske begrepet konfluens antyde at kunsten er «ja takk, begge deler» – å kunne flyte sammen, men samtidig kjenne egen selvstendighet.

Jeg vet noe om kontaktformen konfluens fra eget liv. Behovet for å være enig og tilpasse meg de andre, kan komme i konflikt med behovet for å markere grenser og ta plass. Det kan virke skremmende og voldsomt å markere selvstendighet, noe som igjen vekker behovet for å gjenopprette den trygge tilhørigheten. Den teoretiske beskrivelsen av kontaktformen konfluens har øket min forståelse av disse mønstrene. Og gradvis, gjennom veiledning, terapi og studiet på NGI, har jeg opplevd at det er mulig å være uenig og ha forskjellige behov uten at det blir så truende. Det kan være snakk om små justeringer – å kjenne bena i bakken, være oppmerksom på pusten eller gi direkte uttrykk for følelser og behov. Det har blitt tryggere å flyte med når det samtidig er mulig å gjenopprette egne grenser. Nærhet, har jeg erfart, kan så å si romme avstand.

I terapirommet har jeg fått en dypere forståelse av dilemmaet nærhet–avstand, og erfart hvordan det dukker opp mellom klienten og meg. I denne artikkelen, som er en kvalitativ kasusstudie, vil jeg vise hvordan teorien om kontaktformen konfluens støtter meg som terapeut. Jeg finner flere beskrivelser av teori som en form for kart som kan veilede oss i det uforutsigbare landskapet som skapes i det terapeutiske møtet (Skottun & Krüger, 2017, s. 277; Møklebust, 2016). Så mitt spørsmål er, hvordan fungerer modellen om konfluens som et slikt kart som øker min varhet for kontaktformen, og støtter meg slik at jeg kan gi meg hen og flyte med, og samtidig tydeliggjøre at vi er hver for oss?

En kvalitativ kasusstudie

Denne artikkelen er, som nevnt, en kvalitativ kasusstudie basert på mine nedtegnelser etter tre terapitimer med to forskjellige klienter. Klientene har lest og kommentert den endelige artikkelen og gitt skriftlig samtykk. Som en kvalitativ studie, er hensikten å utsi noe om kvaliteten på det som utspiller seg i spesifikke situasjoner, og ikke samle inn målbare, observerbare eller generaliserbare fakta (Joyce & Sills, 2018; Kolmannskog, 2019). Det skilles mellom flere typer kasusstudier, og denne oppgaven ligner mest på en «pragmatisk kasusstudie» (McLeod, 2010). Kasusstudier viser hvordan teori utspiller seg i praksis, og dermed også hvordan praksis kan utfordre teori, eller, som McLeod skriver: «de skaper en dialog mellom teori og praksis-situasjonen» (2010, s. 111, min oversettelse). Gjennom arbeidet med verbatimene i denne artikkelen, utdypet jeg min forståelse av teorien om kontaktformen konfluens, noe som igjen har påvirket min praksis. Her gjenkjenner vi dialogen McLeod beskriver.

Konfluens og emosjonell innlevelse

Konfluens kommer fra det latinske – con (med) fluere (flyte). I gestaltteori beskriver konfluens erfaringen av at grensen mellom meg og omverden oppheves. Omgivelsene og jeg flyter sammen, og opplevelsen av annenhet og forskjell er fraværende (Perls et al., 1951/2018, s. 118–123; Skottun & Krüger, 2017, s. 184–199). Perls advarte mot konfluens: «Uten denne fornemmelsen av grense – denne fornemmelsen av noe annet […] er kontakt ikke mulig!» (Perls et al., 1951/2018, s. 118, min oversettelse[1]). Idet jeg flyter sammen med mine omgivelser, svekkes ifølge Perls muligheten for god kontakt (Staemmler, 2012, s. 20–21). Hvis jeg som terapeut ikke er avgrenset fra klienten, er faren at jeg mister mine grenser og kontakt med mine impulser og dermed også med klientens. Her, sier Perls, saboteres utviklingspotensialet: «Konfluens legger grunnlag for rutine og stagnasjon, kontakt for interesse og vekst» (Perls et al., 1951/2018, s. 122, min oversettelse[2]). Dette synet på konfluens finner vi igjen hos sentrale teoretikere som for eksempel Polster & Polster (1973) og Joseph Zinker (1977).

I gestaltteoriens utvikling har synet på konfluens som kontakt-ødeleggende blitt nyansert. Sentralt er bidraget til Gordon Wheeler (1991). Han fastholder at konfluens er nødvendig – det er slik organismen tar til seg noe fra omgivelsene. Samtidig skjer differensiering – det er slik organismen avgrenser seg eller lukker seg for omgivelsene. Denne regulerte utvekslingen mellom å åpne seg / ta inn og lukke seg / avgrense er grunnleggende for all utveksling mellom meg og ikke meg – pust, spising, læring, manipulering og visuell persepsjon (Wheeler, 1991, s. 111). Så polariteten til konfluens er differensiering, og kontaktformen konfluens beskriver både det å flyte sammen og det å avgrense eller yte motstand (Wheeler, 1991; Skottun, 2002/2008; Skottun & Krüger, 2017). I teorien skilles det mellom differensiering og isolasjon. Isolasjon beskriver den oftest vonde opplevelsen av å være alene og utenfor, frarøvet de andre, mens differensiering er å skille mellom min opplevelse og den andres, uten at jeg av den grunn må isolere meg (Skottun, 2002/2008; Skottun & Krüger, 2017, s. 187).

Nyere teoretisk utforskning av konfluens sammenfaller med det som ofte blir omtalt som en relasjonell vending innen gestaltterapi (Jacobs & Hycner, 2009; Winitsky, 2022). Vi kan si at konfluens har fått ny verdi i det kontakformen fremheves som premiss for vår evne til å sette oss inn i den andres opplevelsesverden og samtidig være hver for oss. I boken Empathy in Psychotherapy (2012) går Frank Staemmler i dybden for å utvikle empatibegrepet innenfor psykoterapi. Staemmlers bok er viktig for meg fordi den presenterer en forståelse av konfluens som støtter meg som terapeut. Med henvisninger til blant annet nyere hjerneforskning og spedbarnsforskning, nyanserer og videreutvikler Staemmler en forståelse av empati som noe grunnleggende biologisk. Spedbarnets utvikling skjer i konfluente samspill med omsorgspersonen – barnet og omsorgspersonen flyter sammen og grensene mellom dem opphører. Daniel Stern (1985) snakker om affektiv inntoning for å beskrive hvordan omsorgspersonen toner seg inn på følelsen barnet uttrykker, og deler denne. Denne innlevelsen og evnen vi har til å dele affekter, er kroppslig og emosjonell – og lynrask. Voksne kan motta, bearbeide og matche ørsmå endringer i ansiktsuttrykk innenfor 30 millisekunder (Dimberg et. al, 2000). Særlige relevante i denne sammenheng er speilnevronene. Svært forenklet kan vi si at når jeg ser en annen utføre handlinger, fyrer nevroner som skulle tilsi at jeg selv utførte handlingene (Se f.eks. Staemmler, 2012; Cozolino, 2006/2014 og Rizolatti & Sinigaglia, 2008). Oppdagelsen av disse nevronene har hatt særlig stor påvirkning på vår forståelse av mellommenneskelig kontakt. Vi er fra naturens side utstyrt med evnen til å sette oss inn i den andres opplevelse og dele denne (Cozolino 2006/2014). Vi ser hvordan kontaktformen konfluens ikke begrenses til noe negativt og kontakthindrende, men i stedet beskrives som biologisk betinget og en forutsetning for affektiv inntoning.

Den affektive inntoningen skjer i det vi lytter bak ordene, til rytmen, musikken, resonansen – det vil si stemmeleie, ansiktsuttrykk, rødming, skjelving, blikk (DeYoung, 2019; Amini et al., 2002; Løvlie & Schibbye, 2019). Her gjenkjenner vi gestaltteoriens fenomenologiske oppmerksomhet og sanselige varhet for det som er. Som terapeut forsøker jeg å gjøre meg tilgjengelig for den andres affektive opplevelse, her og nå. Jeg bruker min varhet og støtter meg på min teoretiske kunnskap i det jeg åpner for at klienten og jeg kan flyte sammen og bli berørt. Her kan vi tre inn i et umiddelbart, til dels språkløst emosjonelt landskap. Staemmler henviser til Daniel Sterns begrep øyeblikksmøter (Staemmler, 2012, s. 207–208; Stern, 2004). Vi flyter sammen, deler affekter, i øyeblikk. Siden blir vi igjen hver for oss, men noe har endret seg. Vi tar med oss noe nytt som ble intensivert i øyeblikksmøtet. Interessant nok beskriver nyere hjerneforskning slike terapeutiske møter og deling av følelser som endringsskapende, også på et nevrologisk plan (Schore 2019; Cozolino 2006/2014; Cozolino 2016; Amini et al. 2002).

Jeg vil understreke at denne formen for sammenflyting skjer fra øyeblikk til øyeblikk (DeYoung, 2019; Schibbye, 2002/2009. s. 391–405). I sin anmeldelse av Staemmlers bok vektlegger Krüger dette aspeketet. Det hun kaller innforlivelsen (hennes oversettelse av empati) er del av vår grunnleggende væren, og det utspiller seg i øyeblikk. Vi er hos den andre bare en ytterst kort stund, før vi vender tilbake til oss selv (Krüger, 2012). Staemmler knytter differensiering blant annet til at vi alltid er kroppslig situert i egen kropp. Uansett hvor identifisert jeg blir med den andre, forblir jeg – og du – til stede i egen kropp. Vi kommer ikke utenom at det er i meg det skjer, eller det Staemmler kaller mineness – minhet (Staemmler, 2012, s. 146-147). Denne kroppslige tilbakekomsten til meg – med den nye erfaringen – er avgjørende for videre utvikling. Som terapeuter søker vi å dele følelser, å sette oss inn i den andres opplevelse, samtidig som vi differensierer og fastholder våre grenser (Skottun & Krüger, 2017. s. 60–61). Det er i avgrensningen jeg tar til meg erfaringen som min og ikke som din. Og her er vi kanskje tilbake til Perls og tidlig gestaltteori? Det er i differensiering jeg kan øke min varhet og vokse.

I arbeidet med verbatimene har det blitt tydelig for meg at det er flere kontaktformer som blir figur i møtene mellom klienten og meg, og som jeg indirekte jobber med. Når skammen melder seg, blir også introjeksjon, retrofleksjon og projeksjon figur. Disse kontaktformene henger også ofte sammen (Skottun & Krüger, 2017, s. 270–271). Introjeksjon beskriver at jeg ukritisk svelger regler, påbud og budskap fra mine omgivelser (Perls et al., 1951/2018; Skottun & Krüger, 2017; Hostrup 1999/2009). Projeksjon oppstår når jeg for eksempel overfører, eller projiserer, disse påbudene på andre og kan komme til å bli moralsk, dømmende og generelt ha oppfatninger om den andres syn på meg (ibid.). Retrofleksjon kan beskrives som det motsatte av projeksjon, nemlig at jeg vender reglene og påbudene innover mot meg selv, ofte uten at jeg er klar over det selv (ibid.). Å arbeide terapeutisk med disse kontaktformene, kan være å støtte motpolen (Skottuen & Krüger, 2017; Hostrup 1999/2009). Motpolen til retrofleksjon kan være å komme ut, møte og dele; motpolen til projeksjon kan være å vise hva jeg føler og sette ord på, være transparent; og motpolen til introjeksjon kan være å dvele ved og revurdere de budskap og regler som er slukt (Skottun, 2002/2208, Jørstad, 2002/2008, Wheeler, 1991).

Verbatim

1. Anna – sammen hver for oss i skammen

Anna er en kvinne tidlig i 30-årene som har gått hos meg i ca. ti måneder. Et hovedtema i våre samtaler har vært en følelse skam knyttet til å ta plass og bli synlig i samspill med andre. Følgende verbatim er fra en time ca. sju måneder inn i terapiforløpet. Anna har nettopp flyttet og vil ha en innflyttingsfest, men er veldig i tvil om hvordan hun vil feire. I det som følger, står T for terapeut, K for klient.

K: (retter seg opp, og ser meg inn i øynene) – Jeg synes det er vanskelig – når jeg har invitert, om det er bursdag, eller noe annet, så blir jeg så redd for at det skal bli dårlig stemning. Og jeg har jo lyst til å være til stede for gjestene mine, men det er som om jeg bare kollapser inni meg selv, og jeg vil jo bare være borte.

T: – Mmmm – jeg hører at du sier at du bare vil bli borte, at du kollapser litt...

K: – Ja, eller jeg blir helt sånn (vifter med armene), der ute, og bare holder på ... og jeg klarer liksom ikke å bare være hos meg selv ...

T: – Okei ... og hva kunne det være – å være hos deg selv ...?

K: – Nei – å bare være mer sårbar, være til stede, uten å ta så mye ansvar ... (holder hånden foran brystbenet).

T: – Hvis du skal kjenne litt etter nå ... her ... Jeg så du gjorde sånn med hånden din (speiler bevegelsen).

K: – Ja (hun gjentar bevegelsen) – det er jo det å være nærmere meg selv, på en måte, mer samlet...

T: – Mmm ... får du noen bilder her ...

K: – Jeg, det er nesten som en stamme ...

T: – Ja, ok – en stamme ...

K: – Ja, av nytt, friskt tre ...

T: – Ok ... har det noen farge?

K: – Ja det er sånn tyri-ferskt ...

T: – Åh ja, sånn tyri-ferskt ....

Jeg blir oppmerksom på at jeg ser for meg en stamme uten røtter, og velger å spørre K om hennes bilde.

T: – Har den noen røtter denne stammen?

K: – Nei, den bare er der ... eller kanskje, noen få, litt sånn i føttene (K beveger føttene litt frem og tilbake).

T: – Ja ... ikke sant ... litt sånn i føttene ...

K: – Også blir jeg så bevisst nå, at når jeg skal dele sånne bilder med deg, så tenker jeg at du evaluerer dem, og da kommer skammen (K synker litt sammen i overkroppen, ser ned).

Jeg kjenner at det prikker litt i halsen, og kjenner på tristhet. Jeg blir bevisst at jeg kan ha bidratt til å skamme henne med mitt spørsmål om treet hadde røtter. Men jeg får også en tanke om at vi har en mulighet til å erfare skammen sammen her-og-nå. Jeg får en impuls om å være varsom og langsom.

T: – Hmmmm (jeg stryker meg på brystet, ser litt ned) – ja, da kommer skammen ...

K: – Ja ...

T: (Ser forsiktig opp på henne) – Så skummelt er det å vise seg frem .... Også her, med meg ...

K: – Ja ...

Vi sitter stille lenge, og K møter til slutt blikket mitt. Jeg nikker litt, smiler forsiktig og hun smiler tilbake.

Jeg fortsetter å se henne inn i øynene, og sier lavt og langsomt, mens jeg smiler så vidt.

T: – Også sitter vi her, sammen i dette nå ...

K: (Smiler litt) – Ja ...

2. Anna – sammen, hver for oss i tristhet

Følgende verbatim er hentet fra en time ca. åtte måneder ut i terapiforløpet. Jeg opplever at vi har skapt en ganske høy grad av trygghet sammen, men er samtidig var for at utrygghet brått blusser opp.

K: – Nå dukker det opp et bilde for meg.

T: – Ok ...

K: – Ja – jeg går fra venninnen min Kari og datteren hennes på 5–6, også blir datteren så sint eller lei seg fordi jeg skal gå.

T: – Hmmm ...

K: – Og da kjenner jeg på en så akutt skamfølelse på hennes vegne – at det å bli så trist, er så skamfullt (øynene fylles av tårer, samtidig som hun ser på meg).

T: – Oj ...

Jeg får brått gåsehud på bena og kjenner at også jeg får tårer i øynene og kjenner på egen tristhet. Jeg merker at jeg spenner litt på baksiden av lårene, legger hånden på brystet og senker stemmen og snakker langsomt. Jeg fokuserer på egen pust og får en impuls om å være varsom og snakke langsomt.

T: – Så det å være trist ... det er skamfullt ...?

K: – Ja, og hvordan jeg ble møtt som barn, hvis jeg ble trist ble det bare avfeid – ta deg sammen, eller – det er ikke noe å være trist for ...

T: – Mmm – så det å føle seg trist, da blir det liksom noe galt med deg ... noe du må skamme deg over ...?

K: – Ja ...

Vi sitter lenge i stillhet, tårene renner hos Anna, og jeg kjenner at jeg fortsatt er blank i øynene, og at jeg deler følelsen av tristhet med Anna. Jeg får en impuls til å dele mer av hva som skjer med meg, som jeg følger.

T: – Og jeg kjenner på tristhet her nå ... sammen med deg ... jeg får gåsehud på bena ...

Anna ser på meg, og vi har en ganske lang blikk-kontakt uten å si noe. Hun sitter stille i stolen og ser ned på gulvet. Jeg stryker meg over brystet, nikker så vidt med hodet.

K: – Og det er så rart – når skammen kommer, så er det liksom som om det blir iskaldt her (Anna tar seg over skuldrene).

T: – Okei ... iskaldt her ... (jeg speiler bevegelse).

Jeg får en impuls til å hente et pledd, som jeg følger. Jeg strekker det mot henne.

T: – Jeg kjenner jeg får lyst til å gi deg dette, og se om du vil ha det rundt skuldrene dine?

Anna tar det imot og legger det over skuldrene Vi sitter fortsatt i stillhet...

T: – Så det å se en annen bli trist, det er skamfullt ...?

K: – Ja ...

Jeg lurer på hvordan det er for K å se meg bli trist og tenker at det er en mulighet til eksplisitt å utforske tristhet/skam i feltet her-og-nå. Jeg kjenner at pulsen øker litt, og noe uro i magen, men velger å intervenere.

T: – Og jeg lurer litt ... hvordan var det for deg å se at jeg ble trist?

K: – Hmmm … Jeg vet ikke helt ... det var litt sånn (hun beveger hendene foran seg – den ene opp, den andre går ned).

T: – Litt sånn ... (jeg speiler bevegelsen).

K: – Ja, på en måte – det forsterket kanskje min tristhet litt, samtidig var det liksom som om det skjedde noe, ett eller annet flyttet liksom litt på seg ...

T: – Ja, noe flyttet litt på seg, sånn var det ... (vi smiler sammen, og er stille).

3. Helene – sammen hver for oss tar vi plass

Helene er en kvinne tidlig i 40-årene, som har vært klient hos meg i snart ett år. Tema for terapien har blant annet vært traumer fra barndommen med en truende far. Følelsen av skam har vært en gjenganger. Verbatimet er hentet fra en time ca. ni måneder inn i terapiforløpet. Helene beskriver en tegning av seg selv som en slags strektegning, og far som en truende mørk skikkelse. Vi snakker om tegningen sammen og om at hun plutselig ser en ny kraft i seg selv.

K: (blir alvorlig i fjeset, snakker lavt og langsomt) – Og nå er det som om jeg ser en slags tegneserie, der jeg bare moser han ned, så han (far) bare faller om ...

T: (matcher stemmen og tempo) – Så du bare moser han ned...

K: – Ja ... (blir stille).

K: – Ja ... (blir stille).

Jeg ser at K lener seg mer bakover mot stolen, at skuldre faller ned, men også at hun ekspanderer i brystkassen. Fjeset får en slags ro, det er lite mimikk, hun ser meg rett inn i øynene, og det er som om hun tar mer plass i stolen. Det er så påfallende for meg, og jeg får en impuls til å dele noe av det jeg ser.

T: – Og akkurat nå ble du veldig tydelig for meg, som om noe endret seg litt i fjeset ditt ...

K: – Ja ... hmmm.

T: – Også lurer jeg litt på hvordan dette kjennes i kroppen din, om du kjenner noe ...?

K: – Ja, det er som om jeg liksom tar mer plass i stolen ...

Hun lener seg bakover, legger armene på armlenene og trommer med fingrene. Vi smiler sammen.

T: – Og det var akkurat det jeg opplevde da jeg så på deg – det var som om du tok mer plass, som om skuldrene dine og brystkassen liksom utvidet seg ...

K: – Og nå kjenner jeg at jeg ble litt flau ... nesten litt skamfull ... (ser litt ned).

T: – Ja ... okei (snakker langsommere).

Jeg får tanker om at det kanskje ble litt mye for henne med mine direkte observasjoner, at hun ble for synlig. Samtidig har jeg en hypotese om at det er en mulighet til å utforske skammen mer her-og-nå.

T: – Så litt skamfull ...

K: – Hva er det jeg gjør liksom ... (ser på meg).

T: – Hmm ... Ja... og hvem ble jeg da for deg da...? En som …? (Jeg søker kontakt med blikket, og er var på å «mykne» ansiktet.)

K: (tar seg litt tid, ser meg inn i øynene) – Nei, jeg ser jo på deg at det er ok. Jeg ser det på øynene dine at det er greit. Det er jeg veldig takknemlig for.

T: – Ja, ok ... Du ble synlig for meg, og du tok plass... her sammen med meg ...

Drøfting

I drøftingen som følger ønsker jeg å hente frem øyeblikk der teorien om kontaktformen konfluens støtter meg i terapiarbeidet. Det er øyeblikk der jeg opplever at mine og klientens grenser er fleksible, og at vi kan nærme oss hverandre, til og med smelte sammen, for så å trekke oss tilbake og skille oss fra hverandre. Teorien øker min varhet, og påvirker mine valg som terapeut. Jeg skal først se på utvalgte øyeblikk der jeg og klienten flyter sammen, så skal jeg vise hvordan vi differensierer, og til slutt hvordan vi flyter sammen hver for oss.

1. Vi flyter sammen

Den type sammenflyting jeg er opptatt av, handler om søke seg inn mot den andres emosjonelle opplevelse og dele den, her og nå. Det er snakk om øyeblikkserfaringer, slik jeg har beskrevet over. Når Anna sier (verb. 1) at hun kollapser inni seg og bare vil være borte, vet også jeg noe om denne følelsen. Jeg svarer med et «mmm», og her gir jeg meg tid og tar inn hennes tonefall som er litt høyt, blikket som er noe spørrende, kroppen som har lite bevegelighet. Etter mitt «mmm» blir jeg var kroppslige fornemmelse i meg – jeg puster i brystet og strammer litt i musklene i overkroppen – samt følelser i meg, en slags fortvilelse, men også en sterk ensomhet som kanskje handler om å ville forsvinne fra sosiale situasjoner. Jeg svarer med lavere stemme enn Anna, holder blikket hennes og gjentar «at du bare vil bli borte, at du kollapser litt ...» De tre prikkene her er viktige (og de går igjen i verbatimene) fordi de formidler en undrende, åpen holdning og ikke en konstatering eller et direkte spørsmål (Løvlie & Schibbye, 2017; Schibbye, 2002/2009). Fordi jeg støtter meg på teorien, har jeg et bevisst ønske om å romme og holde følelsene og ikke henfalle til forklaringer og definisjoner.

I det andre verbatimet, nevner Anna flere ganger at det er skamfullt å se andre bli triste. Hun kjenner først på en «akutt skamfølelse» på en jentes vegne. Hun får tårer i øynene og ser direkte på meg. Jeg svarer med et «oj», og får en parallell akutt kroppslig reaksjon – særlig gåsehud på bena, og tårer i øynene. Igjen lar jeg det gå litt tid, og blir bevisst min egen pust, at jeg strammer bak lårene, og jeg kjenner en impuls om å være varsom. Her kan vi si at jeg differensierer ved å kjenne på egen kropp (ref. Staemmlers «mineness»), før jeg igjen kontakter følelsene i skam. Med lav stemme sier jeg langsomt «Så det å være trist ... det er skamfullt ...?» Igjen søker jeg å flyte med og ta del i den emosjonelle resonansen jeg beskrev over. Jeg er bevisst på at jeg ikke kommer med forklaringer eller påpekninger eller eksperimenter akkurat her. Jeg støtter meg på teorien som sier at det å «være i» emosjonell deling er verdifullt. Verbatimene viser at jeg gjentar slike inntonings-henvendelser – «så det å føle seg trist, da blir det liksom noe galt med deg ... noe du må skamme deg over ...?». Og senere, etter at jeg har gitt henne et pledd, en handling som bringer oss over i gjøren og potensielt bort fra væren-i – «Så det å se en annen bli trist, det er skamfullt ...?» Her søker jeg igjen å flyte med og dele følelsen av skam.

Verbatimene beskriver også mye konkret speiling. Jeg legger hånden foran brystet når Anna gjør det, jeg tar meg over skuldrene når hun beskriver skammen som kulde over skuldrene, jeg speiler bevegelsen hun bruker for å beskrive hva som skjedde med henne da jeg ble trist. Med Helene speiler jeg tonefall og bevegelse når hun viser hvordan hun slår ned faren sin. I alle verbatimene speiler klienten og jeg også hverandres ansiktsuttrykk – vi smiler forsiktig sammen, vi ser hverandre inn i øynene, vi er stille sammen. Denne formen for speiling, understøttes av min kunnskap om speilnevroner. Vi vet at slik speiling ikke er en passiv etterligning eller et verktøy: gjennom speiling vekkes de samme affekt- og intensjons-registre i meg og i klienten, og intersubjektiv, kroppslig-fundert deling blir mulig (Staemmler, 2012; Krüger, 2012). Slik speiling handler også, ifølge Stern, om å gi form til affektinntoning (Stern, 1985, s. 142). Affektene tar så å si form gjennom fysisk imitasjon. Vi kan si at de trer frem som fenomener som er tilgjengelige for våre sanser. I terapirommet opplever jeg at de tydeliggjøres og kan bli figur.

Jeg har lyst til å si noe om en impuls som dukker opp i meg gjentatte ganger i disse verbatimene, nemlig en «impuls om å være varsom». For meg er dette blitt en gjenkjennelig impuls, som melder seg med for eksempel gåsehud på bena, tårer, stramming bak på lårene, kort pust. Det er som om kroppen min sier – «Forsiktig! Trå varsomt!». Også denne impulsen kan forklares nærmere gjennom teori, og da tenker jeg på Staemmlers begrep om «cultivated uncertainty»[3] (Staemmler, 2012), eller «kultivert uvisshet». Begrepet beskriver hvordan jeg, i møte med et annet individ, inviteres til å kultivere min egen uvisshet. Det vil si at jeg i møte med hennes følelser, kan gjenkjenne resonanser i meg selv, men samtidig er jeg bevisst at disse følelsene ikke er identiske, og ikke minst, at jeg kan ta feil. Jeg tenker at en slik varhet er særlig viktig i felt med konfluens. Den bidrar til å forhindre at vi flyter sammen på en slik måte at grensene mellom oss blir usynlige. Igjen ser vi hvordan teorien støtter min praksis og min tillit til mine impulser, høyner min varhet og ledsager mine valg. Å flyte med den andres affektive strøm er å både gi seg hen og våge å gi slipp, men samtidig etterstrebe en høy grad av varsomhet og uvisshet.

2. Hver for oss

I møtene med Anna og Helene, flyter vi ikke bare sammen. Vi differensierer også. For eksempel deler jeg eksplisitt hva som skjer med meg. Dermed jobber jeg indirekte både med retrofleksjon og introjeksjon. Jeg sier til Anna i verbatim én: «Og jeg kjenner på tristhet her nå ...» Jeg definerer følelsen som min, og skiller den implisitt fra hennes. Litt senere, differensiere jeg enda tydeligere: «Og jeg lurer litt ... hvordan var det for deg å se at jeg ble trist?» Med et direkte spørsmål om hvordan jeg påvirket henne, markerer jeg forskjellen mellom oss. Og når jeg ikke holder igjen, men kommer ut og gir uttrykk for min følelse, jobber jeg med polaritetsspennet i flere kontaktformer samtidig. Med Helene i verbatim tre, differensierer jeg på måter som kan ligne. Jeg deler eksplisitt hva jeg ser i hennes kropp: «nå ble du veldig tydelig for meg, som om noe endret seg litt i fjeset ditt ...», og senere, «da jeg så på deg, var det som om du tok mer plass, som om skuldrene dine og brystkassen din liksom utvidet seg ...» Jeg spør også et direkte spørsmål: «Også lurer jeg litt på hvordan dette kjennes i din kropp, om du kjenner noe?» Dette er eksempler på små, men ganske tydelige differensieringer. Vi er et «vi», men også et jeg og et du.

Det er interessant at i verbatim tre, differensierer også klienten. Idet jeg påpeker den kroppslige endringen, sier hun at hun nesten ble litt skamfull. Jeg blir bevisst at min konkrete observasjon kanskje ble litt mye, og blir samtidig var for at også jeg kan bli skamfull. Det er tydelig at skam og projeksjon er figur mellom oss. Igjen finner jeg støtte i teorien om kontaktformene. I stedet for at vi begge skammer oss, toner jeg inn og søker å dele skammen. Jeg tar en sjanse og undrer meg: «og hvem ble jeg for deg da …? En som ...?» Her kultiverer jeg en uvisshet – jeg vet jo ikke hvem jeg ble for henne. Kanskje ble jeg en som skammet henne? Kanskje ble jeg det motsatte? Helene tar seg god tid, ser meg lenge inn i øynene, før hun svarer: «Nei, jeg ser jo på deg at det er ok. Jeg ser det på øynene dine at det er greit». For det første differensierer Helene. Hun bruker kontaktfunksjonene sine, ser meg, og det skjer noe mellom oss. I stedet for å holde igjen, har jeg delt, og jeg har, med kultivert usikkerhet, undret meg over hvordan det er for henne. Da blir det mulig for Helene å være direkte med sin opplevelse av meg som en som aksepterer. Ifølge teorien, fører denne differensiering til en mulig endring i Helenes indre erfaring av skam. Det er verdt å nevne at jeg her er bevisst eget uttrykk i ansiktet og øyne. Som sagt, er vi ufattelig raske til å prosessere informasjon fra den andres ansikt, og betydningen av et avslappet, vennlig fjes og blikk kan vanskelig overvurderes (Schibbye, 2014). I denne sekvensen flyter Helene og jeg sammen og åpner for skammens emosjonelle landskap. Vi deler følelsen, og så differensierer vi både fra hverandre og fra tidligere opplevelser – jeg blir ikke en som skammer henne. Vi flyter sammen hver for oss.

Jeg har en tanke om at Anna kanskje beskriver hva som kan skje i slike konfluente øyeblikk. Når jeg spør henne hvordan det var for henne å se at jeg ble trist (jeg kommer ut, er eksplisitt, og differensierer), svarer hun litt nølende og gjør en bevegelse med hendene opp og ned foran seg. Jeg speiler bevegelsen og gjentar ordene hennes, og hun svarer at det kanskje forsterket hennes tristhet (en beskrivelse av at vi fløt sammen), samtidig var det «liksom som om det skjedde noe, ett eller annet flyttet liksom litt på seg ...» Jeg gjentar det hun sier, og vi smiler til hverandre uten å si noe. I refleksjonen i ettertid blir jeg opptatt av beskrivelsen hennes – ett eller annet flyttet liksom litt på seg. Kanskje beskriver hun her nettopp den typen erfaring der noe endrer seg? Staemmler henviser til Gadamer og beskriver samspillet mellom klient og terapeut som dans eller lek (Staemmler, 2012, s. 197–206). Leken, sier han, har sin egen bevegelse og dynamikk, som overskrider spillerne. Det skjer noe i situasjonen som er utenfor begges kontroll, noe de skaper sammen, men som er større enn dem. Og kanskje var det det som skjedde mellom Anna og meg her – noe flyttet liksom litt på seg?

3. Vi flyter sammen, hver for oss

Før jeg avslutter drøftingen av kasus, vil jeg se nærmere på et øyeblikk. Anna kjenner på skam etter at hun har delt bilder som dukket opp i henne og hun setter ord på følelsen. Umiddelbart kan også jeg kjenne streif av skam – gjorde jeg noe galt når jeg utforsket bildet med henne? Skam er figur, og det er både retrofleksjon og projeksjon i feltet. Men igjen er det først og fremst konfluens jeg arbeider med. Jeg gir meg selv litt tid og forsøker å tone inn og dele følelsen hun formidler. Jeg ser ned, kanskje fordi jeg fornemmer at det kan bli litt mye med mitt direkte blikk. Så sier jeg med lav stemme, mens jeg forsiktig søker blikket hennes: «så skummelt er det å vise seg frem ... Også her, med meg ...». Jeg bekrefter og deler følelsen (skummelt), understreker her-og-nå og er eksplisitt på at det skjer sammen med meg. Jeg søker å dele og differensiere og samtidig være tydelig og komme ut. Anna tar seg tid og beholder blikket nedslått, men møter til slutt blikket mitt. Jeg nikker og smiler forsiktig og søker bevisst å mykne blikk, ansikt og kropp. Jeg kjenner bena i bakken og stolen som støtter meg og merker at pusten er rolig. Vi blir sittende en stund i stillhet og se på hverandre mens vi smiler så vidt. Og jeg får en tanke om at det er viktig å tydeliggjøre at vi sitter sammen mens skammen er figur. Jeg sier «Også sitter vi her, sammen i dette nå ...» Vi har, kan man kanskje si, «overlevd» nok en gang at skammen meldte seg. Og vi gjorde det sammen, hver for oss.

Avslutning – Tro på teorien

Jeg innledet artikkelen med å knytte teorien om kontaktformen konfluens til et grunnleggende menneskelig dilemma, nemlig behovet for samhørighet og for selvstendighet. Teorien beskriver godt hvor krevende dette landskapet er. Flyter vi sammen uten mulighet for differensiering, blir alternativet isolasjon. Det kan bli smertefullt og fastlåst da begge polene – både sammensmelting og isolasjon – er trusler mot psykisk overlevelse. Men som jeg har vist, sier teorien også at vi kan arbeide med en slags paradoksal «ja takk, begge deler».

Så, for å oppsummere, hvordan støtter teorien om kontaktformen konfluens meg i mitt arbeid som terapeut? For det første har den vist at det er trygt og godt å flyte sammen hvis vi kan differensiere, og at det er trygt og godt å differensiere hvis vi kan flyte sammen. De to henger sammen. For det andre har det blitt tydelig gjennom eksemplene fra verbatim hvor «små» bevegelsene kan være. Vi kan nesten snakke om mikroøyeblikk. Særlig interessant har det vært for meg å se hvor subtil en differensiering kan være. Dette har vært en innsikt som har vokst frem gjennom studiet, praksisen min, og ikke minst gjennom arbeidet med eksamensoppgaven og denne artikkelen. For det tredje har teorien styrket min varhet i arbeidet med denne kontaktformen. Den har gjort meg mer oppmerksom på den ordløse musikken som utspiller seg gjennom kropps- og ansiktskommunikasjon, og gitt meg økt tillit til betydningen av å speile og flyte med, for så å introdusere forskjell. For meg blir det tydelig hvordan jeg som terapeut kan støtte meg på teorien. Den informerer mine valg i situasjonen, og staker ut en meningsfull, overordnet retning som jeg kan tro på.

Jeg innledet denne oppgaven med en epigraf fra det rike universet til AA. Milne. Nasse Nøff hvisker til Brum – «Brum?» «Ja», svarer Brum, «hva er det?» «Ingenting», svarer Nasse Nøff. «Jeg bare forsikrer meg om deg». Jeg blir slått av at Nøff hvisker. Kanskje føler han på noe av den varsomheten jeg selv beskriver, som om noen øyeblikk er skjørere enn andre fordi de er sårbare, men løfterike? Nøff ønsker å forsikre seg om Brum. Og kanskje er det nettopp det vi gjør i disse øyeblikkene i terapirommet? Forsikrer oss om hverandre, at vi er der, at vi tåler og overlever både nærhet og differensiering. Vi trenger hverandre for å være alene. Det innebærer tilstrekkelig trygghet til at vi kan tåle både å gi oss hen og være nær, og samtidig skille oss fra og være forskjellige. Og kanskje er det nettopp her, i gjentatte erfaringer av denne pendlingen, at vi (gjen)skaper muligheten til å flyte sammen, hver for oss.

[1] «Without this sense of boundary – this sense of something other […] – there can be […] no contact!»

[2] «Confluens makes for routine and stagnation, contact for excitement and growth.»

[3] Krüger oversetter begrepet med «overveid famling» (Krüger, 2012).

Litteraturliste:

Amini, F., Lannon, R. & Lewis, Thomas (2002). A General Theory of Love. New York: Vintage.

Cozolino, L. (2016). Why Therapy Works. Using Our Minds to Change Our Brains. NY and London: Norton.

(2006/2014). The Neuroscience of Human Relationships. Attachment and the Developing Social Brain. NY and London: Norton.

DeYoung, P. (2015). Understanding and Treating Chronic Shame. NY and London: Routledge.

Dimberg, U., Thunberg, M. & Elmehed, K. (2000). Unconscious Facial Reactions to Emotional Facial Expressions. American Psychological Society, 11(1), 127–131.

Hostrup, H. (1999/2009). Gestaltterapi. Indføring i gestaltterapiens grundbegreper. København: Hans Reitzels Forlag

Hycner, R. & Jacobs, L. (1995). The Healing Relationship in Gestalt Therapy; A Dialogic/Self Psychology Approach. Thousand Oaks, CA: Sage.

Joyce, P. & Sills, C. (2018). Skills in Gestalt, Councelling and Psycotherapy (4.. utgave). London: Sage.

Jørstad, S. (2002/2008). Oversikt over kontaktformer. I S. Jørstad & Å. Krüger (red.), Den Flyvende hollender (s. 128–139). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt.

Kolmannskog, V. (2019). «Vi blir bedre håndverkere» – En studie av den akademiske studentoppgaven ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole, Norsk Gestalttidsskrift XVI(1), 31–54.

Krüger, Å. (2012). Bokomtale. Empathy in Psychotherapy. How Therapists and Clients Understand Each Other. Frank M. Staemmler. Norsk Gestalttidsskrift IX(2), 64–71.

Løvlie, E. & Shibbye, A-L. L (2020). Å kontakte hjertet – veier til ubevisste prosesser i relasjonelle samspill. I Alrø, H., Billund, L. & Herholdt-Lomholdt, S. M. (red.), Kontakt i professionelle relationer, (s. 225–243). Aalborg: Aalborg Universitetsforlag.

McLeod, J. (2010). Case Study Research. In Counselling and Pyschotherapy. London: Sage Publications.

Møklebust, L. (2016). Konfluens – teori eller metode? En samtale med Hans Petter Frydenberg, gestaltterapeut og veileder, Norsk Gestalttidsskrift XIII(2),61–71.

Perls, F. (1947/1992). Ego, Hunger and Aggression. Gouldsboro, ME: The Gestalt Journal Press.

Perls, F. Hefferline, R.F., Goodman, P. (1951/2018/2018). Gestalt Therapy. Excitement and Growth in the Human Personality. NY: The Julian Press.

Polster, E. & Polster, M. (1973). Gestalt Therapy Integrated. NY: Vintage Books.

Rizolatti, G. & Sinigaglia, C. (2008). Mirrors in the Brain: How our Minds Share Acions, Emotions and Experience. Oxford and NY: Oxford Univ. Press.

Schibbye, A-L. L. & Løvlie, E. (2017). Du og barnet. Om å skape gode relasjoner med barn. Oslo: Universitetsforlaget.

Schibbye, A-L. L. (2002/2009). Relasjoner. Et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi. Oslo: Universitetsforlaget.

(2014). «Ansikt til ansikt – Terapeutens utfordringer i det non-verbale samspillet. I A. von der Lippe, H. A. Nissen Lie, H. Weie Oddli(red.). Psykoterapeuten, En antologi om terapeutens rolle i psykoterapi (s. 149–169).Oslo: Gyldendal Akademiske.

Schore, A. (2019). Right Brain Psychotherapy. NY and London: Norton.

Skottun, G. (2002/2008). Reisebrev. Essay om Kontaktformer og figurdannelser. I Jørstad, S. & Krüger, Å. (red.), Den Flyvende hollender, (s. 105–127). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt.

Skottun, G. & Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Staemmler, F. M. (2012). Empathy in Psychotherapy. How Therapists and Clients Understand Each Other. NY: Springer Publishing Company.

Stern, D. N. (1985). The Interpersonal World of the Infant. A View from Pyschoanalysis and

Developmental Psychology. New York: Basic Books. (2004). The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life. New York: Norton.

Winitsky, M. (2022). The Emergence of the Relational Perspective in Gestalt Therapy. I Cole, P. (red.), The Relational Heart of Gestalt Therapy. Contemporary Perspectives. (Sidespenn) London and NY: Routledge.

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered. A New Approach to Contact and Resistance. NY, Sydney and London: The Gestalt Inst. Of Cleveland Press. 

Zinker, J. (1978). Creative Process in Gestalt Therapy. New York: Vintage Books.