Vi blir til sammen på telefon

Av Anne Birgitta Nilsen

– Fy faen, jeg har det så jævlig tungt. Mandag forsøkte jeg å ta livet av meg.

Jeg er frivillig i Kirkens SOS og snakker med en mann på telefonen. I samtalen er jeg et medmenneske. Jeg er med mannen i det han forteller.

Samtalen er anonym. Mannen vet ikke hvem jeg er, og jeg vet heller ikke hvem han er – hører bare stemmen hans og det han forteller. Stemmens lydstyrke og klang, prosodien, forteller meg noe om mannens følelsesmessige tilstand (Ding & Zhang, 2023). At det er en mann jeg snakker med, gjettet jeg umiddelbart ut fra hens mørke stemme, og jeg vil derfor fortsette å referere til hen som mannen, selv om jeg ikke kan være helt sikker.

Det er kveld, en vinterkveld. Jeg ser ut av vinduet. Må kjenne etter hvordan jeg sitter i stolen, ser meg litt rundt i rommet. I samtalene hos Kirkens SOS snakker vi om hvordan den andre har det. En viktig del av oppdraget er å avdekke selvmordsfare.

– Hvordan er det nå, vil du fortsatt ta livet av deg?

– Det vil jeg alltid.

– Får du noe hjelp, da?

– Nei, jeg klarer meg selv.

Jeg blir berørt av mannen som sier han klarer seg selv, men som, slik jeg ser det, ikke gjør det. Føler meg litt trist. Det svir svakt i halsen. Kontoret jeg sitter på, er nyoppusset og hyggelig innredet.

– Du, hvorfor jobber du på denne telefonen? Synes du det er din plikt eller er det moren din som synes du skal gjøre det? Eller har du medlidenhet med folk? Hvorfor gjør du det?

Mannen er nysgjerrig på meg, drar meg inn i samtalen vår. Merker at jeg blir litt varm, litt glad, og at jeg vil gjerne gi ham et ordentlig svar.

– Nå må jeg tenke litt. Det er ikke moren min som har foreslått det, og jeg opplever heller ikke dette som en plikt. Før jeg begynte her, tenkte jeg at det kan være fint å gjøre litt nytte for meg på denne måten. Så oppdaget jeg at jeg liker samtalene her. Ja, så nå er det svaret. Jeg liker å sitte på denne telefonen. Det er litt spennende å ikke vite hvem som ringer neste gang.

Mannen forteller om seksuelt misbruk fra barndommen og opplevelser fra krig.

– Har du noen du kan snakke med om dette?

– Nei, jeg kan ikke det.

– Men du sier det jo til meg?

– Du er anonym.

– Ja, og jeg synes det er fint at du kan fortelle meg om alt dette.

– Jeg er en morder, jeg har drept mennesker.

Hvordan han omtaler seg selv gjør inntrykk på meg, og det svir litt i halsen min igjen. Han forteller at kona døde av slag, at det var hun som holdt ham oppe, fikk ham til å våge kjærligheten. Det han forteller om kona er vakkert. I alt mannen forteller hører jeg en polaritet: det vakre og det grusomme.

– Alt dette høres veldig tungt ut.

Det blir stille i den andre enden, før mannen plutselig begynner å synge:

Imagine there's no heaven. It's easy if you try…

Sangen overrasker meg fordi den kom så brått, men også fordi jeg nå hører noe annet enn motløshet. Her er det en energi, og jeg kjenner meg litt revet med, får en impuls, tenker meg litt om før jeg synger med. Jeg kommer på at jeg også i en annen samtale en tid tilbake fikk en impuls om å synge med en dame, men at jeg holdt tilbake. I ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje skulle fulgt impulsen, men også vært usikker på om det er innenfor i rollen som medarbeider hos Kirkens SOS. Nå våger jeg det.

Når jeg nå setter ord på samtalen fremtrer opplevelsen og impulsen om å synge med som tydeligere. Samtalens innhold skapte vi sammen, og jeg ble med på skiftet fra prat til sang. Nå legger jeg også merke til at sangen handler om håp og at vi vender tilbake til håpet i slutten av samtalen.

Mannen og jeg synger litt videre på John Lennons Imagine før han brått avbryter:

– Når jeg seiler, har vind i seilene, presser båten opp i plan, roper sønnen min fornøyd og jeg bare gir på.

– Så du liker å seile?

– Ja, mye vind og bølger, bare rase av gårde på sjøen.

– At sønnen din er med høres fint ut. Dere liker å seile sammen.

– Ja, han er 27 nå og har fått klær til å ha på sjøen og ny redningsvest. Han ser bra ut.

Målsetningen med Kirkens SOS sitt samtaletilbud, er at den som tar kontakt til enhver tid skal oppleve seg sett, støttet og styrket. Kontaktformen konfluens er nyttig: å flyte med i det mannen sier og synger, kjenne hvordan det er å ha vind i seilene, la meg berøre av sønnen som roper fornøyd, bruke gjentakelser for å vise at jeg følger med på det han sier. Differensieringer derimot er jeg veldig forsiktig med.

Hos Kirkens SOS bruker jeg min varhet, min evne til å lytte med hele meg, og jeg tilstreber å ufordømmende akseptere og utforske det som er i samtalen. Med ørene hører jeg ord og setninger og hvordan stemmene våre lyder. Jeg kjenner etter hvor og hvordan samtalen kjennes i egen kropp, regulerer egne impulser. Jeg finner støtte i metodikken jeg har lært hos Kirkens SOS, og i gestaltteorien, ikke som gestaltterapeut, men som medmenneske og gestaltist.

Samtalen fortsetter. Igjen forsøker jeg å få mannen til å oppsøke hjelp, men det vil han ikke. Her er han helt urokkelig, opplever jeg. Han klarer seg, han trenger ingen hjelp. Vi har snakket sammen en god stund og jeg tenker vi skal begynne å runde av samtalen. På dataskjermen foran meg ser jeg at det er kø for å nå frem til oss. Men før jeg avslutter vil jeg følge opp spørsmålet om selvmord:

– Hvordan har du det nå? Hvordan er det med selvmordstankene?

– Nei, nå har jeg det bedre.

Jeg kjenner meg trygg på at mannen ikke vil forsøke å ta livet sitt igjen nå med det aller første, men vurderer likevel selvmordsfaren som høy. Samtidig ser jeg at jeg ikke kan gjøre noe mer enn å oppfordre ham til å ringe oss igjen, gjerne i morgen, sier jeg. Når som helst. Vi har døgnåpent.

– Det er jo ikke sikkert jeg får snakke med deg da.

– Nei, det er det ikke, men hvem vet, sier jeg i et forsøk på å holde på energien vi har skapt sammen.

– Nja ... Mannen drar litt på det.

Jeg kjenner jeg blir spent, hjertet mitt banker litt fortere, pusten min går raskere litt høyt i brystet, blir urolig for at mannen skal gå inn i motløsheten igjen, miste energien og opplevelsen vi har hatt sammen, før han utbryter:

– Uansett! Vi møtes i neste havn, sier mannen energisk. Du vet, og da bare blunker jeg…

– Ja, og jeg bare: Imagine there's no heaven, it's easy if you try, synger jeg spontant.

Denne gangen følger jeg impulsen om å synge uten å bli selvoverveiende – bidrar til fantasien om at vi skal møtes igjen.

– Hahaha. Mannen ler høyt, og jeg ler med.

– Nå tenker jeg det passer å avslutte.

– Ja, takk for praten, da.

– I like måte, takk for at du ringte og ikke glem og ring oss igjen!

– Ha det da, ler mannen.

– Ha det, ler jeg.

– Hadet.

– Hadet.

Mannen legger på, og jeg smiler og ler fortsatt litt for meg selv. Opplever meg oppløftet. Jeg kjenner meg igjen i det Hoseman (2021, s. 240) skriver om varhet, om å kjenne seg mer levende, autentisk og ansvarlig – at varhet også utvikles ved å være i en relasjon til et annet menneske, slik jeg var med mannen på telefonen en times tid. Sammen var vi to fremmede, men sammen ble vi også to veldig nære som både kunne fantasere, synge og snakke sammen. Anonymiteten og telefonen muliggjør denne leken, tenker jeg. Vi blir til i relasjoner og i samhandlinger (Slagvold, 2016), også som anonyme på telefon.

I gestaltterapien er selvet noe vi gjør og ikke noe vi er. Wollants (2012, s. 67) skriver at det er så mange selv som det finnes autentiske relasjoner. I ulike situasjoner blir vi ulike varianter av oss selv. Staemmler bruker begrepet det dialogiske selvet, og han skriver at selvet består av «stemmer» som er dialogisk knyttet til andre stemmer (Staemmler, 2017, s. 52). Jeg leser ham slik at selvet kommer til syne i dialogen. Gjennom min lesning av Frank sin beskrivelse av kinestesi (2017) får jeg også en forståelse av at dialogen i gestaltterapien forstås som et utvidet begrep om dialogen, som også innebefatter kroppslige fornemmelser, verbale og ikke verbale uttrykk, men også fantasier og sang, tenker jeg. Et samtaleeksperiment med og uten lys viste noe jeg synes er interessant: at forsøkspersonene tolket samtalepartneres følelser bedre når lyset var slukket (Kraus, 2017), altså når de bare hørte stemmen til den som snakket, slik jeg gjør på telefonen hos Kirkens SOS. Å bare høre den andres stemme krever en annen type skjerpethet og årvåkenhet.

Det er noe av det jeg har beskrevet her, som fascinerer meg og som gjør at jeg opplever samtalene i Kirkens SOS som dypt meningsfulle. Selv om samtalene gjerne har en tung og mørk tematikk, har de også ofte et håp og glimt av glede og humor. Det er min oppgave å forsøke å legge til rette for å finne håpet. Nå, etter å ha skrevet meg igjennom samtalen, kjenner jeg meg mer trygg på at det var riktig å synge med og ta sangen om håp opp igjen i slutten av samtalen. Gjennomgangen viser meg også at det gir mening å se på varhet som en prosess som omhandler en varhet–oppmerksomhet–bevissthetsprosess (Skottun 2020, s. 10) og som kan strekke seg langt utover den umiddelbare situasjonen.

Og til slutt, i fall du lurer litt på det du nettopp har lest. I Kirkens SOS har jeg taushetsplikt, og dette essayet er derfor anonymisert. Jeg kjenner meg trygg på at verken innringeren eller noen han kjenner, vil kunne kjenne ham igjen. Det vil si at en del av det du har lest, har jeg diktet opp i et forsøk på å gjenskape stemningen og min opplevelse av en samtale jeg hadde med en innringer, og som jeg antakelig aldri kommer til å glemme. Noen av samtalene hos Kirkens SOS er slik: uforglemmelige opplevelser.

Litteraturliste:

Ding, H. & Zhang Y. (2023). Speech Prosody in Mental Disorders. 

        Annual Review of Linguistics, 9:335–355 https://doi.org/10.1146/annurev-linguistics-030421-065139

Hoseman, D. (2021). The Phenomenological Experience of Relationality Within Gestalt

        Therapy. Gestalt Review 25(2), 221–244. https://doi.org/10.5325/gestaltreview.25.2.0221

Kraus, M.W. (2017). Voice-only communication enhances empathic accuracy. American

         Psychologist, 72(7), 644–654. https://doi.org/10.1037/amp0000147

Skottun, G. (2020). Fra awareness til varhet. Norsk Gestalttidsskrift, XVII(1), 9–20.

Slagsvold, M. (2016). Jeg blir til i møte med deg: En bok om relasjoner. Oslo: Cappelen

        Damm.

Staemmler, F. M. (2017). Selvets mange stemmer: Om dialogisitet og mangfold i psykiske

        prosesser (L. S. Adams, overs.). Norsk Gestalttidsskrift, XIV(1), 42–60.

Wollants, G. (2012). Gestalt Therapy. Therapy of the Situation. London: SAGE Publications.