Vår 2022

Hva ville kroppen sagt hvis den kunne snakke?

Av Silje Larsen Grastveit

I en varhetsøvelse blir jeg bevisst på hvordan uro i magen øker og avtar i styrke når jeg tenker på ulike roller jeg har. I det jeg skifter fokus, er det som om rastløse bølger slår inn over mage og bryst, og når jeg igjen skifter fokus faller magen til ro. Jeg fascineres av hvordan følelsene endres i denne vekslingen mellom tanke, og blir nysgjerrig på hva kroppen vil si. Pulsen og pusten går sakte, og med unntak av magens bølgende budskap, har jeg en indre stillhet og ro. Tankene kan jeg delvis styre, følelsene kan tidvis forvirre og lede meg skjevt av sted, men kroppens ro eller uro bringer stort sett en ærlig beskjed - hvis jeg åpent lytter og tar imot.

Denne morgenen er det først magen, og deretter hjertet som blir figur. Jeg kan forstå at de vil ha fokus for jeg ignorerte dem ganske lenge. Signaler sendes mellom magen og hjernen i en gjensidig dialog så lenge det er kontakt mellom hode og kropp. Vi både tenker og føler med magen (Levine, 2010, s. 254), og den sier ofte tydelig fra. I møte med andre leser jeg ansiktsuttrykk og kroppsspråk og lytter til magens signaler for å forstå om relasjonen er trygg. Jeg forholder meg ofte til magefølelsen som min intuisjon, men den påvirkes også av hvordan jeg ellers har det. Hvis jeg er redd, kan magefølelsen validere angsten ved å feilaktig bekrefte at situasjonen er utrygg. Slik kan magens signaler like gjerne forvirre meg ved å gjøre meg årvåken og på vakt. Ved å bli bedre kjent med kroppens signaler, oppleves følelsene mindre truende. Jeg lytter til hva kroppen har å si, men det tar meg litt tid før jeg gir en respons. Bedre kontakt ned i kroppen gir også fysisk utslag. Tungen pleide å stå i stram givakt, med spissen øverst i ganen. Kjeven var spent, og jeg bet tenner sammen for å dempe kroppens signaler. Nå har jeg sluppet kontrollen fri. Nakke og rygg stålsatte seg som panser mot fare til musklene gikk i lås. Nå er muskulaturen fleksibel og myk. Med større aksept er undertrykt sinne borte, og blodtrykket har gått ned. Pusten er mindre hektisk og flyter fritt. Jeg hviler i egen kropp.

Med økt varhet for hva kroppen forteller, kan jeg kjenne hvor aktivert jeg er og regulere meg deretter, og jeg navigerer tryggere i livet. Jeg henter bedre støtte i meg selv og mine omgivelser, og skuer angsten på håret ved krevende opphold i egen skrott. Fortiden kan fremdeles hente meg inn, men jeg har lært teknikker som forankrer meg her og nå. Jeg forteller meg selv at jeg er trygg, planter bena i gulvet, finner balansen, kontakter de store muskelgruppene, setter ord på hva jeg ser rundt meg og tar noen dype pust. Slik forteller jeg kroppen at den kan ane fred og ingen fare. Før nummet jeg ned signaler om fare, nå sjekker jeg inn med kroppens behov. Tidligere gikk jeg raskt fra impuls til handling, nå bruker jeg tid og vurderer mine valg.

Etter år på flukt bak et sterkt forsvar kan hjertet åpne seg opp på ny. Hjertemuskelen trekker seg tilbake før den pumper blod ut i kroppen og bringer ny energi og livskraft. Det er som om jeg prøver å utvide min kapasitet til å gi meg hen ved å skubbe imot og ta sats for å oppnå ønsket kontakt med andre. Med øyne og ører søker jeg etter ytre tegn for å sende signaler til hjertet. Ansiktet mykner, og varme brer seg i brystet i det øynene smilende søker kontakt og møter en annens blikk. Er jeg trygg nok går dette bra, men blir jeg trigget kan «sikringen» ryke.

Kroppen varsler om fare

Mennesket har en fininnstilt evne til å fange opp andres tilstand og intensjoner ved å observere ansiktsuttrykk, stemmeleie og kroppsholdning (Porges, 2017, s. 44). Blikk kan være en trigger for meg. Lenge unngikk jeg øyekontakt for det ble så invaderende. Stemmeleie, tonefall og talemåte kan også trigge. Eller pressede situasjoner der jeg føler meg fanget og låst. For brå nærhet oppleves fort veldig truende. Overlevelsesinstinktet trumfer både lyst og fornuft. Jeg vet ikke alltid hva som gir utslag før kroppen varsler fare og mobiliserer til kamp eller flukt. Blir jeg engstelig vil hørselen velge ut lyder som kan varsle om trussel eller fare (Dana, 2021, s. 42). Lyden fra stemmer kan oppleves dempet og distansert, og jeg får ikke alltid med meg hva som blir sagt. Blikket blir fjernt, og ansiktsuttrykket gjerne litt matt. Jeg er ikke lenger til stede her og nå. Ved dissosiasjon modereres min tilstedeværelse og tilgjengelighet for kontakt, der kroppen markerer en grense ved å fjerne meg fra situasjonen.

Defleksjon, som betyr å bøye unna ved kontakt eller lede oppmerksomheten bort fra det som er figur i feltet (Polster & Polster, 1974, s. 89), kan også bli en automatisert respons i en kropp som fort kan tro den er under angrep. Ved å rette fokus over på andre kan kontakten oppleves mindre truende enn ved å la noen komme tettere på. Slik kan jeg selv regulere nærhet og avstand. Sakte øver jeg opp kapasiteten til å bli i relasjon fremfor å velge trygghet i isolasjon. Jeg søker mot lyset og livet, men fortidens mørke kan hente meg inn.

Voldens mekanismer

Volden kom snikende. Nesten umerkelig var det i starten. Det var som når tåken smyger seg rundt deg på høylys dag. Sikten forsvant så sakte at jeg var fanget før jeg forstod. Før jeg fant veien ut hadde jeg mistet meg selv og følelsen av hvem jeg var. Jeg var seksten år da vi flyttet sammen. Framtidsutsiktene våre var lyse, men forholdet endret seg raskt. Den ene kommentaren tok den neste, en krangel ble større enn den forrige, før psykiske angrep ble forsterket gjennom fysisk vold. Små saker kunne raskt eskalere til nye angrep. I dag tenker jeg at egenskaper han ikke tålte ved seg selv, ble til noe han tilegnet meg. Perspektiver ble vridd og vrengt helt til jeg ble i tvil om mine egne tanker og hva som var realiteten. Opplevelsen av hva som var normalt endret seg over tid, og jeg begynte å tro på det han sa. Selvfølelsen ble brutt ned. Handlingsrommet for hva jeg kunne, burde og måtte endret seg i takt med hans lynne og behov. Jeg tilpasset meg kreativt ved å trippe nervøst rundt og flyte med i det voldelige feltet. Ved å legge egne behov til side kunne jeg unngå differensiering som kunne lede til mer aggresjon. Kroppen var fylt av konstant frykt for hva som ville komme. Jeg levde i nær relasjon og i sosial isolasjon på samme tid. Alt som en gang var trygt, ble truende og farlig. Kjærlighet ble forvekslet med makt og kontroll. Omsorg ble til vold.

                                                                                                   Illustrasjon: Silje Grastveit

Dynamikken i voldsforhold preges av sterke avhengigheter og polariteter som skaper komplekse indre konflikter. Vold i nær relasjon er som en krig i eget hjem. Makt og avmakt er voldens essens (Isdal, 2018). Vold er enhver handling som skader, skremmer eller krenker en annen person, og som får den andre til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil (Isdal, 2018, s. 7). Når nærheten til en annen oppleves truende, kan en forsøke å løse problemet ved enten å smelte sammen med den andre eller psykologisk trekke seg tilbake (Joyce & Sills, 2018, s. 133). For å begrense stress i relasjonen kan en komme til å gi opp en del av sin egen autonomi. Når en kronisk undertrykker emosjonelle behov for å bli mer «akseptabel» for den andre, er kroppen under konstant stress. For å føle seg trygg kan en senere komme til å trekke seg unna andre og stenge av for nærhet i et forsøk på å beskytte seg selv (Maté, 2017, s. 244).

Indre motstridende krefter

En kropp som utsettes for vold fylles av sterk frykt og mobiliserer enorme mengder energi som trenger å slippe fri. Følelser og mobilisert energi som ikke finner et naturlig utløp, kan vende seg innover. Det en ønsker å gjøre mot andre, gjør en heller mot seg selv, gjerne av frykt for konsekvenser. Dette kalles for retrofleksjon, og kan oppstå i prosesser der ens bevegelsesfrihet forhindres (Kepner, 1999, s. 147). Hvis kontakt modereres gjennom retrofleksjon kan det føre til splittelse i egne funksjoner da det lett oppstår indre motstridende krefter og sterke polariteter. Når friheten til å handle eller uttrykke seg selv forhindres, vil en del av selvet likevel arbeide for å handle og gi uttrykk for følelser og behov, mens en annen del vil motarbeide alle forsøk på handling og uttrykk. En del av meg sier «løp», mens den andre sier «stopp» (Kepner, 1999, s. 149). En del av meg sikrer overlevelse ved å bli til en «hverdagshelt» som både tåler og mestrer det hele. Hverdagshelten lever fra halsen og opp, og har fobi mot kroppens signaler. En annen del er fremdeles den unge jenten som er sårbar og redd. Min indre kritiker tar form som en internalisert versjon av min voldelige partners stemme, en indre tyrann som slår ned på den sårbare jentens behov. Inni meg bor det også en kriger. Krigerens oppgave er å beskytte hjertet ved å sikre trygg nok distanse til andre. Det som sikret overlevelse den gang da, ble til en lite hensiktsmessig fiksering som påvirker kontakten med andre her og nå (Joyce & Sills, 2018, s. 131).

Retrofleksiv spenning over tid kan også komme til uttrykk rent fysisk (Kepner, 1999, s. 149). Kroppens struktur kan folde seg innover seg selv; skuldrene bøyer seg over brystet for å beskytte kroppens mest sårbare kjerne, hode og nakke lenes lett fremover og armer og ben foldes rundt kroppen som om en vil gi seg selv en klem (Kepner, 1999, s. 148). En kroppsholdning som vender seg inn over seg selv fremfor å vende seg ut mot andre mennesker og verden, kan også være et uttrykk for sterk skam (Farstad, 2016, s. 26). Indre motstridende krefter skaper fysiske spenninger i kroppens muskulatur. Trening eller dyp massasje er ikke nok til å løsne på slik spenning. Hvis internaliserte kamper ikke blir løst, vil spenningen bare fortsette og kroppen vil gjenta gamle mønstre (Kepner, 1999, s. 149). Indre kamper kan balanseres ved å integrere motstridende sider inni meg selv (Polster & Polster, 1973; Zinker, 1977). Når jeg kjenner og aksepterer ulike deler ved meg selv, kan forsvaret gradvis legges ned. Tillit er en skjør sak som sakte bygges opp og raskt brytes ned. Gjennom nye gode erfaringer kan det bli lettere å slippe noen nær. Nåtidens fortellinger kan erstatte gamle fragmenterte minner. Gode menneskemøter kan skape sterke nye koblinger og fylle kroppens memoar.

Mobilisert energi trenger retning

Vold kan være riktig reaksjon på feil tid og sted rettet mot feil person (Isdal, 2018, s. 31). Mobilisert energi som ikke har fått et naturlig utløp i handling, vil senere komme til uttrykk i en eller annen form. Det kan være internaliserte angrep mot seg selv, eller at en retter aggresjonen ut mot andre - den uforløste energien trenger å føres ut i handling i et forsøk på å fullføre uavsluttede gestalter. Der retrofleksjon fører til at en vender noe inn mot seg selv, vender en ved projeksjon forsvaret utover. En tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper som egentlig er ens egne.

Hverdagshelten i meg flyktet inn i arbeid og ble gründer av et senter for sosial innovasjon. Etableringen ble for meg en måte å gi andre det fellesskapet jeg selv søkte, og tok form som profleksjon (Mann, 2021, s. 62), altså en kombinasjon av projeksjon og retrofleksjon. Jeg gav min støtte til andre, men trengte egentlig støtte i livet selv. Aggresjonen jeg lagret i kroppen, ble til en indre pisk som førte meg ut av frossen tilstand. Visjonen gav kroppens mobiliserte energi en retning på ny. Motpolen til volden ble min drøm. Jeg gjorde det til mitt livsverk å hjelpe andre med å realisere deres visjoner, og samlet mennesker med mot nok til å bare gå i gang. Det ble et kreativt og åpent fellesskap med lav terskel inn og stor høyde under taket. Gjennom et større formål gav jeg livet ny mening. Ved å skape noe godt for andre kunne jeg føle meg god nok for meg selv. Vi skulle ikke bare finne tilbake til ressurser som bor i oss alle, vi skulle skape en fremtid vi ønsket for neste generasjon. Motivasjonen var en motkraft til ydmykelsen og isolasjon erfart gjennom vold. Huset ble et trygt frirom i en ellers truende verden, et sted alle kunne kalle sitt hjem, et drivhus der samfunnsnyttige ideer fikk grobunn, påfyll og næring, og nye initiativer vokste frem.

Fra ytre til indre styrt

Ordet integritet kommer fra latinske integratas, og betyr å være uberørt, uskadet eller bevart i sin helhet (Wikipedia). Vold er et angrep på menneskets integritet. Ordet «traume» betyr sår eller skade. Volden var mer enn hva jeg kunne tåle, og minner ble lagret fragmentert. Det ble viktig for meg å gjenvinne min personlige integritet - å stå for noe av moralsk og etisk verdi, være ærlig og sannferdig og ha samsvar mellom egne verdier, prinsipper og handlinger. Mestringsstrategien jeg fant gjennom egen gründerbedrift var fremtidsrettet og tilsynelatende sunn. Jeg fikk dekket ulike behov gjennom meningsfylt arbeid, mestring og autonomi. Bedriften ble bygget med sterk integritet, men den krevde også alt jeg hadde å gi. Jeg ønsket folk velkommen med åpent sinn og møtte deres behov, men samtidig løp jeg fra meg selv. Jeg ledet komplekse prosesser, men viste bare en liten bit av hvem jeg var. Ingen måtte vite om volden eller se meg som et offer, jeg måtte fremstå som sterk. Hverdagshelten fikk regjere, mens andre deler forble i blindsonen hos meg selv. Volden hadde gjort meg så fokusert på å dekke andres behov at jeg ikke lyttet til hva jeg trengte. Denne selvutslettende altruismen kunne bedre balanseres da jeg ble mer bevisst på egne behov. Jeg skapte fellesskap for andre, men selv forble jeg isolert. Da jeg lot realitetene synke inn, endret alt seg raskt. Det var som om tåken lettet. Plutselig så jeg verden rundt meg veldig klart, og kunne ta inn det som faktisk er. Jeg løftet for tungt alene og løp for fort av sted. Hvis jeg ikke fant en bedre balanse, kunne kroppen fort bli syk. Med en støttende hånd i ryggen fant jeg frem til en sunnere strategi og endret form på eget livsverk. Huset representerte tilhørighet og trygghet for mange, men vekten av å holde et stort hus i drift tok fokus bort fra andre viktige oppgaver, og slukte energi. Da jeg innså dette, kunne jeg klare å gi slipp. Energi er ofte blokkert av frykten for høy aktivering (Zinker, 1977 i Kepner, 1999, s.137). Jeg var blitt tryggere på egen regulering og kunne la energien skifte retning ved å gå fra ytre navigasjon til å bli mer indre styrt. Beslutningen var til virksomhetens beste, men denne gangen tok jeg også hensyn til egne behov og lyttet til min indre motivasjon.

Trygghet i egen kropp

Kroppsarbeid innen gestalt handler om å lære å stole på at kroppen vet hva den trenger (Taylor, 2014, s. 8). Å gjøre seg kjent med - og bli venn med - kroppens sensasjoner kan hjelpe med forankring her og nå, og det blir lettere å skille fortid fra nåtid (Rothschild, 2000, s.107). Ved de-sensitivisering er opplevelsen av kroppen sløvet ned og minimert, og en har mindre varhet for kroppens behov. Når sansene nummes ned, føler en seg ikke lenger i live (Van der Kolk, 2014, s. 91). Hvis kontakten med kroppen går tapt, går en glipp av viktig informasjon (Dana, 2021, s. 16). Hvis en ikke kan oppfatte følelsenes beskjed, blir det vanskelig å bruke dem som en guide for å skille mellom hva som er trygt eller farlig (Ogden, Minton & Pain, 2006, s. 11). Kroppens sensasjoner vil da raskt oppfattes som truende (Rothschild, 2000, s. 106). En person som er redd, lever i en kropp som konstant er på vakt. Kroppen til en person som har vært utsatt for vold, vil være anspent og i forsvar helt til personen finner tilbake til hvile og egen trygghet (Van Der Kolk, 2014, s. 102).

Kroppen rommer vår levde erfaring og er kilden til våre historier om oss selv (Merleau-Ponty, 2012). Volden jeg ble utsatt for som ung, gjorde det krevende å være til stede i øyeblikket. Automatiserte mønstre var frosset fast i fortid, og jeg ble redd for hva som kunne komme. Jeg løp så raskt jeg kunne, bort fra alt som kunne minne om det jeg hadde opplevd. Årvåken og konstant på vakt registrerte jeg selv de minste signaler rundt meg. Ytre navigasjon gjorde meg døv for kroppens indre stemme, og brakte meg ut av kurs. Jeg kunne bare gire opp for kroppen var så aktivert at den ikke fant hvile. Jeg visste ikke hva ro var før jeg klarte å romme angstens fulle styrke. Midt i orkanens øye finnes det alltid et stille punkt.

Mennesker er nært forbundet og avhengig av kontakt med seg selv, andre og verden, og disse forbindelsene er forankret i kroppens nervesystem (Dana, 2021, s. 44). Steven Porges polyvagale teori gir innsikt i det autonome nervesystemet og vagusnervens funksjon for å regulere kroppen tilbake til en tilstand der en hviler og er trygg i møte med andre. Vagusnerven er den viktigste kobling mellom hjernen og kroppens indre organer. Den vandrer fra hjernestammen til magen, via lunger og hjerte og kobler nerver i nakke, hals, øyne og ører. Ved mellomgulvet deler vagusnerven seg inn i to grener: ventral vagus og dorsal vagus. Ventral vagus bidrar til hvile, restitusjon og sosial interaksjon, også kjent som vårt sosiale engasjementssystem, og dorsal vagus beskytter oss med immobilisering eller frysrespons. I ventral vagus er vi trygge og mottakelige for læring og samspill med andre. Når vi er trygge, vil vårt sosiale engasjementssystem sende ut signaler som forteller at det også er trygt for andre å ta kontakt (Dana, 2021, s. 41). Blir vi stresset eller truet, vil den sympatiske delen av nervesystemet raskt ta over styringen ved å hive oss ut av trygg ventral vagus-tilstand, og gjøre oss aktivert. Kroppen går i forsvarsmodus og mobiliserer energi for å kunne gå til kamp eller flukt. I en akutt truende situasjon der kamp eller flukt ikke er mulig, kan dorsal vagus ta over, hvor vi blir immobilisert og går i frys. Kroppens «overspenningsvern» trer inn og kobler oss fra situasjonen her og nå ved å la «sikringen» ryke.

Ved å gjøre meg kjent med kroppens signaler og egen aktivering og regulering, kan jeg få et indre kart som gjør det enklere å forankre meg i en tilstand hvor jeg føler meg trygg (Dana, 2021, s. 21-22). Når kroppslig aktivering stiger, kan det merkes på pust og spenninger i mage og bryst. Ved å holde en hånd på mellomgulvet og brystkassen kan jeg kontakte ventral vagus, og dempe egen aktivering. Dyp innpust og sakte utpust roer nervesystemets tilstand og øker vagusnervens påvirkning på hjertet (Porges, 2017, s. 25). Hjerterytmen går ned og det sosiale engasjementssystemet kobler seg på. Jeg forteller meg selv at jeg er trygg, og orienterer meg i rommet her og nå for å hjelpe kroppen til en tilstand hvor den kan hvile.

Tilbake til nåtid

Øyeblikket her og nå rommer vår fortid, men også vår fremtid. Bare i nåtid kan endringer skje. Opplevelsen av her og nå begynner med sensasjoner (Zinker, 1977, s. 78) - som igjen kan bli til varhet, oppmerksomhet og bevissthet. Trygghet er ikke bare fravær av en trussel, trygghet handler også om å lytte til hva kroppen forteller og ivareta egne behov i relasjon til andre. Jeg føler meg trygg når andre ikke truer med å overvelde min personlige integritet (Polster & Polster, 1973, s. 102). Lenge lå jeg i skjul bak forsvarets murer der ingen fikk slippe til. Muren er nå brutt ned. Hudens naturlige grense favner mykt om meg i møte med verden. Jeg gjenkjenner hva som er meg og hva som tilhører deg. Jeg klarer å bli hos meg selv når vi sammen former det som skjer i feltet. Jeg er åpen og tilgjengelig, men ugjennomtrengelig ved behov. Jeg har vokst på meg en intuitiv allergi når jeg opplever at noen har lav empati, og kjenner mine grenser for hvor mye jeg kan gi. Større aksept av mine mange ulike sider har dempet internaliserte angrep mot meg selv. Jeg er ikke lenger fanget av voldens tyranni. Jeg går sakte frem og lytter varsomt til hva kroppen har å si. Jeg er forsiktig, men fleksibel. Fri.

Kroppens viktigste oppgave er å sikre overlevelse og unngå at vi havner i farlige situasjoner. Vi husker truende opplevelser ekstra godt for å ikke gå i den samme fellen på ny. Å finne tilbake til trygghet i egen kropp kan være et krevende arbeid som trenger tålmodighet og tid. I dag kan jeg hente frem minner uten å bli overveldet av følelser knyttet til volden. Indre motstridende krefter samarbeider bedre og sluker ikke like mye unødig energi. Jeg hviler i meg selv og har en ny indre ro. Min egen bearbeiding og prosess har gitt meg verdifull innsikt og lyst til å hjelpe andre som har vært utsatt for overgrep og vold. Erfaringene og sårbarheten jeg bærer med meg har nå blitt til kompetanse og styrke. Skam blomstrer i hemmelighold. Ved å være åpen om volden kan skammen gi slipp.

Litteraturliste

Levine, P.A. (2010). In an Unspoken Voice - How the body Releases Trauma and Restores Goodness. Berkeley, California: North Atlantic Books.

Porges, S. (2017). Pocketguide to the Polyvagal Theory - The transformative power of feeling safe. N.Y.: W.W. Northon & Company, Inc.

Dana, D. (2021). Anchored - How to Befriend Your Nervous System Using Polyvagal Theory.

Sounds True, Inc.

Polster, E. & Polster, M. (1973). Gestalt therapy Integrated. N.Y.: Brunner/Mazel Publishers.

Isdal, P. (2018). Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget AS.

Joice, P. & Sills, C. (2018). Skills in Gestalt, Councelling and Psychotherapy. London: Sage publications.

Maté, G. (2017). Når kroppen sier nei. Oslo: Flux Forlag.

Kepner, J. I. (1987). Body Process: A Gestalt Approach to Working with the Body in Psychotherapy. Santa Cruz, CA.: Gestalt Press.

Farstad, M. (2016). SKAM - Eksistens, relasjon, profesjon. Oslo: Cappelen Damm AS.

Zinker, J. C. (1978). Creative process in gestalt therapy. New York: Vintage Books.

Taylor, M. (2014). Trauma Therapy and Clinical Practice. N.Y.: Open University Press.

Rothschild, B. (2000). The body remembers - The Psychophysiology of Trauma and Trauma Treatment. N.Y.: W.W. Norton & Company, Inc.

Van der Kolk, B. (2014). The Body Keeps the Score - Brain, mind and body in the healing of trauma. N.Y.: Penguin Books.

Mann, D. (2021). Gestalt Therapy: 100 Key Points and Techniques. N.Y.: Routledge.

Illustrasjon: Silje L. Grastveit.

Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the body: A sensorymotor approach to psychotherapy. N.Y.: W.W. Norton & Company, Inc.

Merleau-Ponty, M. (2012). Phenomenology of Perception. London og New York: Routledge.