Vår 2023

– Skal alt liksom bare bli bedre nå?

En utforskning av eksperimenter i polaritetsarbeid

Av Kristoffer Carlin 

I denne artikkelen viser jeg hvordan jeg gjennom dialog, intervensjoner og eksperimenter arbeider med en klient for å identifisere hvordan hun begrenser seg selv. Hensikten er å øke klientens varhet og gjøre henne i stand til å ta eierskap til fortrengte deler av hennes personlighet. På den måten kan hun utvide sitt handlingsrom, finne styrke til å ta ansvar for egen vekst og bevege seg i retning av det livet hun ønsker. Etter hver av de tre gjengitte samtalene drøfter jeg arbeidet i lys av teorien om polariteter. Artikkelen er en omskriving av eksamensoppgaven min ved NGI, våren 2022.

Nøkkelord: Polariteter, eksperimenter, skyggesider, det fruktbare tomrom, paradoksal endring.

Innledning

Årene på NGI har jeg gitt meg anledning til å bli kjent med noen av skyggesidene mine. Dette er sider av meg selv jeg av ulike grunner har fortrengt gjennom oppveksten. De vekker følelser som selvforakt, skam og avsky og er ikke forenlig med det mennesket jeg har trodd jeg måtte være for å bli akseptert. Å bli kjent med disse skyggesidene har vært og er en smertefull prosess fordi veien går gjennom å gi oppmerksomhet til tanker og følelser jeg har forsøkt å holde på avstand hele livet. Ved å anerkjenne at disse «negative» sidene også er meg, har jeg erfart at livsrommet mitt blir større og de motsatte sidene – vitale ressurser som kreativitet, livsglede og kjærlighet – trer tydeligere frem. På grunnlag av erfaringene mine opplever jeg teorien om polariteter som meningsfull og betydningsfull i det terapeutiske arbeidet.

Polariteter, skyggesider og fruktbare tomrom i gestaltterapi

I gestaltterapi definerer vi polariteter som to motsetninger som er forbundet. En pol kan ikke eksistere uten sin motpol. De forutsetter hverandre, på samme måte som innpust og utpust, lys og mørke, hat og kjærlighet. Vi mennesker har i oss utallige mulige polariteter, og ved å utforske polene kan vi bli kjent med mange nye muligheter i oss selv og andre.

Yontef (1993) kaller teorien om polariteter for en verdsettelse av menneskelig mangfold og paradoksale sannheter om hver enkelt av oss. Det gir mening for meg.

Det som hindrer oss i å oppdage det enorme spennet av mangfold og muligheter vi har i oss, er at vi tidlig lærer å identifisere oss med noen egenskaper fremfor andre. For å få tilhørighet i flokken undertrykker vi egenskaper i oss selv som ikke blir akseptert eller anerkjent. Disse skyggesidene fortrenger vi helt eller delvis fra bevisstheten fordi de vekker ubehagelige og smertefulle følelser som skyld og skam. Dermed blir vi låst i ensidige oppfatninger av hvem vi er.

Perls (1969, s. 58) hevder at de fortrengte delene av oss selv kan gjenvinnes og at måten å gjøre dette på er å forstå, utforske, leke og «bli» de fortrengte delene. Zinker (1977, s. 202) kaller dette «å strekke polene», eller å strekke oppfatningen om oss selv. Ved å bli kjent med våre polare egenskaper utvider vi repertoaret og øker evnen til å bevege oss mellom polene. Ifølge Clarkson & Mackewn (1993/1999, s. 106) kan vi slik utvikle potensialet for å opptre som en fleksibel, integrert, hel organisme, snarere enn som en gruppe separate fraksjoner i krig med oss selv.

«Det fruktbare tomrom» er en betegnelse på tilstanden mellom polene, der en person er i balanse. Her er hen ikke opptatt av noe spesielt, men årvåken og åpen for alle muligheter (Clarkson and Mackewn, 1993/1999, s. 53). Salomo Friedlaender kalte tilstanden «det indifferente senter» fordi man her ikke identifiserer seg med noen av polene, men kan bevege seg fleksibelt mellom dem og få en opplevelse av enhet og helhet (Skottun, 2019). Personlig syns jeg begrepet «the space of not knowing» (Meryl Cook, 2018) er presist fordi det først kan oppstå når mennesket gir slipp på det kjente, noe som gjerne forbindes med usikkerhet og ubehag. Å være i dette tomrommet kan oppleves skremmende, men i gestaltterapien, så vel som i andre terapeutiske og filosofiske retninger, anses denne tilstanden å være et fruktbart utgangspunkt for vekst og nyskapning. Når fastlåste sannheter, ideer og illusjoner forsvinner, blir ny forståelse og innsikt mulig.

Kasus

Silje kom til meg fordi hun ofte ble overveldet av skam og frykt i møte med andre mennesker og derfor isolerte seg. Hun fortalte i vår første samtale at hun lengtet etter tilhørighet, men ikke kunne forestille seg noe skumlere enn å være nær andre. Hun sa at hun hadde en fiktiv murvegg mellom seg og omverdenen som beskyttet henne. Den var uendelig lang og så høy at ingen kunne se inn. Hun kunne heller ikke se ut. Innenfor murveggen følte hun seg beskyttet og alene. Silje kom til meg med et ønske om å kunne åpne seg for andre, være synlig og ta sin plass i verden.

De følgende utdragene av samtaler fra terapirommet er valgt fordi de viser ulike måter vi har eksperimentert på og gir et godt innblikk i terapiforløpet. Jeg har brukt lydopptak og transkribert utdrag av samtalene i ettertid, inkludert det nonverbale, der jeg har vurdert det som relevant for forståelsen av samtalen. Klienten har godkjent bruk av de gjengitte samtalene i artikkelen.

Verbatim 1

Silje og jeg har møtt hverandre ukentlig i to måneder. Nå sitter hun sammenkrøpet i stolen framfor meg med beina trukket opp under haken og armene i kors foran brystet. Hun ser i gulvet og forteller hvor håpløs hun føler seg på jobben. Jeg merker at jeg sitter sammensunket og er trang i brystet. Jeg føler meg alene. Midt i en setning slenger Silje armen ut i en åpnende bevegelse og lar den ligge med håndflaten opp på armlenet så overkroppen åpner seg mot meg. Bevegelsen vekker meg. Jeg følger en impuls og speiler Siljes bevegelse ved å gjenta den. Idet hun oppdager at jeg har sett henne, trekker hun hånda raskt til seg (min tolkning) og krymper seg sammen igjen. Jeg får inntrykk av at hun prøver å gjøre seg usynlig uten at jeg skal oppdage det og antar at det er en ubevisst refleks hos henne. Hun fortsetter å prate. Jeg bestemmer meg for å følge impulsen til å utforske fenomenet.

Terapeut (heretter T): – Silje, stopp litt.

Silje stopper brått og ser på meg med redde øyne (min tolkning). Jeg får behov for å formidle at hun ikke har gjort noe galt og smiler.

T: – La du merke til hva som skjedde nå?

Silje flakker med blikket og smiler med munnen.

T: – Jeg speilet din armbevegelse (demonstrerer bevegelsen), og for meg så det ut som du fikk det med deg?

Silje (heretter S): – Ja, jeg følte meg synlig, så jeg trakk tilbake armen. Jeg håpet at du ikke så det.

Hun ler nervøst og krymper seg enda mer sammen.

T: – Okei, du følte deg synlig. Hvordan er det for deg å være synlig?

S: – Ekkelt. Jeg skammer meg, får lyst til å gjemme meg.

T: – Er det du gjør nå? Gjemmer deg?

S: – Ja

T: – Hvordan føles det?

S: – Jeg føler meg redd, men jeg føler meg mer beskytta når jeg sitter sånn.

Jeg legger merke til at jeg så vidt puster og har en hard klump i mellomgulvet. Jeg kjenner også på frykt, men føler meg samtidig våken og inspirert.

T: – Jeg lurer på ... kan du gjøre hele den åpnende armbevegelsen en gang til?

Silje legger armen forsiktig ut og åpner opp overkroppen.

S: – Sånn?

T: – Ja, fint. Prøv enda saktere, så sakte du klarer.

Silje gjør bevegelsen kjempesakte. Hun stopper opp med armen utstrakt og ser spørrende på meg.

T: – Bare sitt sånn og legg merke til hva som skjer med deg. Du kan godt lukke øynene.

Jeg puster bevisst dypt og tydelig og ser at Silje også trekker pusten dypere. Hun lukker øynene.

T: – Fint. Så lurer jeg på om du kan ta hånda tilbake, like sakte, og lukke kroppen sånn som du gjorde da jeg speilet deg?

Silje trekker hånda sakte til seg, legger den under haka og krymper seg sammen.

T: – Bare legg merke til hvordan det kjennes å sitte sånn.

Silje ser konsentrert ut. Jeg lar det være stille en stund.

T: – Nå lurer jeg på om du kan åpne øynene, veksle sakte fram og tilbake mellom de to posisjonene og bare legge merke til om det er noen forskjell og hvordan det føles?

Silje beveger armen sakte mellom de to posisjonene. Etter en stund stopper hun brått opp i den åpne posisjonen.

S: – Så rart!

Silje sitter stille en stund. Jeg ser at øynene hennes blir blanke og tenker at det er viktig å ikke avbryte henne nå.

S: – Nå gikk det et lys opp for meg.

Tårene begynner å renne nedover kinnet hennes.

S: – Jeg føler meg mindre redd når jeg er åpen.

Hun møter blikket mitt, og jeg kjenner at det presser bak øynene. Silje begynner å le. Latteren triller og tårene renner.

T: – Tårene og latteren ... hva forteller de?

S: – Jeg er letta ... jeg har brukt så mye tid på å beskytte meg, og så ...

Gråten blir sårere. Hun snur seg vekk. Jeg tenker at det er viktig å holde henne i kontakten, ikke la henne forsvinne inn i seg selv igjen.

T: – Hva skjer nå, Silje?

Silje ser på meg.

S: – Jeg blir trist. Ååå herregud, her har jeg brukt hele livet på å beskytte meg, så er det ingenting å være redd for.

Drøftelse verbatim 1

Jeg føler meg alene og antar at Silje har det på samme måte når hun sitter sammenkrøpet i stolen og unngår øyekontakt med meg. Jeg antar at hun vil føle skam hvis jeg kommenterer det jeg observerer og grubler på hvordan jeg kan rette oppmerksomheten mot det som foregår på en nennsom måte. Når Silje plutselig slenger ut hånda og åpner overkroppen mot meg, gjenkjenner jeg det som en polaritet til den lukkede holdningen. Jeg følger en impuls og gjør en spontan intervensjon ved å speile bevegelsen, noe som fører til at Silje kryper sammen og lukker seg igjen.

Jeg blir nysgjerrig på både den åpnende og lukkende bevegelsen og antar at kroppen hennes forteller henne noe hun selv ikke fanger opp. Jeg bestemmer meg for å bringe impulsene til bevissthet, noe Joyce og Sills (2018, s. 34) understøtter. De hevder at terapeutens oppgave er å identifisere og synliggjøre hvordan klienten begrenser seg selv, men at hen kan komme videre i sin prosess når adferden bringes til bevissthet og gjenoppleves her og nå.

Når jeg utforsker observasjonen, forteller Silje at hun følte seg synlig og skammet seg da hun skjønte at jeg hadde lagt merke til bevegelsen hennes. Ifølge Skottun og Krüger (2017, s. 153) er skamfølelse nærliggende i polaritetsarbeidet da det kommer fram sider ved en selv det ikke er lett å anerkjenne og akseptere.

Åpen/lukket og synlig/usynlig er polariteter jeg får lyst til å utforske nærmere. Jeg blir spesielt nysgjerrig når Silje sier at hun føler seg redd og beskyttet, fordi det tilsynelatende er polariteter som her opptrer i samme pol – den lukkede/usynlige. Hva kan da komme fram når hun åpner kroppen, slik hun gjorde spontant da hun slengte ut armen? Jeg får lyst til å utforske motsetningen i et eksperiment og kjenner at det strammer seg i magen. Samtidig føler jeg meg våken og inspirert. Jeg kjenner meg igjen i at det umiddelbart skapes frykt og motstand hos oss mennesker når vi får lyst til noe, og at dette blir polare og konfliktfylte behov i feltet[1] (Skottun og Krüger, 2017, s. 146). Perls et al (1951/1989) hevder at terapi er en trygg nødsituasjon, men jeg opplever feltet mellom Silje og meg som skjørt og vurderer om vi har nok støtte og allianse til å eksperimentere. Jeg minner meg selv på at poenget med et eksperiment er å se hva som utfolder seg uten å vite utfallet og velger å følge lysten.

Joyce og Sills (2018, s. 117) fremhever at terapeutens oppgave er å eksperimentere slik at klienten føler seg utfordret og kompetent. Jeg vurderer hva som vil være en hensiktsmessig gradering av eksperimentet og tenker at hvis utfordringen er for stor, vil Silje føle seg overveldet eller utilstrekkelig, og hvis utfordringen er for liten, vil hun ikke lære noe nytt. Hypotesen min er at Silje kan bringe noe nytt til bevisstheten ved å bevege seg fra den lukkede posituren til den åpne med full oppmerksomhet. Eksperimentet er inspirert av Ruella Franks tilnærming til gestaltterapi. I boka SELF – a polyphony of contemporary gestalt therapists (2016, s. 373) skriver hun at positur, bevegelse og følelse er uløselig sammenvevd og synliggjør vår opplevelse av verden. Sammenvevingen danner, sammen med taktile erfaringer og tilbakemeldinger fra våre ytre sanseorganer, grunnlaget for bevissthet. Vi vet hva vi vet før vi vet ordet av det. Herfra organiserer følelser seg, erkjennelse tar form og vi kan vurdere situasjonen ytterligere.

Silje beveger seg sakte mellom de de to ytterpunktene i bevegelsen og stopper når den sanselige opplevelsen blir til erkjennelse. Hun føler seg mindre redd når hun er synlig og åpen enn når hun gjemmer seg. Erkjennelsen kommer ved at hun er til stede i bevegelsen og blir hva hun er. Dette er en paradoksal endring[2]. Hennes spontane innsikt er at hun ikke trenger å gjemme seg lenger fordi det ikke er noe å være redd for. Hun blir klar over nye muligheter for hvordan hun kan handle i forhold til omgivelsene og føler glede, etterfulgt av polariteten sorg fordi hun samtidig får en dyp innsikt i hvor mye hun har begrenset livet sitt.

Verbatim 2

Silje har nå gått i terapi hos meg i ni måneder. Hun virker lett og energisk når hun kommer inn i rommet, nærmest spretter ned i stolen og ser rett på meg. Jeg legger merke til at jeg føler meg glad sammen med henne og sier det til henne. Hun ler og rødmer uten å avbryte øyekontakten.

T: – Hmmm, det føles som om du ser meg på en annen måte enn før.

S: – Ja, jeg ser mer på deg også. Bokstavelig talt. Nå har jeg jo blitt veldig komfortabel med deg, men det har tatt en stund. Faktisk har jeg blitt bevisst på at det å se folk i øya er min største frykt akkurat nå.

Vi ser på hverandre i stillhet. Jeg legger merke til at jeg puster overfladisk og er stram i magen.

Silje sier hun får lyst til å se bort fordi hun føler seg synlig når hun ser meg i øynene. Hun synes det er skummelt å synes, men tror samtidig at det vil bli lettere å ta plass dersom hun trosser impulsen til å se bort og står i ubehaget.

Dette med å se og synes blir figur for meg, og jeg foreslår et eksperiment vi har gjort en gang tidligere, der jeg går sakte mot henne mens vi har øyekontakt. Forrige gang ble Silje overveldet da jeg tok det første skrittet og vi avbrøt eksperimentet.

Nå vrir Silje på kroppen, tar beina opp i stolen og krøller seg sammen. Hun begynner å gråte. Vi utforsker hva som skjer med henne. Hun sier hun er redd og jeg validerer hennes følelser som naturlige og forståelige. Etter en stund kan hun anerkjenne redselen, noe som gjør at hun får lyst til å utfordre seg.

S: – Jeg har vært redd for at du skulle foreslå det, redd for å reagere på samme måte som sist, men jeg vet jo ikke om det stemmer for det er mye annet som har blitt bedre.

T: – Ja, det er mye annet som har forandret seg for deg, Silje. Og vi trenger ikke gjøre det akkurat sånn som sist heller. Når jeg ser på deg nå, når blikkene våre møtes nå, er det vanskelig?

S: – Ehm ... noen ganger

T: – Ja ... hva er det du blir klar over? Hvis vi ser på hverandre nå, kan du forklare meg hva som skjer med deg da?

S: – Det kommer an på hvordan du ser på meg (ler). Når du smiler sånn lurt sånn som du gjør nå, så får jeg antagelser om hva du tenker.

T: – Og hvis du flytter oppmerksomheten bort fra antagelsene du har om hva jeg tenker og ned i kroppen, hva kjenner du da?

Silje ser konsentrert ut i lufta. Jeg antar at hun kjenner etter i kroppen.

S: – Det er en sånn mild klump, mild angst.

T: – Hvor da?

S: (legger en hånd på brystet) – I magen og brystet.

T: – Okei. Kan du fortsette å ha øyekontakt med meg mens du har oppmerksomheten akkurat der du kjenner klumpen?

Vi ser hverandre inn i øynene. Stemningen er konsentrert.

T: – Kan du nå puste gjennom klumpen i brystet og ned i magen? Bare kjenn etter hva som skjer. Husk at du kan stoppe når du vil.

Etter en stund ser jeg at Siljes øyne blir blanke. Jeg kjenner en varm og god fornemmelse i brystet og press bak øynene. Det kommer tårer både fra hennes øyne og mine. Vi holder øyekontakten en stund.

T: – Hva skjer med deg nå, Silje?

Silje gråter stille. Jeg puster tydelig som en invitasjon til at hun også kan støtte seg selv ved å puste og foreslår at vi avslutter eksperimentet og snakker litt om det. Silje nikker. Hun snufser og trekker pusten i korte støt.

Vi puster sammen. Siljes pust blir roligere og dypere.

S: – Jeg tror jeg kjenner veldig på ... det kom en sånn tanke om at jeg ikke er alene. At jeg ikke trenger å være det og at ... jeg har vært så bevisst på at jeg skal klare meg sjøl, jeg skal få til alt sjøl, jeg skal ... helt siden mamma fortalte meg om, eller hun ba meg om å aldri være avhengig av noen andre i livet mitt, så skal jeg klare meg sjøl. Men nå fikk jeg en sånn følelse av å bli akseptert. Kanskje det er det som er skummelt? Å bli sett og bli akseptert, å bli ... Jeg har alltid hatt kontroll på hvor nærme jeg vil ha folk. Jeg blir skikkelig ukomfortabel hvis noen kommer nærmere enn det jeg vil. Jeg liker å kontrollere den avstanden, og jeg føler at jeg ikke har like mye kontroll hvis jeg slipper opp.

Siljes refleksjoner gir mening for meg. Jeg spør hva som gjorde det mulig for henne å bli værende i øyekontakten? Hun kommer fram til at hun trenger å føle en viss trygghet for å kunne stå i utfordringen, og at hun trenger å gi seg selv tid til å ta det steg for steg.

Drøftelse av verbatim 2

Det at jeg føler meg sett av Silje på en ny måte, blir figur for meg, noe som leder oss inn i et spontant eksperiment. Vi strekker polen «å se» ved å sitte overfor hverandre og holde øyekontakten. Silje får lyst til «å se bort» (motpolen) og får en spontan innsikt. Når hun ser, føler hun seg også sett. Dilemmaet hennes er at hun vil være synlig og er redd for å bli sett. Jeg tenker at det er nyttig for Silje å bli utfordret på å være synlig, og foreslår et eksperiment der hun kan kjenne på grenser og behov (polariteter) og regulere forholdet mellom utfordring og støtte (polariteter). Fremfor å la eksperimentet vokse naturlig fram mellom oss, forslår jeg et eksperiment vi har gjort tidligere, som da ble overveldende for henne. Det fører til at Silje blir redd og trekker seg tilbake. Joyce og Sills (2018, s. 115) foreslår at jeg som terapeut bruker min intuisjon og kreativitet for å lede eksperimentet videre i slike situasjoner. Jeg velger å utforske hva som foregår gjennom fenomenologisk undersøkelse[3]. Silje anerkjenner redselen ved å sette ord på den. Dermed vokser motpolen fram, nemlig at hun har lyst til å utfordre seg selv.

Jeg spør Silje hva som skjer med henne når vi bare sitter og ser på hverandre? Dermed graderer jeg eksperimentet ned, og lar det vokse mer naturlig frem fra situasjonen. Jeg leder oppmerksomheten hennes til kroppen, der hun oppdager en klump i brystet og magen som hun kaller mild angst. Ved å se på meg og kjenne på klumpen i kroppen ser hun og blir sett (polariteter). Hun er samtidig i kontakt med lyst til å utfordre (se på meg) og frykt for å bli sett (kjenne på klumpen). Hun er til stede med det som er og blir hva hun er. Paradoksal endring skjer. Hun føler seg akseptert i motsetning til avvist (polariteter) slik hun har fryktet. Dette gir henne spontan innsikt i at hun ikke trenger å være alene slik hun har lært av moren og trodd på gjennom livet. Fullkontakt, som er en motpol til isolasjon, oppstår mellom oss. Vi ser hverandre og flyter sammen. Vi blir et Jeg og Du som påvirker hverandre og påvirkes av hverandre gjensidig og kontinuerlig. Ifølge den jødiske filosofen Martin Buber (1923/1992, s. 13) er alt virkelig liv i dette møte.

Zinker (1977, s. 201) hevder at jo mer bevissthet en person får om samspillet mellom polaritetene sine, og jo mer hun lærer om de mystiske sidene av seg selv, desto sunnere blir hun. I lys av dette inviterer jeg Silje til å reflektere over hvordan det var mulig for henne å holde øyekontakten med meg selv om hun kjente mild angst. Hun kommer fram til at følelsen av trygghet i relasjonen og tid til å utfordre seg i sitt tempo, var avgjørende.

Verbatim 3

Det har gått én uke siden samtalen Verbatim 2 fant sted. I begynnelsen av timen forteller Silje at kjæresten hun har hatt et avstandsforhold til i flere år, har funnet en annen. Silje oppdaget det tilfeldig på Instagram. Hun gir uttrykk for at hun ble skikkelig lei seg, men at det også har vært en fin uke. «Tidligere ville jeg vært alene med meg sjøl, gravd meg ned og drukket jævlig mye, skapt min egen virkelighet i hodet som ikke stemte ...» sier hun. Nå har hun åpnet seg for en venninne. For første gang i sitt voksne liv har hun sluppet noen inn på seg når hun har hatt det vondt.

Jeg lytter engasjert mens Silje forteller. Tårene og latteren sitter løst. For meg virker det som om hun er kongruent og følelsesmessig til stede i det hun forteller. Jeg legger også merke til at Silje biter kjevene sammen og antar at det er flere lag av dype følelser som Silje kan ha godt av å bli kjent med.

T: – Jeg kjenner at jeg får litt lyst til å jobbe dypere med dette. Kanskje vi kan åpne det enda mer sammen?

S: – Hvordan da?

T: – Vi kan for eksempel ta henne inn i rommet her?

Silje puster tungt ut og faller litt sammen i kroppen, som om hun blir tyngre. Hun begynner å gråte. Jeg føler meg rolig og lar det være stille mellom oss. Gråten blir sårere. Jeg sier det er fint at hun lar tårene komme, og at jeg er sammen med henne. Gråten stilner, men tårene renner fortsatt og hun krymper seg sammen i stolen. Hun sier at hun ble skikkelig redd da jeg foreslo å ta ekskjæresten inn i rommet, og at det sikkert vil være både jævlig godt og helt jævlig. Etter hvert stilner gråten. Hun ser direkte på meg og holder blikket. Jeg tolker det som et tegn på at hun er klar til å begynne og jobbe, og spør hvor hun vil plassere ekskjæresten i rommet. Silje forestiller seg at ekskjæresten sitter ved døra og overvåker oss. Hun ser forvirret på oss og skjønner ikke hva som foregår. Silje syns det er skummelt å se på henne og blir irritert. Hun synes det er vanskelig å fortelle eksen hva hun føler fordi hun aldri har følt seg forstått.

Silje begynner å gråte, gråten blir voldsom og hun snur seg bort.

T: – Bare tillat det Silje, tillat alt som kommer nå. Dette er skikkelig såre følelser som trenger å bli følt.

Gråten blir kraftigere. Hun hikster. Ansiktet strammer seg.

S: – Det har gått fem år, fem år i det opplegget her. Jeg har ikke grått én gang, ikke én jævla gang. Jeg er jævlig irritert. Jeg er så sykt irritert!

T: – Er du forbanna?

S: (med sammenbitte tenner) – Jeg er dritforbanna!

Silje er anspent i ansiktet. Jeg tenker at hun holder tilbake mye og henter et pledd. Jeg holder hardt rundt den ene tuppen og gir til Silje.

T: – Kan du holde sånn og vri til med den andre hånda?

Jeg demonstrerer i lufta. Silje begynner å le mellom tårene.

S: – Kverke noen?

T: – Ja! Vri i vei, som om du vrir opp en klut. Bare kjenn hva som skjer med deg.

S: (ler og snufser) – Føler det er sånn tegneserie over det, vri om hodet på folk.

T: – Jess! Vri om hodet på henne og fortell henne hva du føler.

Silje «kverker» teppet og strammer til så hardt at knokene blir hvite.

S: – Jeg er dritforbanna!

Hun stirrer hardt på «eksen».

S:(med kraftfull stemme) – Jeg syns det er dårlig gjort å drive og lure folk inn i noe man ikke vil være med på. Helt fra starten av sa jeg nei! Jeg vil ikke, du hørte ikke på meg, kjøpte flybillett, kom til Norge. Nei, sa jeg! Jeg vil ikke! Du kom allikavæl, skulle flytte til Norge. Nei, sa jeg, du får ikke lov! (snur seg mot meg) Også hørte hun heldigvis på det, men ikke mye annet, hørte aldri på meg, aldri. Åhhh, jeg blir så irritert!

T: – Hun trengte seg på. Og du klarte ikke å sette grenser.

S: (klar og tydelig i stemmen) – Jeg prøvde, men fikk det ikke til. Hun hørte ikke på meg. Jeg var helt klart ikke sterk nok. Hadde det vært i dag, hadde det vært noe helt annet. Det er derfor jeg har vært så ukomfortabel hele tiden. Jeg ville ikke det her, jeg ville ikke i det hele tatt!

Silje synker litt sammen i kroppen og snufser.

På spørsmål om hvordan «eksen» ser på Silje nå, svarer hun at hun fortsatt ikke skjønner og at hun etter hvert blir mer utydelig. Når jeg spør om hun fortsatt er forbanna, svarer Silje at hun er irritert.

T: – For meg høres det ut som om du trekker deg når du sier irritert, som om du ikke helt tør å kjenne dypt nok, hvis du skjønner. Stemmer det?

Silje synker sammen og forklarer at hun føler hun ikke har rett til å være forbanna. Hun ville ikke vært der hun er i dag hvis det ikke hadde vært for det hun har gått gjennom med eks-kjæresten.

T: – Jeg tror du må tørre å være skikkelig forbanna for å kunne føle deg skikkelig takknemlig!

S: – Okei! (setter seg opp og strammer kjevene igjen) Da er jeg skikkelig forbanna!

T: – Skikkelig forbanna.

S: – Jeg er dritt forbanna. Alltid var det jeg som fikk meg til å føle meg skikkelig dum. Alt var alltid min feil. Det var alltid jeg som var problemet. Det gjør meg skikkelig forbanna!

T: – Hvordan kjenner du «forbanna» i kroppen?

S: – Jeg føler at jeg ikke får puste. Jeg er aldri sint, jeg vet ikke hvordan man gjør det.

Silje skjelver og puster i korte, ukontrollerte støt. Jeg tenker at vi trenger å hente styrke og reiser meg opp.

T: – Reis deg opp sammen med meg!

Silje reiser seg og gråter voldsomt. Det virker som hun knapt klarer å holde seg oppe.

Jeg ber henne plante føttene i gulvet med hælene mot hverandre, rette ryggen og se rett på «eksen» mens hun puster dypt inn..

Silje snur seg mot henne og prøver å rette seg opp mens bølger av hulking skyller gjennom henne.

T: – Jeg er sammen med deg. Kjenn føttene i bakken og prøv å dra energi og styrke opp fra bakken og opp langs ryggraden (jeg puster dypt inn gjennom munnen). Sånn, hent kraften nedenfra.

S: (puster dypt) – Å fy faen!

Silje hikster i kraftige støt og gisper etter pusten.

S: – Trangt i mellomgulvet!

T: – Trekk pusten dypt inn gjennom munnen, Silje. Dra oksygen inn (demonstrerer). Bruk munnen, få inn masse oksygen! Dra luften ned i mellomgulvet, der hvor det er trangt!

Silje trekker pusten dypt og får etter hvert kontroll over pusten. Hun blir roligere og synker litt sammen. Armene henger tungt ned langs siden.

T: – Hvordan kjennes det i kroppen nå?

S: – Bare tung.

Jeg føler meg også tung, som om noe trykker ned skuldrene mine og øverste del av ryggen.

Jeg ber henne tillate seg å være akkurat så tung som hun føler seg.

Silje setter seg på gulvet. Hodet og nakken faller framover og henger tungt mot gulvet. Hun ser alene ut. Jeg føler meg også alene. Jeg får en impuls til å legge en hånd på ryggen hennes og tenker at jeg må være forsiktig. Jeg tror at det kan være godt for Silje å kjenne min støtte, men jeg vet at nærhet kan være utfordrende for henne, og husker plutselig at vi aldri har vært borti hverandre før.

T: – Silje, kan jeg få legge en hånd på ryggen din? (pause) Det er helt i orden hvis du ikke vil.

S: (puster tungt) – Ja.

T: – Nå legger jeg to hender her.

Jeg legger hendene mine forsiktig på oversiden av ryggen hennes med et moderat trykk for at hun skal merke at jeg støtter henne. Silje begynner å gråte igjen. Hun gir litt mer slipp i kroppen og puster tungt, men jeg ser at hun fremdeles holder kroppen oppe og får en tanke om at hun kjemper imot.

T: – Prøv å kjenn etter i kroppen nå, ha oppmerksomheten i kroppen. Hva trenger du? Kan du gi enda mer slipp?

Hun blir tyngre, lar kroppen synke helt sammen.

Jeg ber henne la pusten slippe til der hvor det er trangt og gi slipp på alt.

Silje legger hodet mellom knærne og hulker så kroppen rister. Jeg holder fremdeles hendene på ryggen hennes. Etter noen minutter blir gråten svakere. Vi puster sammen, hun retter seg litt opp. Vi sitter en stund i stillhet.

S: – Det var veldig intenst. Jeg følte meg veldig ikke alene, det var fint. Mm ... jeg føler at jeg får lov til å ta litt plass.

Jeg nikker. Vi ser på hverandre.

S: – Jeg føler meg letta. Både fordi jeg slipper å stresse med det her mer, men også fordi jeg kan liksom kjenne på det, for første gang.

Vi sitter litt i stillhet og ser på hverandre. Jeg kjenner meg tom i hodet og veldig rolig.

S: – Jeg er litt forvirra nå jeg, at jeg ... var det det liksom? Hva gjør jeg nå?

T: – Ja, hva gjør du nå?

S: – Skal alt liksom bare bli bedre nå?

T: – Åhhh, det kan bli mye, mye verre før det blir bedre!

Vi ler sammen. Jeg kjenner meg utladet og tenker at det vil være godt å bruke de siste fem minuttene av timen til å bare være i etterkontakt med det vi har opplevd, fremfor å reflektere over arbeidet. Silje er enig. Hun vil sette seg på en kafé og skrive litt i ro og mak etter timen.

Drøftelse verbatim 3

Jeg ser at Silje biter tennene sammen og tenker at det kan være hensiktsmessig for henne å prosessere bruddet utfra hypotesen om at sinne er en skyggeside som vil være nyttig for henne å anerkjenne. Skottun og Krüger (2017, s. 155) hevder at det er nærliggende å velge polaritetsmodellen når klienter bringer inn uakseptable sider ved seg selv og det er behov for å lære og leve med en selv slik en er. Jeg inviterer Silje derfor til å gå dypere ved å ta eks-kjæresten inn i rommet. Hun kjenner både på redsel og lyst, sier at det vil være «helt jævlig» og «jævlig godt» (polariteter). Jeg velger å tolke det som et "ja", og venter med å sette i gang til hun virker rolig og vi har øyekontakt.

Silje legger merke til at hun er irritert på eks-kjæresten som står borte ved døra. Jeg ser at hun biter kjevene sammen og legger også merke til at jeg er stram i kjeven og stiv i kroppen. Clarkson & Mackewn (1993/1999, s. 105) forklarer denne fastlåste tilstanden med at energi blir bundet opp av å holde den fornektede polariteten utenfor bevissthet. Jeg antar at Silje undertrykker sinnet, og at dypere følelser og polariteter vil åpenbare seg når hun slipper raseriet ut. Jeg kommer på et eksperiment vi gjorde i en veiledning og henter et teppe. Raseriet velter opp når Silje «vrir hodet om» på det. Hun forteller eks-kjæresten, med kraft i stemmen, hvordan hun følte seg invadert. Jeg får inntrykk av at Silje ser på seg selv som «underdog»[4] og offer som ikke hadde noe valg, og eks-kjæresten som «topdog» (polariteter) og overgriper. Jeg prøver å gjøre Silje bevisst sitt eget bidrag i situasjonen for at hun skal ta ansvar for sin egen vekst og speiler «hun respekterte ikke mine grenser» med omformuleringen «du klarte ikke å sette grenser for deg selv» (polariteter). Silje tygger litt på dette og kommer til en innsikt om at hun ikke ville tillatt dette i dag. Samtidig leder denne intervensjonen til at lufta går ut av ballongen. Silje synker sammen igjen og går fra å være forbanna til «litt irritert». Jeg deler min antagelse om at hun har mer sinne på lager og Silje bekrefter at hun holder tilbake. Hun syns ikke har rett til å være sint, fordi hun også burde være takknemlig. I samsvar med Zinkers (1977, s. 202) utsagn om at man må anerkjenne følelsen helt ut for å få tilgang til polariteten, sier jeg til Silje at jeg tror hun må tillate seg å være skikkelig forbanna for å kunne kjenne ekte takknemlighet. Dermed slipper Silje raseriet løs. Jeg spør hvordan det kjennes i kroppen. Hun svarer at hun aldri er sint og ikke vet hvordan man gjør det, og erkjenner dermed at sinne er en skyggeside. Når Silje først tillater seg å være skikkelig forbanna får hun et kraftfullt raseriutbrudd som nesten umiddelbart fører til kroppslig kollaps (polariteter). Hun får ikke puste, gråter voldsomt og synker sammen. Jeg kommer på et sitat av Echart Tolle som kjennes relevant. Der det er sinne er det alltid smerte involvert.

Jeg opplever at Silje forsvinner inn i seg selv (polariteter), og tenker det er viktig for henne å erfare at jeg ikke forlater henne nå. Ifølge Joyce & Sills (2018, s. 118) er det flere måter å regulere risikonivået på dersom et eksperiment blir for utfordrende, blant annet at klienten reiser seg for å bli mer jordet, så jeg ber Silje reise seg opp sammen med meg. Når Silje får tak i pusten og kraften sin, dukker motpolen opp. Hun kan gi slipp, blir tung og kraftløs, synker sammen på gulvet. Jeg legger hendene på ryggen hennes for å gi støtte og vise at jeg er sammen med henne. Da kommer den forløsende gråten og følelsen av å være «veldig ikke alene», som er en motpol til «i seg selv». Jeg føler meg også «ikke alene» og opplever samværet som dypt og meningsfullt.

Etter at Silje har vært gjennom katarsis[5] og kjent sinne og sorg som dype sannheter i kroppen, oppstår en følelse av ro, tomhet og forvirring (min tolkning). «Var det det lissom? ... Hva gjør jeg nå? Skal alt liksom bare bli bedre nå?» spør hun. Silje er nå i «det fruktbare tomrom», slik jeg forstår begrepet. Hun har gitt slipp på det kjente og er åpen for ny forståelse og innsikt.

Jeg tror vi begge følte det som en befrielse da vi kunne enes om at det alltid kan bli verre. Her ligger en dyp erkjennelse av at det er som det er. Livet er vilt. Kontroll er en illusjon. I denne timen fikk vi begge erfare at vi kan tåle virkeligheten som den er. Silje opplevde å ikke bli avvist av meg da hun slapp ut sinnet, en for henne uakseptabel og undertrykt følelse. Jeg opplevde å kunne romme, utfordre og støtte Silje hele veien. I ettertid syns jeg også det er interessant å se hvordan Silje, gjennom å bli støttet i å være akkurat der hun er, kunne bevege seg fra pol til pol i en stadig dypere spiral: fra irritert til trist til sint og kraftfull – og videre til sorg og kraftøshet, utmattelse, lettelse, forvirring og ro.

Oppsummering

Mye har endret seg for Silje på halvannet år. Redselen for nærhet og avvisning har ikke forsvunnet, men hun utfordrer frykten ofte, fremfor å unnvike den. Hun tar stadig sjansen på å være autentisk og sårbar sammen med andre og har fått flere nære relasjoner. Da jeg nylig spurte henne hvordan «murveggen» hennes ser ut nå, forklarte hun at den er en liten firkant på én kvadratmeter som henger i løse lufta foran henne. Den beskytter henne når har behov for det, men hun kan kikke over og dytte den til side når hun ikke trenger den.

Relasjonen mellom Silje og meg har vært et samspill og vi har lært av hverandre. En viktig erfaring for oss begge er at vi har kunnet reparere alliansen vår etter overveldende opplevelser i terapirommet ved å bli oppmerksomme på det og gå i dialog (Kolmannskog 2015, s. 33). Ifølge Silje har dette styrket henne i å kjenne på egne behov og sette grenser. Hun sa nylig at hun føler seg så trygg sammen med meg at hun tør å være skikkelig utrygg. Det er gjensidig. Jeg kan ikke tenke meg et bedre utgangspunkt for vekst, verken i et terapeutisk forhold eller noen annen form for relasjon.

Litteraturliste:

Beisser, A. (1970). The Paradoxical Theory of Change. I J. Fagan & E.L. Shepherd (red), Gestalt Therapy Now. New York: Harper Collins

Buber, M. (1923/2000). I and Though. New York: Scribne

Clarkson, P. & Mackewn, J. (1993/1999). Fritz Perls. London: SAGE Publications Ltd.

Joyce, P. & Sills, C. (2018). Skills in gestalt counselling & psychotherapy (4. utg.). Los Angeles: SAGE.

Kolmannskog, V. (2015). Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi (1.utg) Oslo: Flux Forlag.

Perls, F.S. (1969). Gestalt Therapy Verbatim. California: Real Press Press

Perls, F.S., Hefferline, R.F., & Goodman, P. (1951/1989). Gestalt Therapy. Excitement and Growth in the Human Personality. Great Britain: Souvenir Press.

Skottun, G. & Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Oslo: Gyldendal akademisk.

Yontef, G. M (1993). Awareness, dialogue & process. Essays on gestalt therapy. Highland, NY: Gestalt journal Press.

Zinker, J.C. (1977). Creative process in gestalt therapy. New York: Vintage Books.

Skottun, G. (2019). Salomo Friedlaenders teori om kreativ indifferens og polariteter. Norsk Gestalttidsskrift, XVII(2), 65–69.

Meryl Cook. (2018, 2.4). The space of not knowing. Hentet fra https://merylcook.ca/spacenot-knowing/

NAOB. (2022). Det Norske Akademis Ordbok. Hentet fra https://naob.no/ordbok/dikotomi

[1] Felt: summen av gjensidige påvirkende krefter i et avgrenset område i et gitt tidsrom (Skottun & Krüger, 2017, s. 30).

[2] Paradoksal endring skjer når man blir hva man er, ikke når man prøver å bli noe man ikke er (Beisser A. 1970).

[3] Fenomenologisk undersøkelse innebærer å holde seg så tett som mulig til klientens erfaring; beskrive heller enn å tolke (Fogarty, Bhar, Theiler & O'Shea, 2016).

[4] Topdog/underdog: metafor for konflikter mellom sider av oss selv eller mellom personer. Topdog er den sterke og underdog den som underkaster seg. Likevel kan underdog ha makt i relasjonen (Skottun og Krüger, 2017, s. 156).

[5] Katarsis; følelsesmessig frigjøring gjennom plutselig innsikt i egne skjulte, sjelelige konflikter (NAOB, 2022).