Vår 2022

-Når skillet mellom deg og meg blir utydelig

Av Maria Kristin Blix Hauso

I denne artikkelen ønsker jeg å gi mening og teori til et terapeutisk arbeid med en klient i et fiksert felt, hvor jeg lenge følte meg ubrukelig som terapeut. Sammen med klienten undersøker jeg hvordan det er mulig for oss å være i et konfluent felt uten at vi flyter sammen eller isolerer oss, og hva som skal til for å kunne differensiere. Artikkelen er en omarbeiding av min avsluttende eksamensoppgave ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i 2021.[BF1]

NØKKELORD: konfluens, isolasjon, differensiering, utviklingsteori, digital terapi.

Innledning

Alle mennesker har en foretrukken måte å være i kontakt med sine omgivelser på, og hvordan vi regulerer oss i forhold til andre, er noe som oftest skjer automatisk. Vår måte å være i kontakt med omgivelsene på, henger sammen med vår oppvekst og erfaringer: Det har vært hensiktsmessig å være i verden på nettopp denne måten for best mulig å overleve i de omgivelsene en er i. Min foretrukne kontaktform er det som i gestaltteorien kalles konfluens, beskrevet som «å flyte sammen med uten å kunne skille ut hva som er ens eget og hva som er omgivelsenes» (Perls et al., 1951/1994).

Det å flyte med andres behov og følelser, kan være en måte å tilpasse seg verden på. Hvis det ikke er så mye plass til deg og dine behov i miljøet rundt deg, kan det å tilpasse seg andres behov være en måte å få tilfredsstilt noen av dine emosjonelle behov på. Barn gjør de tilpasningene som trengs for å få dekket sine grunnleggende behov for trygghet, kjærlighet og bekreftelse. Det å ha stort fokus på behov som figurerer i omgivelsene, kan gå på bekostning av lite kontakt med egne impulser, fornemmelser og følelser.

Sammen med klienten som jeg har brukt som kasus i denne artikkelen, erfarer jeg at måten vi er sammen på, lenge er fiksert i konfluens. Jeg ønsket å undersøke om det mulig for oss å være sammen uten at vi flyter sammen eller isolerer oss i hvert vårt? Er differensiering tilgjengelig i feltet mellom oss?

Jeg opplever at konfluensbegrepet i gestaltmiljøet ofte kan ha en litt negativ klang, som om det er en form for kontakt som vi helst bør unngå. Jeg mener tvert imot at konfluens er en helt nødvendig kvalitet i et terapeutisk arbeid, for å kunne oppnå en god terapeutisk allianse. Jeg trekker parallellen mellom konfluens og spedbarnets grunnleggende behov for samvær og samspill, da jeg opplever at det finnes mange fellestrekk mellom konfluens og de tidligste utviklingsfasene.

Når klienten kommer til meg, forteller hun at hun er ensom og deprimert, og de få relasjonene hun har, er preget av konflikt og dramatikk. Det som ofte skjer mellom oss, er at hun snakker ustoppelig, og jeg blir sittende passivt å lytte. Jeg blir sugd inn i fortellingen hennes, før jeg mister fokus, blir trøtt og faller av. Jeg forsøker å bryte inn, og klienten overhører meg eller avbryter meg. Slik kan vi sitte isolert på hver vår stol, uten en reell opplevelse av at vi er sammen, eller i kontakt. Isolasjon er en av motpolene [BF2] til det å flyte sammen (Skottun og Krüger, 2017). På bakgrunn av hvordan klienten snakker i ett sett, får jeg en antakelse om at hun bruker ordene og snakkingen for å unngå å kjenne på det som skjer rundt henne, i relasjon til meg og i kroppen hennes. Jeg opplever at hun har lite oppmerksomhet på impulser, fornemmelser og behov. Jeg ønsker å undersøke om det er mulig å finne andre og mer fleksible måter å være sammen på, slik at klienten kan få en relasjonell erfaring hun kan ta med seg i møtet med andre mennesker.

Teori

Den gestaltteoretiske modellen jeg har valgt å bruke i denne oppgaven, er kontaktformen konfluens. Jeg bygger min forståelse av kontakt og kontaktformer på Gordon Wheelsers videreutvikling av Perls teori om kontakt og motstand (Wheeler, 1991) (Perls et al., 1951/1994)

Kontakten mellom meg og klienten beveger seg i spennet mellom det å flyte sammen og differensiering eller isolasjon. «Når mennesket har flytt sammen lenge nok, vekkes behovet for en form for adskillelse der vi yter motstand mot å flyte sammen med omgivelsene i feltet. Denne motstanden kan føre til at vi enten isolerer eller differensierer oss fra omgivelsene» (Wheeler, 1991). Wheeler definerer differensiering slik: «Å differensiere betyr å skille mellom hva som er og hva som er i et felt - uten å kjenne seg isolert» (ibid., s. 119).

Slagsvold beskriver i sin bok Jeg blir til i møte med deg hvordan konfluens kan føles klamt og kvelende når vi flyter med uten å være bevisst det som foregår inni oss, og at kroppslige impulser og fornemmelser lett forsvinner i et konfluent felt (Slagsvold, 2016, s. 200). Hun har også en god beskrivelse av hvordan isolasjon kan utspille seg i en relasjon: «Hvis forholdet ikke kan romme forskjellene mellom oss, kan det skje at vi unngår hverandre og isolerer oss. Slik blir isolasjonen paradoksalt nok en form for kontakt» (ibid. s. 199).

Jeg har brukt Daniel Sterns teori om de ulike relasjonsområdene, da jeg tenker at det er sammenheng mellom konfluens og barns tidlige utvikling. Stern beskriver hvordan mor og barn først lever i tett symbiose og er konfluente. I løpet av barnets tre første leveår, blir barnet klar over at det har et kjerneselv, at spebarnet er en egen person, separat fra mor, og det gryende selvet utvikles i samspill og samvær med nær omsorgsperson. Denne prosessen skjer fra barnet blir født og frem til det er tre år og er grunnleggende for at barnet skal få en trygg tilknytning og en opplevelse av et eget selv (Stern, 1985).

Klienten

Klienten som er den samme i alle tre verbatimene, er en voksen kvinne som tok kontakt med meg fordi hun følte seg deprimert og ensom. Klienten går fremdeles i terapi hos meg, og hun har gitt tillatelse til at det publiseres utdrag fra det arbeidet vi har gjort sammen. Klienten har symptomer på utmattelse, og har mye smerter i kroppen. Det er en svært intelligent kvinne, som leser mye og som stadig leter etter teorier og forklaringsmodeller på hvorfor hun er så dårlig. Hun er ufør, og har vært i ulike former for terapi og psykiatrisk behandling store deler av sitt voksne liv. Klienten har med seg overveldende opplevelser fra barndommen, som hun har slitt med hele livet. Hun var bare ni måneder da hun første gang ble alvorlig syk og måtte på sykehus. De første seks årene av sitt liv var hun innlagt på sykehuset flere ganger, i perioder som varte i flere uker og måneder. Dette var på 1950-tallet, og den gang fikk ikke foreldrene lov til å være med barna på sykehuset, de måtte overlate barnet til personalet på sykehustrappa. Barnet gråt og ble svært opprørt når besøkstiden var over og mor måtte forlate sykehuset. Foreldrene ble derfor anbefalt å ikke besøke barnet under sykehusoppholdet. Som barn lå klienten på sykehus i lange perioder uten kontakt med sine nærmeste omsorgspersoner og uten kontroll eller medbestemmelsesrett over sitt liv. Klienten har som følge av denne opplevelsen, hele sitt voksne liv, slitt med vonde minner og følelser knyttet til avvisning og forlatthet.

Verbatim 1

Klienten og jeg har aldri møttes, og all terapien har foregått over skjerm. På slutten av den første timen vår, spurte hun om det var mulig å sette opp en og en halv time istedenfor en time, og hun ville gjerne ha terapi to ganger i uken. I begynnelsen av terapien spurte hun meg jevnlig om jeg skulle slutte å jobbe som terapeut.

Klient (heretter K): - Når er du ferdig utdannet gestaltterapeut egentlig?

Terapeut (heretter T): - Jeg er ferdig til sommeren.

K: - Og hva skal du gjøre da? Skal du finne en annen jobb?

T: - Nei, da tenkte jeg at jeg skulle bruke utdanningen til å jobbe som terapeut!

Jeg kjenner at jeg blir litt lattermild og trekker på smilebåndet.

K: - Å ja, så bra da! Så du skal ikke gjøre noe helt annet?

T: - Nei, jeg skal fortsette som terapeut i lang tid fremover, det er planen!

Jeg blir alvorlig og varsom.

K: - Det er godt å høre. Jeg er redd for at du skal forlate meg.

T: - Jeg er her så lenge du trenger meg.

K: - Det er en lettelse at du sier det.

Drøfting verbatim 1

Hver gang klienten spør om jeg skal slutte som terapeut, bekrefter jeg at jeg ikke skal forlate henne, men at jeg skal være der for henne så lenge hun trenger meg. Det er godt for henne å høre meg si det.

Hennes frykt for å bli forlatt av meg, påvirker meg og gjør meg ekstra var på at jeg skal i hvert fall ikke forlate henne eller avvise henne! Jeg gjenkjenner behovet for å hjelpe henne og like ofte på hjelpeløshet, begge typiske tegn på konfluens. Jeg har flere ganger kjent på impulsen til å si «Jeg skal alltid være her for deg, jeg lover!», når hun spør om hvor lenge jeg skal være terapeut. Når hun søker bekreftelse på at jeg ikke skal forlate henne, blir jeg oppmerksom på hvor tøyelige mine grenser blir i møtet med henne, og hvor langt jeg er villig til å strekke meg for å møte behovene hennes: Jeg har gjort meg mer tilgjengelig for henne enn for andre klienter. Jeg har latt mange timer gå over tiden, jeg har tilbudt timer i ferier, jeg lar være å avlyse timer selv om jeg er syk, og jeg ringer henne opp på sekundet til avtalt tid så hun ikke skal føle seg avvist av meg. Det er tydelig at vi beveger oss sammen i et landskap hvor grenser og rammer er utydelige.

«Å være konfluent er at vi har uklare grenser mellom oss og omgivelsene, eller uklare grenser inni oss, mellom deler av oss selv. Vi skiller dårlig mellom egne og andres behov» (Skottun, 2008, s. 107).

Verbatim 2

Dette verbatimet viser en av mange terapitimer hvor klienten snakker i vei og avviser mine forsøk på å ta del i samtalen. Jeg blir trøtt og begynner å kjede meg, og tenker at dette er meningsløs og dårlig terapi.

K: - Nå kjenner jeg meg så pressa psykisk, at jeg må finne en slags ro. Den MEen min gjør at jeg tåler ingenting, når jeg opplever stress blir jeg så dårlig.

Klienten snakker mye, med et høyt tempo og få pauser.

T: - Så når du blir stressa, så kjenner du det i kroppen?

K: - Og disse kjerringene rundt her, de har hengt opp så mye lys og glitter at det er et lysshow hvor enn du snur deg

T: - Kan du si noe mer om hvordan.... Klienten avbryter meg før jeg får fullført setningen. Jeg kjenner meg forvirret, og urolig i kroppen. Jeg kjenner at jeg puster høyt oppe i brystet, og flytter meg litt på stolen.

K: - Og alle disse forventningene, jeg orker ikke å styre så mye til jul, jeg altså. Jeg bryr meg ikke om jula, det eneste jeg bryr meg om er julaften. Og i går ringte barna mine, og jeg orket ikke å snakke med dem, jeg ble helt satt ut jeg, jeg gidder ikke å gå rundt elefanten i rommet lenger!

T: - Elefa... Klienten avbryter meg igjen. Hun overhører at jeg forsøker å si noe, og fortsetter å snakke. Jeg legger merke til at det er vanskelig å puste dypt, og jeg kjenner meg tung i hodet.

K: - Og Christina har sluppet alt hun har i hendene sine for å hjelpe sin syke far, kreft vet du, det er det en skulle hatt, da blir den røde løperen rullet ut!

T: - Hmmm

Jeg kjenner at jeg er trøtt, og forsøker å skjule en gjesp. Jeg sniker et blikk ned på klokka, er det lenge igjen av timen? Jeg kjeder meg og blir rastløs. Hvordan skal jeg holde ut?

K: - Men nå har de satt i gang med å få ferdig gulvet til jul, nå har det stått der uferdig i to år, men nå sier Stian at han skal hjelpe til med gulvet.

Hun snakker videre, hopper fra det ene temaet til det andre. Jeg kjenner meg helt alene her jeg sitter sammen med henne.

T: - Turid?

K: - Jeg er jo på mange måter navet i familien, det har jeg alltid vært.

T: - Turid?

Jeg gir meg ikke. Jeg har fått en impuls om holde henne fast, og tar sjansen på å dele noe av det jeg sitter med.

T: - Turid, vil du vite hvordan jeg har det nå?

K: - Hvordan DU har det? Ja, det kan jeg jo - sikkert det!

Jeg trekker pusten og tar sats. Jeg er redd for at hun skal bli såret, og forsøker å konfrontere henne på en varm og skånsom måte.

T: - Jeg kjenner meg faktisk ganske ensom og forlatt her jeg sitter.

K: - Kjenner DU deg ensom og forlatt? Men det gjør jo jeg og! Når jeg snakker og kjenner ordene renner ut av munnen min, er det akkurat som at det bygger seg opp en vegg av tåke rundt meg. Jeg blir så sliten, og ja, det kjennes ganske ensomt også skal jeg fortelle deg!

Drøfting verbatim 2

De første månedene av terapiforløpet opplevdes som en eneste lang ordflom: Klienten snakket og snakket, ordene rant ut av munnen hennes og hun hadde knapt pauser mellom setningene. Ordene tok aldri slutt, det var som at det hadde demmet seg opp et hav av ord i henne. Jeg fikk nesten ikke fullført en setning, og jeg ble veldig usikker på hva det var jeg drev med. Da jeg forsøkte meg på en intervensjon, ble jeg avbrutt. Jeg ble trøtt og irritert. Hva var vitsen? Hun kunne jo like gjerne ha snakket til en vegg, det er i det minste gratis? På hvilken måte kunne dette være god terapi? Hvordan kan det hjelpe henne at hun snakker og snakker, og at jeg bare blir en som lytter og nikker og prøver å komme til orde? Enten ble jeg sugd inn i hennes fortelling: jeg levde meg inn i historien hun fortalte, jeg fløt av gårde og glemte meg selv. Eller jeg falt av: jeg mistet konsentrasjonen, ble trøtt og ble sittende i egne tanker. Jeg kjente meg forvirret og hjelpeløs, og det var vanskelig å se tydelig hva det var som foregikk mellom meg og klienten. Vi var fanget i en konfluens som bevegde seg mellom to ytterpunkter: isolasjon og sammensmeltning.

Jeg forsøkte å kontakte henne, men hun avbrøt meg og fortsatte med sitt. Hun fløt med sin egen strøm av ord, uten å ta inn omgivelsene, og endte med å føle seg alene.

Gro Skottun beskriver en av polaritetene til det å flyte med, som isolasjon: «Å isolere seg beskrives som det å kjenne seg alene, innadvendt og isolert i seg selv eller sammen med andre. Følelsen av å være utenfor er dominerende, og opplevelsen av samhørighet er borte» (Skottun & Krüger, 2017, s. 187).

Måten klienten snakker og diskuterer med seg selv på for å finne løsninger, gjør at jeg kommer i kontakt med min egen kreative tilpasning med å «klare selv». Jeg kan kjenne igjen hvordan jeg kan jobbe for å dekke mine egne behov, istedenfor å be andre om hjelp. Klienten analyserer og forsøker å forstå sin historie uten å involvere meg, terapeuten sin. Hun er vant til å klare seg selv, og har liten erfaring med å støtte seg på noen andre. Jeg tenker at det er nyttig for henne å bli klar over hva hun gjør, og hvordan det påvirker meg. Jeg velger derfor å dele min opplevelse: Når hun snakker og snakker uten oppmerksomhet på omgivelsene, resulterer det i at jeg føler meg ensom og alene. Jeg har en antakelse om at slik hun gjør det med meg, er også slik hun gjør det i sine øvrige relasjoner. Det overrasker henne at jeg kan føle meg ensom når hun snakker med seg selv. Det blir tydelig for henne at vi er to stykker som sitter sammen og kjenner oss ensomme, hun er ikke alene om det. Kanskje får hun en forståelse av at det er sånn hun gjør seg selv ensom, ved å isolere seg med ord og på den måten skyve andre bort.

Den nye innsikten hun får når jeg deler hvordan det påvirker meg, fører til et øyeblikk av det jeg som terapeut opplever som fullkontakt. Jeg kjenner meg lettet og glad over at vi kan dele det som skjer mellom oss, her og nå. Fra å snakke mye om, som forteller og tilhører, kan vi nå dele en opplevelse av ny innsikt og forståelse, og relatere oss til hverandre på en ny måte. Jeg noterer meg hvor viktig det er at jeg er oppmerksom på mine kroppslige fornemmelser, og at jeg deler det som skjer med meg. Endelig kan vi oppleve meningsfull kontakt, som gjør at ensomheten går i bakgrunnen. Det har blitt tydeligere for klienten hvordan hennes kreative tilpasning kan føre til at både hun og den andre i relasjonen kjenner seg ensom og isolert, og sammen erfarer vi andre måter å være i kontakt på.

Verbatim 3

Mellom det første verbatimet og dette har det gått tre måneder, og det har skjedd en tydelig endring. Klienten snakker saktere, hun har færre ord og det er pauser mellom setningene. Det kan til og med oppstå øyeblikk av stillhet. Jeg ser at klienten retter blikket sitt mot meg istedenfor å se skrått ut av vinduet. Jeg får energi når vi snakker sammen, jeg blir mer våken og puster friere. Jeg har en opplevelse av at det er mer plass til meg i vår relasjon, og at vi nå faktisk har et samspill og en utveksling, istedenfor rene monologer.

Det er rett før jul, og jeg ringer opp klienten på FaceTime til avtalt tid.

T: - Hei!

Stemmen er lys og glad, og jeg smiler bredt når jeg ser henne i skjermen.

K: - God morgen!

T: - God morgen, ja!

Ha ha, en liten latter. Vi ler ofte sammen.

T: - Du ser oppløftet ut, lysere og lettere på et vis? Noe som har skjedd?

Jeg ser at klienten har et annet uttrykk i ansiktet, det virker glattere enn vanlig.

Hun ler, før hun blir stille et øyeblikk. Musklene rundt munnen hennes trekker seg sammen.

K: - Nei, det er ikke noe som har skjedd. Men du har rett i det, det er akkurat som jeg er litt letta, at depresjonen har sluppet litt. Jeg tror det har så mye å si at jeg kan snakke med deg et par ganger i uka, jeg følte at jeg var fullstendig sprengt og at ingen ville høre på meg. Det har vært en stor byrde for meg, så det vet jeg har mye å si.

T: - Ja, såå bra!

Jeg ler igjen, og bruker en lys og positiv stemme. Jeg setter meg lenger frem på stolen, det er nesten så jeg tipper fremover og inn i skjermen.

K: - Det er litt rart, fordi jeg samtidig føler meg veldig utilstrekkelig nå som jula kommer

T: - Ja, du føler deg utilstrekkelig, ja.

Bekrefter og speiler det klienten sier ved å gjenta ordene hennes. Jeg bruker en moderlig tone når jeg snakker, og jeg kjenner på omsorg.

Drøfting verbatim 3

Jeg møter klientens behov for å snakke, hun får snakke fritt og fortelle sin historie til en som er interessert i å lytte og som ikke dømmer. Når hun snakker, bekrefter jeg henne med ord og ansiktsuttrykk, jeg gjentar det hun sier for å tydeliggjøre, jeg oppsummerer og jeg speiler. Jeg bruker aktivt latter og humor for å ufarliggjøre. Dette tenker jeg er «bevisst konfluens»: «Ved et mer udifferensiert samvær, eller , bygger vi opp mer støtte eller grunn i feltet slik at ny figur evt. kan tre frem» (Eie, 2010, s. 97).

Når klienten snakker om julen som nærmer seg, og alt hun ikke klarer, forsøker jeg å støtte henne. Jeg vil at hun skal vite at jeg er der sammen med henne, så nærme jeg kan komme. Jeg setter meg ytterst på stolen, bare tærne berører gulvet og jeg kryper nesten inn i skjermen. Jeg gjenkjenner den moderlige stemmen jeg bruker sammen med klienten, det er stemmen jeg ofte har når jeg snakker med barna mine. Jeg blir klar over at jeg blir en slags mor. En omsorgsfull mor som trøster, støtter og holder, og som ikke skal forlate henne. Jeg kjenner på ordløse fornemmelser og kommer i kontakt med det jeg har lært om Daniel Sterns beskrivelse av barnets tidlige utvikling. En trygg tilknytning er avgjørende for sunn, menneskelig utvikling. Av hensyn til klientens historie med å bli forlatt som baby, er det naturlig å tenke at det har oppstått forstyrrelser i klientens utvikling som liten. Hennes behov for å bli trøstet og bekreftet dukker opp i feltet mellom oss, og appellerer til moren i meg. Jeg tenker at mye av det vi gjør sammen i terapien er nettopp det som er viktig i de tidlige relasjonsområdene: Vi kontakter historien hennes og gir den mening, vi undersøker klientens relasjon til omgivelsene, jeg bekrefter og validerer hennes følelser og opplevelser gjennom stemmebruk, ord, speiling, aktiv lytting, ansiktsuttrykk og kroppsspråk, ikke ulikt samspillet mellom mor og barn i de tidlige utviklingsfasene.

Refleksjon over digital terapi

Gjennom skjermen er det eneste vi ser av hverandre et lite utsnitt av kroppen: hodet, ansiktet, mimikken, halsen og øvre del av brystet. Mitt eget ansikt er en liten firkant nederst i skjermen, og jeg iakttar også meg selv og mine ansiktsuttrykk underveis i samtalen. Når vi vet at en stor andel av kommunikasjonen mellom mennesker er kroppsspråk, blir jeg nysgjerrig på hvordan den digitale skjermen påvirker terapien og samspillet mellom oss. Tilgangen på kroppslige fornemmelser er et viktig redskap for en gestaltterapeut. Jeg opplever at jeg bruker sanseapparatet i mindre grad når kun et lite utsnitt av klienten er synlig, og det ikke er mulig å observere hva som skjer fra brystet og ned. Jeg har blitt oppmerksom på hvor aktivt jeg bruker hørselen for å få med meg alt som blir sagt, toneleie, pust og alle nyanser i stemmen, samt synet for å observere muskler som beveger seg og ansiktsuttrykk som endrer seg.

Når kontakten mellom meg og denne klienten har vært fiksert i konfluens, har jeg derfor lurt på om den digitale samværsformen gjør relasjonen vår mer statisk. Når vi møter klienter fysisk, har vi helt andre muligheter til å observere hele klienten, til å lese det kroppslige uttrykket, til å bruke hele sanseapparatet og bevege oss fritt i rommet.

I dette klientarbeidet har jeg også savnet muligheten til å gjøre øvelser og eksperimenter av mer kreativ art. Det er selvfølgelig fullt mulig å gjøre eksperimenter digitalt ved å gradere og tilpasse, men min erfaring er at skjermen legger begrensninger på både kreativiteten, utfoldelsen og virkemidlene.

Samtidig byr digital terapi på helt nye muligheter. Den digitale plattformen gjør gjennomføring av terapien mulig på tross av pandemi, avstand og innskrenkede bevegelsesmuligheter. Terskelen for å oppsøke terapi kan være lavere for noen, og kanskje oppleves det tryggere å gå i terapi når du kan gjøre det hjemme i din egen stue. For min klient har det vært avgjørende at vi har kunnet gjennomføre terapien digitalt, da hun ikke ville hatt mulighet til å komme fysisk til mitt kontor.

Avslutning

I denne artikkelen har jeg beskrevet et klientarbeid hvor kontakten har vært fiksert i konfluens: Enten har vi flytt sammen, eller sittet isolert på hver vår side. I frykt for at klienten skulle ha følt seg avvist, har jeg vært redd for å differensiere og har heller flytt med. Sammen med klienten har jeg ikke vært oppmerksom på mine kroppslige fornemmelser.

Jeg gjenkjenner at jeg blir «en mor» sammen med denne klienten, og forsøker å undersøke hvordan det henger sammen med klienten. Selv om klienten har mange ord og forklaringer, foregår det mye i det ordløse: speilingen, bekreftelsen, kroppen min som vil nærme seg henne når jeg bøyer meg frem mot skjermen, inntoningen og impulsene som oppstår og omsorgen som vekkes i meg. Dette samspillet er intuitivt og minner om samspillet mellom mor og spedbarn.

Fra en organisering hvor kontakten mellom oss har beveget seg mellom å flyte sammen og isolasjon, er det etter hvert trygt nok til at vi tydelig kan differensiere og skille mellom hva som er hennes og hva som er mitt. Dette tenker jeg er en stor endring.

Hva har jeg lært? Jeg lærte at det var nødvendig å flyte med i lang tid før det var mulig å gjøre noe annet. Nok tid er essensielt; endring tar tid. Da jeg dro meg i håret og tvilte på om det var god terapi å sitte og lytte til en evig ordflom i tre måneder, så var svaret på det: ja! Klienten trengte all denne tiden for å bli trygg på at jeg ikke skulle forlate henne. Først da hun ble trygg på at jeg var der for henne, kunne kontakten mellom oss bli mer fleksibel, og det var mulig å differensiere. Bevisst konfluens kan gi feltet den støtten som trengs.

Sammen har vi utforsket mulighetsrommet og funnet nye måter å være sammen på. Jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har lært av og med denne klienten.

Litteraturliste

Eie, E. (2010). Egotisme II. Kommentar til Knut Moskaugs artikkel i Norsk Gestalttidsskrift nr. 1, 2010. Norsk Gestalttidsskrift, VII(2), 97.

Perls, F.S., Hefferline, R. F., & Goodman, P. (1951/1989). Gestalt Therapy. Excitement and Growth in the Human Personality. Great Britain: Souvenir Press.

Skottun, G. & Kruger, Å. (2017). Gestaltterapi. Oslo:Gyldendal Norsk forlag AS

Skottun, G. (2002/2008). Reisebrev. Essay om kontaktformer og figurdannelser. I S. Jørstad & Å. Krüger (red), Den flyvende hollender. (s.105-127). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt Høyskole.

Slagsvold, M. (2016). Jeg blir til i møte med deg. Oslo: Cappelen Damm.

Stern, D. (1985). The Interpersonal World of the Infant. Basic Books: USA.

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered. New York: Gardien Press Inc.