Høst 2022

- Fuck this shit, I'm going to Narnia
Utforsking av projeksjon ved bruk av eksperimentet «å eie projiserte egenskaper»

Av Kenneth Fløistad Ellefsen

Artikkelen er fagfellevurdert[1]


[1] En hjertelig takk til mine to fagfeller for konstruktive innspill underveis. Takk også til redaktør Gro Skottun for gode råd. 

Gjennom en kasusstudie undersøker jeg hvordan skjønnlitteratur kan inngå i et arbeid om projeksjoner. Feltet preges av at klienten og terapeuten har glede av å lese skjønnlitteratur. Klienten får utforske hvilke egenskaper han finner hos de fire Narnia-barna, Peter, Susan, Edmund og Lucy, og om han gjenkjenner disse kvalitetene i seg selv. Jeg viser at projeksjon som fenomen oppstår på flere måter i terapisamtalen. Artikkelen er en omarbeidelse av min avsluttende eksamensoppgave ved Norsk Gestaltinstitutt våren 2022.

NØKKELORD: kasusstudie - projeksjon - polariteter - eksperimenter - skjønnlitteratur

1. Innledning

- Ta meg med! Å ta meg med til Landet i Det fjerne!

Det er noen som venter på meg der.

Astrid Lindgren, 1954/2004, Mio, min Mio, s. 16

Det står fortsatt som et sterkt minne for meg. Jeg var i begynnelsen av 30-årene. På ny ville jeg lese en av favorittbøkene mine fra barndommen: Astrid Lindgrens Mio, min Mio. Det var vel noe i livet mitt akkurat da som dro meg mot boken. Hadde jeg et behov jeg ikke var klar over? Jeg leste om ni år gamle Bo Vilhelm Olsson, som satt alene på en benk i Tegnérlunden en høstkveld i oktober. Han var alene. Jeg kjente på omsorg for lille Bo Vilhelm; han måtte føle seg så ensom og uelsket? Følelsene tok overhånd. Jeg gråt. Plutselig ble jeg klar over at det var jeg som følte meg ensom og uelsket. De vonde følelsene overførte jeg på ham, antakelig fordi følelsene var for vonde å bære selv.

Etter en tid oppsøkte jeg hjelp. Ukentlig gruppeterapi gjennom flere år har gjort at jeg føler meg mindre alene. Gjennom gestaltterapiutdanningen har jeg utforsket og erfart fenomenet enda grundigere, også teoretisk. Det handler om projeksjoner.

Helt siden barndommen har jeg vært glad i å lese skjønnlitteratur. Jeg kjenner meg igjen i Tarjei Vesaas skildring av den leselystne odelsgutten Per Bufast i romanen Det store spelet (1934). «Per», skriver Vesaas, «... liksom åt bøker. Det stod mykje der, og ein vart annleis innvendes av dei.» (Vesaas, 1978, s. 99). De ulike skikkelsene med sine handlinger, følelser og forestillinger utfordrer meg. Ofte kjenner jeg meg igjen i dem. Samtidig kan de føle, tenke og handle annerledes enn meg. Slik minner de meg om at også jeg kan gjøre ting på andre måter.

Er min glede over skjønnlitteratur noe jeg kan anvende i terapeutisk sammenheng? I denne artikkelen viser jeg hvordan terapeutisk arbeid med utgangspunkt i en litterær tekst inngår i et arbeid med en leselysten klient. Artikkeloverskriften antyder at Narnia er et rike jeg tror klienten og jeg har mange forestillinger og følelser knyttet til, et rike vi i fantasien kan besøke, en verden vi kan overføre noe av vårt eget på. Problemstillingen er: Hvordan kan skjønnlitteratur inngå i et arbeid med projeksjoner i terapirommet?

2. Metode og refleksivitet

Artikkelen er en kvalitativ og eksplorerende kasusstudie. At den er eksplorerende innebærer at flere metodiske og teoretiske valg skjer i utforskingsprosessen og styres av den kunnskapen og innsikten som jeg tilegner meg underveis (NEM, 2010, s. 10). Denne eksplorerende tilnærmingen mener jeg er i tråd med gestaltfaget, som vektlegger at hvert enkelt møte med en klient er unikt og at resultatet av terapiforløpet ikke kan forutses på forhånd.

For å undersøke problemstillingen foretar jeg en kasusstudie. Ifølge Kolmannskog (2021) er en kasusstudie en egnet forskningstilnærming i gestaltterapi (Kolmannskog, 2021, s. 417); Kolmannskog, 2019, s. 35-36). Selv om kasusstudier har svakheter mht. generalisering av kunnskap, kan de etter mitt syn likevel tilføre gestaltterapeuter kunnskap ved å bidra til kritisk refleksjon og dermed til videreutvikling av egen terapeutisk praksis (McLeod, 2010, s. 50-51). Styrken ved kasusstudier er at den forholder seg til den enkelte klients unike historie og erfaringer. Kolmannskog (2019) peker på tre særtrekk ved kasusstudier: Det er et terapeutisk arbeid med (1) en eller flere personer (par- eller gruppeterapi), (2) det skjer innenfor et visst tidsrom og (3) på et bestemt sted (Kolmannskog, 2019, s. 35). I dette tilfellet betyr det at jeg som terapeut utforsker kontaktformen projeksjon sammen med én bestemt klient. Klienten har i lengre tid gått i terapi i min privatpraksis.

Sentralt i utviklingen av kunnskap innen gestaltfaget er teoretiske drøftelser basert på verbatim. Et verbatim forstår jeg som en presentasjon av et bestemt klient- og terapeutarbeid. Det består av et utdrag av det som sies, sammen med beskrivelser av det som gjøres. Slik er verbatim mer enn bare en transkripsjon, altså overføring av muntlig tale til skriftlig tekst. Etter mitt syn er verbatim en presentasjonsform av et kasus, mer enn en bestemt metode.

Utviklingen av verbatim har skjedd i to faser. Første fase var i forbindelse med eksamensoppgaven, mens jeg i den andre fasen omarbeidet med verbatim med tanke på artikkelpublisering.

Tidlig orienterte jeg klienten muntlig om eksamensoppgaven og spurte om han ønsket å bidra. Dernest oversendte jeg informasjon på epost, der jeg beskrev hva et verbatim er, hvordan jeg utvikler det og at klienten kunne velge om verbatim skulle utvikles på grunnlag av lyd- eller videoopptak eller at jeg bare skrev ned det jeg husket i etterkant. Klienten gav samtykke til lyd- og videoopptak. Slik forsøkte jeg å oppfylle kravene om å informere deltakeren i prosjektet tilstrekkelig, slik at vedkommende kunne gi sitt samtykke på informert grunnlag (NESH, punkt 15, 2021).

I løpet av 2021 og 2022 gjennomførte jeg tre samtaler med klienten med tanke på eksamensoppgaven. Disse samtalene var del av et lengre terapiforløp, og samtidig var de spesielle ved at vi begge var klar over samtalenes betydning for eksamensoppgaven og at det ble gjort lyd- eller videoopptak. Prosessen påvirket både meg og klienten.

Første samtale ble gjort med lydopptak, mens jeg i de to siste samtalene gjorde videoopptak. Jeg transkriberte samtalene og innlemmet i teksten enkelte observasjoner av kroppsbevegelser. Opptakene ble deretter slettet. For å ivareta klientens anonymitet, og i tråd med de forskningsetiske retningslinjer, skrev jeg om setninger der klienten omtalte bestemte personer, hendelser, steder o.l. (NESH, punkt 20, 2021).

I samtalen som ble gjort med lydopptak, nedtegnet jeg enkelte observasjoner i etterkant og føyde dem inn på aktuelle steder i verbatim. Disse observasjonene er eklektiske og basert på hva jeg ble opptatt av i etterkant. Videoopptakene gjorde det enklere å beskrive de kroppslige bevegelsene. I arbeidet med transkriberingen reflekterte jeg over hvilke teorier som kunne være aktuelle å belyse verbatim ut fra. Jeg valgte projeksjon som tema. Valget fikk betydning for den videre bearbeidelsen av verbatim, og jeg la mer vekt på de fenomenene som belyste denne kontaktformen. Dette opphever ikke, etter mitt syn, verbatim som empiri, men den er fortolket empiri.

Jeg ønsket å være transparent overfor klienten om hvordan jeg utvikler verbatim. Informasjonen jeg gav klienten på epost på forhånd, gav en beskrivelse av forholdet mellom samtalen, transkripsjonen og verbatim. I tillegg ønsket jeg å styrke relabiliteten til verbatim ved å la klienten få lese og respondere på dem (Kolmannskog, 2019, s. 49; McLeod 2010, s. 113). En slik transparens mener jeg også er i tråd med de nasjonale forskningsetiske retningslinjene, som krever at forskeren skal «... tilbakeføre forskningens resultater til deltakerne på en måte som er forståelig og forsvarlig» (NESH, punkt 25, 2021). Klienten responderte på alle. Jeg ønsket opprinnelig å innlemme responsene, men på grunn av meldeplikt til NSD er disse ikke tatt med. Klientresponsene har likevel spilt en rolle, spesielt i mine refleksjoner over verbatim.

Av plasshensyn bestemte jeg meg for å anvende to av tre verbatim i eksamensoppgaven. De to som jeg valgte, kan relateres til hverandre. I den første samtalen introduserte klienten et bilde som vi utforsket. Dette Narnia-landskapet ble figur for meg, og jeg utviklet det til verbatim én. I etterkant funderte jeg over hvordan jeg kunne anvende bildet videre i det terapeutiske arbeidet. Min projeksjon var nemlig at klienten kunne ha utbytte av at vi utforsket bildet videre. I tredje samtale foreslo jeg derfor et eksperiment hvor vi kunne arbeide videre med Narnia-landskapet.

Den andre fasen i forskningsprosessen omfattet arbeidet med å utvikle verbatim videre med tanke på artikkelpublisering. Jeg kom til at de mest sentrale momentene i de to verbatim kunne omarbeides til ett. Jeg tok kontakt med klienten og spurte om tillatelse til å omarbeide eksamensoppgaven til en artikkel og å videreutvikle de to verbatim til én tekst. Klienten gav samtykke til omarbeiding og publisering. Forut for publisering lot jeg klienten få lese hele artikkelen og komme med tilbakemelding.

Fordi faglig arbeid skjer ut fra bestemte verdimessige forutsetninger og faglige oppfatninger, vil jeg kort antyde sentrale aspekter ved min virkelighetsforståelse og som, i alle fall implisitt, ligger til grunn. Min forståelse av vitenskap og gestaltterapi er forankret i et kristent livssyn. Som skapt i Guds bilde er meningen med livet å leve i relasjoner. Vi lever ikke for oss selv, men for hverandre (Brownell, 2020, s. 20-26). Ut fra en slik forståelse er det viktig å ha søkelys på de relasjoner som personen inngår i, og studere disse ut fra ulike fagområder (sosiologisk, psykologisk, filosofisk, teologisk osv.) og metoder. Fordi vi lever i relasjoner, trenger vi også hjelp til å utvikle oss som personer. Gestaltterapien er et bidrag til dette. Jeg tror verden er skapt av Gud, og dermed finnes det en virkelighet; en virkelighet vi kan tilegne oss kunnskaper om. Selv om vi kan tilegne oss kunnskap om virkeligheten, kan vi også ta feil i våre antakelser om denne. Derfor bør vi hele tiden forholde oss kritisk til våre egne antakelser og ha en åpen og utforskende holdning. Et slikt syn på virkeligheten betegnes ofte som kritisk realisme (Aadland, 2011, s. 275-281; Gansmo Jakobsen, 2021, s. 195-196; Brownell, 2020, s. 37-43).

Underveis i prosessen har jeg forsøkt å være oppmerksom på ansvaret jeg har som terapeut og aktør. Klienten og jeg er likeverdige, men ikke likestilte. Våre roller er forskjellige; slik også vårt ansvar i relasjonen (Hostrup, 2009, s. 232-236; Eide & Eide, 2017, s. 86-91).

3. Projeksjon

- Eg er så lykkeleg, sa ho.

Rolv tagde att. Det var ikkje slik han kjende det i denne stunda så.

Allting var ikkje berre godt og lett. Det var mykje å vera lykkeleg.

Else spurde: - Er du?

- Kvaslag?

- Lykkeleg vel?

- Kvifor spør du akkurat på denne måten?

Else svara at nei eg skal ikkje spørje.

Men eg er så lykkeleg. Og då trur eg at du er det og, veit du.

Tarjei Vesaas, Kimen, 1940/1997, s. 22-23

De har møtt hverandre, Else og Rolv, og satt seg ned på gresset. Rolv ligger, mens Else sitter oppreist ved siden av. Kroppene deres er nær hverandre. Else stryker Rolv langs armen. De ser hverandre. Ord utveksles, og de lytter til hverandre. Også stillheten er noe de deler. Bare med sitt nærvær berører de hverandre. De er i kontakt. Ifølge Hostrup (2009, s. 141) forutsetter kontakt «... et møde mellem mindst to adskilte mennesker, hvor der foregår en udveksling af følelser, ord, tanker, blikke, handlinger osv.». Fortellingen om Rolv og Else fra Vesaas-romanen Kimen (1940) er et eksempel på rikdommen i kontaktbegrepet som Hostrup skisserer. Kontaktbegrepet i gestaltteorien anvendes for selve kommunikasjonen mellom mennesker og det å kunne ha kontakt med seg selv (Kokkersvold & Mjelve, 2003, s. 40-41). Else og Rolv bruker sine sanser, kontaktfunksjonene, altså de sansene vi anvender for å komme i kontakt med omgivelsene, og ut fra hva og hvordan vi sanser, forsøker vi å skape mening (Skottun & Krüger, 2017, s. 140-141).

Mellom Else og Rolv organiseres et kontaktfelt (Kokkersvold & Mjelve, 2003, s. 40). Feltet skaper de sammen, og det er unikt for akkurat dem. Feltet er utstrakt i tid og rom, og det oppstår her og nå og skjer i øyeblikket (Hostrup, 2009, s. 88-90; Yontef, 1993, s. 295-300; Clarkson, 2014, s. 9).

Hvilke kontaktformer finner vi i samtalen mellom Else og Rolv? Kontaktformene er teoretiske modeller som beskriver hvordan vi er i kontakt med andre mennesker (Skottun & Krüger, 2017, s. 182, s. 271-272). Mellom Else og Rolv kan det derfor være flere kontaktformer samtidig. Én av disse er projeksjon.

Ifølge Skottun og Krüger oppstår projeksjon når vi i en situasjon «... forholder oss til tanker, følelser og meninger som om det er den andres tanker, følelser og meninger og ikke våre egne.» (2017, s. 216). Et særtrekk ved projeksjon er at kontakten vendes bort fra meg selv til omgivelsene. Slik tilskrives omgivelsene de følelser, tanker, vurderinger, holdninger o.l. som jeg selv har (Skottun & Krüger, 2017, s. 217; Perls et al., 1951/1977, s. 225; Hostrup, 2009, s. 174). Vi overfører vårt eget på omgivelsene, men våre omgivelser vil ikke nødvendigvis kjenne seg igjen i våre forestillinger, følelser o.l. Elses utsagn om at hun tenker Rolv er lykkelig slik hun er, tolker jeg som projeksjon. Rolv kjente det annerledes, det «... var ikkje slik han kjende det i denne stunda ...». Else projiserer sin følelse over på Rolv.

Projeksjon dreier seg ofte om å tillegge andre de forestillinger, følelser og holdninger som en har vanskelig med å akseptere hos seg selv eller som en ikke er bevisst på (Hostrup, 2009, s. 174; Kokkersvold & Mjelve, 2003, s. 51-52; Polster & Polster, 1973, s. 78-79). Samtidig vil jeg hevde at det mer er fenomenet med å overføre eller tillegge omgivelsene bestemte egenskaper som er det særegne ved projeksjon. Hvilke konkrete egenskaper eller kvaliteter det gjelder, eller om jeg er bevisst dem eller ikke, er av mer underordnet betydning. Slik jeg forstår fremstillingen av projeksjon hos Skottun og Krüger, vektlegger de mer prosessen enn selve det konkrete innholdet i projeksjonene (Skottun & Krüger, 2017, s. 218-219). I Else sitt tilfelle er det forestillingen om å være lykkelig som hun overfører på Rolv. Projeksjon er en verdifull kontaktform, og vi anvender den i mange av livets kreative og uforutsigbare sammenhenger. Når vi utforsker våre omgivelser, planlegger eller har forventinger til fremtiden, viser sympati med en venn i nød o.l., projiserer vi (Korb et al., 2002, s. 57). Forfattere som skriver og skuespillere som gestalter sin rolle, projiserer sitt eget over på rollekarakteren (Skottun & Krüger, 2017, s. 228). «Ein sjølv står i bøkene i alle slags forkledningar.» (Vesaas, 2017, s. 9), uttalte Kimen-forfatteren Vesaas i et selvbiografisk kåseri.

Innholdet i de projeksjonene jeg overfører på andre, kan ha et positivt eller negativt fortegn (Zinker, 1978, s. 206). Ifølge Rigmor og Reidulv Dyrkorn (2015) kan egenskapene, forestillingene eller følelsene være negative (eksempelvis at de er kujoner, konfliktskye, aggressive, selvopptatte osv.) eller positive (som at vi oppfatter dem som sjarmerende, vakre, arbeidsomme, flinke osv.). Projeksjonene kan også være en blanding av disse to egenskapene, slik at man for eksempel viser aktelse overfor noen og samtidig ser ned på andre (Dyrkorn & Dyrkorn, 2015, s. 118). Introjeksjon og retrofleksjon er gjerne projeksjonens følgesvenner. Ulike forventinger, krav, påbud og forbud (introjeksjon) som vi retter mot oss selv (retrofleksjon), kan vi også rette mot våre omgivelser (Skottun, 2008, 117-119; Skottun & Krüger, 2017, s. 221-222; Dyrkorn & Dyrkorn, 2015, s. 117).

Terapeutisk arbeid med projeksjon

Et terapeutisk arbeid med projeksjon kan utforske polaritetsspennet i denne kontaktformen. Ifølge Skottun og Krüger (2017) er motpolen til å projisere eller bli projisert på «... å godta at noe er som det er, å ta tilbake og se nærmere på eller avvise.» (Skottun & Krüger, 2017, s. 219). Terapeuten kan utforske hvilke forestillinger, fordommer, holdninger og følelser som klienten overfører på sine omgivelser. Det kan være på partner, foreldre, barn, arbeidskollegaer, venner eller den man er forelsket i. Målet er ikke å fjerne klientens projeksjoner, men la klienten bli oppmerksom på at disse egenskapene også finnes i klienten selv. Slik kan klienten ta eierskap til sine projeksjoner, også de egenskapene og forestillingene som klienten har vanskelig for å akseptere (Clarkson, 2014, s. 63-64; Zinker, 1978, s. 223). I et gestaltperspektiv vil ikke vekten være på å undersøke om klientens projeksjoner på omgivelsene er korrekte, fordi omgivelsene (foreldre, barn, ektefelle osv.) ikke er en del av feltet. Verdien består mer i å undersøke om det er kvaliteter ved projeksjonene som klienten kan gjenkjenne i seg selv og omfavne.

Et terapeutisk potensial er det om jeg utforsker hvilke forestillinger og følelser klienten overfører på meg som terapeut. En slik utforsking kan styrke terapiens her-og-nå-fokus (Skottun & Krüger, 2017, s. 61). Når klienten projiserer på meg, er jeg ikke en tom projeksjonsskjerm. Flere av projeksjonene vil i en eller annen grad ha rotfeste i meg. Det gjelder å ikke være for snar med å avvise dem, men undersøke om det er noe i klientens projeksjon som jeg kan gjenkjenne meg i eller som jeg vil avvise (Skottun & Krüger, 2017, s. 218). Uten nødvendigvis å skulle bli privat, tror jeg det er fint om terapeuten er så transparent som mulig og klargjør når projeksjonen stemmer. Projeksjoner, som terapeuten ikke kjenner seg igjen i, skal avvises (Hostrup, 2009, s. 180). Dersom terapeuten avviser en forestilling han eller hun kjenner seg igjen i, kan kroppsspråket avsløre og skape usikkerhet hos klienten (Dyrkorn & Dyrkorn, 2015, s. 216).

I den terapeutiske situasjonen bør terapeuten ha varhet på egne projeksjoner på klienten. Mye terapiarbeid skjer på grunnlag av terapeutens projeksjoner. Disse er gjerne dannet på grunnlag av tidligere møter med klienten, andre klienter og erfaringer fra barndom og oppvekst (Skottun & Krüger, 2017, s. 218). Å gå i veiledning og terapi er hensiktsmessige måter å utforske egne projeksjoner på klientene (Skottun & Krüger, 2017, s. 228).

Det finnes flere kreative eksperimenter som kan anvendes for å utforske projeksjon. Eksperimenter oppstår når terapeuten foretar en intervensjon og igangsetter en utforsking av et fenomen sammen med klienten, og der utfallet av intervensjonen ikke kan forutsees på forhånd verken av terapeut eller klient. Eksperimentet skaper klienten og terapeuten sammen (Kolmannskog, 2021, s. 425; Skottun & Krüger, 2017, s. 162). Ulike eksperimenter kan, ifølge Skottun og Krüger, være klassiske varhetseksperimenter, rollespill, stolarbeid, ulike former for visualisering, kroppsbevegelse og bruk av andre kreative hjelpemidler (Skottun & Krüger, 2017, s. 170-178; Joyce & Sills, 2018, s. 120-122). I boken Gestalt Counselling in Action (2014) presenterer gestaltteoretikeren Petrūska Clarkson (2014) i korte ordelag et eksperiment hun kaller owning projected characteristics.[2] Eksperimentet er å la klienten bli oppmerksom på egenskaper som vedkommende allerede besitter, men som gjerne overføres på andre (Clarkson, 2014, s. 136). Kan jeg tilrettelegge et eksperiment der klienten kan få muligheten til å projisere sine forestillinger over på søskenflokken i Narnia og så få dvele ved i hvilken grad det også angår ham?

I terapeutisk arbeid, der projeksjon er figur i feltet, kan utforsking av polaritetene i projeksjonen være en mulighet. Alle kontaktformene har en eller flere polariteter i seg (Skottun & Krüger, 2017, s. 181). Polariteter kan vi best forstå som motkrefter som forutsetter hverandre, som hjelper oss til å organisere og strukturere alle inntrykkene og til å fortolke oss selv og vår omverden. Polariteter opptrer alltid sammen og definerer hverandre (Hostrup, 2009, s. 80; Clarkson & Mackewn, 1993/2009, s. 44, s. 147; Polster & Polster, 1973, s. 62). Tristheten tydeliggjør gleden, tvilen modererer sikkerheten, likegyldigheten utfordres av nestekjærligheten, ettertenksomheten finner sin forskjellighet i impulsiviteten og rigiditeten går hånd i hånd med min lyst til å være leken og spontan. Når Else i romanen, Kimen opplever seg som lykkelig, kunne en mulig utforsking være hva det betyr for henne å være ulykkelig. Hvis jeg skulle projisere mine forestillinger om å være ulykkelig på Else, ville jeg valgt ord som tristhet, ensomhet, fortvilelse og mislykkethet.

Et slikt eksperiment har klare berøringspunkter med biblioterapi. Biblioterapi er et fagfelt som «...genom läsning syftar till att bota eller lindra psykisk ohälsa, höja livskvalitén eller bidra till en personlig mognadsutveckling» (Ström, 2021, s. 20). Til forskjell fra litteraturvitenskap, som er opptatt med tekstanalyse, er biblioterapien opptatt av hvilke følelser og tanker som oppstår i leseren og hvordan teksten berører vedkommendes liv (Ström, 2021, s. 28). Lesning, spesielt av skjønnlitteratur, kan gi hjelp på det personlige plan og være et bidrag mot utvikling og forandring (Larsen, 2013, s. 26-27). Under den biblioterapeutiske lesningen forventes leseren å gå gjennom en identifikasjon, katarsis og økt innsikt (Larsen, 2013, s. 27). Identifikasjonen innebærer å kjenne seg igjen i eller forestille seg en person eller situasjon i teksten, og gjennom en renselse kan leseren få muligheten til å utvikle nye innsikter om seg selv (Ström, 2021, s. 27). Eksemplifisert på et gestaltterapeutisk arbeid kan utforskning av projeksjoner i møte med en skjønnlitterær tekst kunne bidra til økt oppmerksomhet om egne følelser, behov og situasjon. Den svenske litteraturviteren Cecilia Pettersson distingverer mellom kreativ biblioterapi og selvhjelpsbiblioterapi. Den sistnevnte varianten er selvhjelpsbøker som kommer med konkrete råd til spesifikke utfordringer og livssituasjoner. Eksperimentet som er grunnlaget for verbatim i denne artikkelen, ligner på kreativ biblioterapi, som er bruken av romaner, noveller og poesi i et terapeutisk arbeid (Pettersson, 2020, s. 24-25). Innen fagfeltet biblioterapi finnes flere måter å arbeide med skjønnlitteratur på. Utforskingen av fenomenet projeksjon i denne artikkelen ligger nærmest den formen som kalles interaktiv biblioterapi. I denne terapiformen skjer ikke det terapeutiske i selve lesningen, slik som i ordinær lesebiblioterapi, men i samspillet mellom klienten, terapeuten og litteraturen. Teksten blir et utgangspunkt for utforsking av ulike følelser og fenomener (Ström, 2021, s. 20-21; Pettersson 2020, s. 26-27).

4. Verbatim

I den første eksamensrelaterte terapitimen refererte klienten til et bilde han ble oppmerksom på. Bildet viser en jente som, idet hun åpner døren til et klesskap, sier «Fuck this shit, I'm going to Narnia». Dette vekket umiddelbart min interesse. Jeg har lest bøkene, sett filmene og arbeidet en god del med mer teologiske tekster av Narnia-forfatteren C. S. Lewis (1898-1963). Jeg fikk en impuls til å eksperimentere med bildet sammen med klienten. I denne terapisituasjonen blir klesskapet et symbol på overgang mellom nåtid og fremtid, og Narnia et uttrykk for fremtidsforventninger. Klesskapet blir utgangspunktet for en fantasireise for klienten og meg. Dit reiser vi sammen med søskenflokken Pevensie. De fire søsknene Peter, Susan, Edmund og Lucy Pevensie er sentrale karakterer i Lewis' Narnia-kronologi. Når de fire søsknene går gjennom klesskapet, blir de noe annet enn de er hjemme i England; småbarna blir ledere og helter, konger og dronninger. Klienten blir også klar over at søskenflokken rommer flere egenskaper og kvaliteter, både enkeltvis og som søskenflokk. De har flere sider og er ikke bare det ene eller det andre.

Klientens utsagn om at Narnia-barna rommer flere kvaliteter, opptar meg lenge etter samtalen. Stadig besøker jeg Narnia med mine fantasier og følelser. Jeg føler meg takknemlig overfor klienten som brakte det på banen. Etter flere måneder får jeg lyst til å utforske temaet videre. Jeg spør klienten om han er villig til å gjøre et eksperiment. Klienten samtykker. Jeg begynner med å spørre hvem av Narnia-barna som han først blir oppmerksom på.

Klient, heretter K: - Sånn umiddelbart er det av en eller annen grunn Edmund som dukker opp. Han er litt Judas, men han er litt Peter også. Jeg føler meg jo ikke som en forræder, men en som har dummet meg ut og som har gjort alt det jeg ikke skulle. Jeg føler det som at jeg har rotet det til.

Jeg blir oppmerksom på de to bibelske personene Judas og Peter. Umiddelbart går jeg til hodet og får lyst til å diskutere teologi med klienten, men blir klar over eksperimentet jeg har begynt og holder impulsen tilbake.

Terapeut, heretter T: - Edmund blir også en som bytter side, i alle for en periode, og så kommer han tilbake igjen.

K: - Ja, han bytter side. Han er ikke til å stole på. Han har en brist, og den henger ved ham etterpå.

T: - Men når de utropes til konger og dronninger over Narnia, får de hver sin tittel, og Edmund blir utropt til Edmund den rettferdige.

Klienten smiler, blir stille og løfter øynene mot taket.

K: - Det husker jeg ikke, men jeg kan kjenne meg igjen i det. Jeg har en sterk rettferdighetssans. Vi har flere ganger snakket om min minoritetskompetanse, og at jeg sier ifra, også når det koster. Jeg kjente det berørte meg da du sa det.

T: - Du kjente at det berørte deg at Edmund fikk tittelen Den rettferdige?

K: - Ja, fordi da er det karaktertrekket løftet frem. Edmund kan fort bli veldig liten og mindreverdig sammenlignet med storebroren Peter, men så får han sin verdi i kraft av seg selv og sine sterke egenskaper.

Han vipper stolen med overkroppen sin.

T: - For meg blir Edmund en som tar sine valg, han tar ansvar for sine valg og han bærer følgene av dem med seg videre gjennom livet - og likevel er det Den rettferdige det som står igjen.

K: - Ja ... Jeg blir berørt av formuleringen din «det som står igjen», at det er mulig å skrelle av noe av rotet underveis.

T: - Lucy da?

K: - Det er vel litt det at hun er litt redd, litt klok, litt tillitsfull og modig når det gjelder.

Jeg blir oppmerksom på forholdet mellom Lucy og løven Aslan, og forskjellen mellom Edmund og Lucy trer i bakgrunnen. Raskt, og temmelig impulsivt, gjør jeg klienten oppmerksom på dette.

T: - Ja, hun er jo Lucy den tapre. Og så hadde hun vel et spesielt forhold til Aslan?

K: - Ja, det er liksom hun som først ser ham og som stoler helt og fullt på Aslan. Hun og Aslan er så nære.

T: - Er det noe du også ønsker deg? Nærhet? Å kunne stole på?

K: - Jeg vet ikke. Det er noe med hennes forhold til en løve. De har så sterkt et bånd. Hun er ikke redd han, og hun løper alltid bort til han. Hun er alltid så fylt av han?

Jeg får tanker om at både jeg og klienten ser på Aslan som uttrykk for Gud. Jeg får en tanke om at hvem klienten blir i møte med Aslan som Gud kunne være noe å utforske. Jeg føler meg usikker på veien videre, jeg blir varm og pusten kortere.

T: - Det ønsker du også? Tenker du kanskje på Aslan som Gud da?

K: - Ja, han er jo det.

T: - Ja, du savner Gud, det har vi vært inne på mange ganger i samtalene våre.

K: - Ja, og Aslan representerer det gode som jeg skulle ønske jeg ikke mistet.

T: - Og så nevnte du storebroren Peter. Han får tittelen Peter den store.

K: - Han minner meg om alle de som har livet på stell og som har fått livet til. Han minner meg om alle de som har en rett linje opp og fram ... og man kan si mye om livet mitt, men rettlinjet er det ikke.

Jeg får klump i halsen og kjenner på tristhet. Må svelge. Tenker jeg synes klienten vurderer sitt liv altfor kritisk. Velger å holde vurderingen min tilbake.

T: - Når du forteller om Peter, så høres det ut som du har en del negative tanker og følelser om han?

K: - Ja, i alle fall slik Peter blir for meg i denne samtalen. For mitt eget kaotiske liv blir jo verre når jeg sammenligner det med andres.

Klienten omtaler bestemte personer fra yrkeslivet han sammenligner seg og livet sitt med, personer han opplever er kommet lengre eller kortere enn ham selv.

K: - Og det kompliserer mitt eget liv. Jeg driver og sammenligner meg veldig mye med andre, og det trenger jeg hjelp til å endre. Sammenligner med alt jeg tror kunne vært i eget liv, og jeg sammenligner meg med andre og deres liv.

T: - Er det slik at Peter for deg blir en representant for alle andre, eller er det noe ved ham som du også er? Når jeg tenker på Peter, er det en person som er modig, som er sterk og som mange ser opp til.

K: - Nei, jeg kjenner ingen gjenkjennelighet i Peter. Mitt liv representerer ikke noe som folk skal se opp til.

Klienten ser rett på meg. Han lukker munnen slik at smilet blir borte. Jeg retter meg litt opp i stolen og skyver hodet litt frem. Får lyst til å protestere, men vet ikke hvordan.

T: - Tenker du at du aldri har vært modig? Jeg får lyst til å si at du ofte er modig.

K: - Jo, jeg er modig. Og jeg er sterk. Det tenker jeg jo, men jeg tenker at hans mot er av et annet slag enn mitt. Hans mot er mer voksent, mitt mot er mer desperat. Hvor modig er du hvis du hopper fra en klippe fordi folk står og fekter kniver mot deg? Det er jo sablene fremfor meg som gjør at jeg hopper.

Han smiler og ler. Jeg ler også. Får bilder i hodet av hvordan scenen utspiller seg. Plutselig kjenner jeg på tristhet. Pusten blir kortere.

T: - Jeg tenker på den viktige minoritetskompetansen din, som du har brukt flere ganger ... det er vel også en måte å være modig på?

K: - Jada, og den er det ingen som har tvunget meg til å bruke.

T: - Ikke sant! Du valgte det selv, nettopp fordi det var viktig for deg, og for meg var du modig.

Jeg og klienten samtaler om flere situasjoner i livet hvor han har vært tydelig overfor venner, medlemmer i menigheten og i jobbsammenheng.

T: - Jeg tenker også på Peter som sterk. Kan du være sterk?

K: - Jo, til tider er jeg det, og så er det tider hvor jeg bare faller helt sammen.

T: - Du kan føle deg sterk og du kan føle deg svak.

Mens jeg drar litt på setningen, fortsetter klienten.

K: - Og vi har jo snakket om Lucy, og det er mye ved henne jeg kjenner meg igjen. Susan derimot er veldig anonym for meg, og jeg knytter verken noe positivt eller negativt til henne. Hun er bare tekkelig i midten.

T: - Hva betyr det for deg å være tekkelig i midten?

K: - Noen mennesker er bare så lite fargerike og kjedelige at jeg blir irritert av dem. Jeg kan sitte rundt et middagsbord sammen med folk og tenke at de er så kjedelige og uten substans at de irriterer meg.

T: - Så Susan blir for deg som det gråe massemenneske som er helt karakterløs?

K: - Ja, i alle fall mens vi snakker om henne nå. .... Men så begynner det å demre for meg at hun er en sånn snill og samlende omsorgsfigur. Ja, det demrer for meg at hun kanskje er den som holder flokken sammen.

Jeg kjenner på et behov for å forsvare Susan. Jeg lar haken hvile i hånden, mens jeg legger hodet litt på skakke. Nå er det eksaminatoren som kommer frem i meg.

T: - Vet du hva slags tittel hun fikk?

K: - Nei, det husker jeg ikke, men kan tenke meg at det er noe med et godhjertet omsorgsmenneske.

T: - Susan den godsinnende.

K: - Stemmer det. Og det spørs om denne søskenflokken hadde holdt sammen uten henne. De er jo veldig sterke personligheter, og hun er kanskje mer samlende enn en sterk. Hun blir liksom som en mor.

T: - Ja, hun blir som en mor for de andre. Er det negativt eller?

K: - Nei, jeg må gi henne litt oppreisning der.

Han smiler. Jeg humrer. Får lyst til å forsøke å knytte karaktertrekket til Susan og klienten nærmere hverandre.

T: - Susan fremstår altså som godhjertet. Er du godhjertet?

K: - Jeg tenker jeg var mer snill før, men jeg føler meg mindre og mindre snill.

T: - Når du var mer snill før, tenker du da på tiden i de ulike menighetene som du har vokst opp i og var medlem av i ungdomstiden?

K: - Jeg tror det gjaldt alle relasjoner både i kirken, jobbsammenheng og blant venner. Når jeg sier at jeg føler meg mindre snill nå, er det fordi jeg legger merke til at jeg nå setter grenser. Jeg strakk meg for langt og ble til dels selvutslettende. Og jeg er sikkert snill enda, men jeg legger selv veldig merke til de gangene jeg setter grenser der hvor jeg tidligere ikke gjorde det.

Klienten ser opp i taket mens han snakker, spesielt når han omtaler bestemte personer og hendelser i livet.

T: - Jeg sitter og lurer på om utsagnet ditt om at du var mer snill før handler om at du var mer lydig?

Imens jeg sier ordet lydig, løfter jeg hendene opp og lager hermetegn med fingrene.

K: - Definitivt! Jeg er mindre og mindre lydig og selvutslettende, og jeg er mer tydelig på hva jeg trenger.

Klienten omtaler de ulike menighetsfellesskap og pastorer som påvirket ham gjennom oppvekst- og ungdomstiden. Etter hvert kjenner jeg en impuls til å oppsummere eksperimentet om søsknene Pevensie.

T: - Hvem av de fire vil du si du kjenner deg best igjen i her og nå?

K: - Edmund - Lucy - Peter - Susan blir rekkefølgen.

T: - Sånn føles rekkefølgen ut her og nå. Er det noe i deg som føler at du bærer litt av de alle fire i deg?

Klienten ser en stund opp i taket. Han smiler og vender blikket tilbake mot meg.

K: - Ja da, litt kan jeg tenke det, men jeg føler det er et stort sprang mellom Edmund og Lucy på den ene siden og Peter og Susan på den andre. Prosentmessig vil jeg kvantifisere det med 40/40/10/10.

5. Refleksjoner

Hensikten med eksperimentet var å tydeliggjøre hvordan egenskaper ved de fire Narnia-barna også er kvaliteter og ressurser som klienten besitter. Ulike kvaliteter og et mangfold av polariteter trer frem og skaper grobunn for utdypning i senere terapisamtaler. Gjennom samtaleprosessen får klienten mulighet til å eie eller avvise projeksjonene. Mine projeksjoner på ham bidrar til å skape og utfolde eksperimentet sammen med klienten.

Gjennom eksperimentet havner jeg mye i tankene sammen med klienten. I etterkant ser jeg at det kroppslige aspektet ved eksperimentet kunne ha vært forsterket ved å la klienten spille ut de ulike karakterene, ved bruk av stolarbeid eller å tegne eller male sine projeksjoner. Slike virkemidler kunne ha forsterket eksisterende tanker og følelser, men også skapt ny klarhet hos klienten. Kroppsliggjøring av eksperimenter er sentralt innen gestaltterapien. Erfart liv setter seg i kroppen. Slik er kroppen kilden til endring, som kan skape nye erfaringer med betydning for følelseslivet (Wollants, 2012, s. 77-78; Kepner, 2008, s. 50-52).

Jeg vil nå presentere enkelte overgripende refleksjoner over verbatim. Refleksjonene skjer på grunnlag av teorien jeg skisserte tidligere i artikkelen. Ut fra verbatim blir jeg oppmerksom på at projeksjon som fenomen oppstår på minst tre måter i feltet mellom klienten og meg.

5.1 Fra ham til dem og hjem igjen

Som jeg presenterte i teoridelen, er projeksjoner forestillinger, tanker følelser o.l. som vi overfører på våre omgivelser. I denne kasusstudien viser jeg hvordan klienten får utforske hvilke projeksjoner han har på de fire hovedkarakterene i Narnia og dernest dvele ved om det er kvaliteter og egenskaper ved dem han kjenner igjen i seg selv. Slik forsøker jeg som terapeut å la klienten bli oppmerksom på kontaktformens polaritetsspenn mellom å projisere og ta tilbake eller avvise (Skottun & Krüger, 2017, s. 219).

Målet mitt ble at klienten, ved å undersøke sine projeksjoner innenfor polaritetsspennet. Hver av karakterene Peter, Susan, Edmund og Lucy representerer ulike kvaliteter som klienten blir oppmerksom på at han også innehar. Noen av karakterene identifiserer han seg mer med enn andre, Edmund og Lucy mest, mens mindre med to eldste søsknene Peter og Susan.

Det terapeutiske arbeidet med projeksjoner ble også et implisitt polaritetsarbeid. Projeksjons- og polaritetsarbeid kan ofte flyte sammen. Polariteter, gjerne skyggesidene ved en selv, kan overføres på omgivelsene (Joyce & Sills, 2018, s. 143). Polariteter hjelper også med å organisere og forenkle alle våre sanseinntrykk (Hostrup, 2009, s. 80). Klienten beskriver seg selv og sine forestillinger om de fire Pevensie-søsknene ut fra polariteter. Polariteten er tydelig i klientens beskrivelse av seg selv og Peter den store. Til forskjell fra klienten har Peter alt på stell og fikser livet.

Ifølge Kolmannskog (2021) er det ikke opplagt hva som er motpol, og det gjelder i en terapisituasjon å være åpen (2021, s. 424). Hva klienten opplever som pol og motpol kan også være forskjellig fra det jeg som terapeut blir oppmerksom på. Hjelper jeg klienten i tilstrekkelig grad å identifisere og utforske hver pol og motpol? I samtalen om Lucy trer ikke motpolen frem. Klienten beskriver henne som redd, klok, tillitsfull og modig. Impulsivt velger jeg egenskapen modig, fordi det passer godt med tittelen hun får (Lucy den tapre). Klienten får ikke muligheten til å velge verken pol eller motpol. I møte med Peter den store opplever klienten at hans liv er preget av kaos. Imidlertid lar jeg ikke klienten få eie denne polariteten og utforske hvordan det er for ham at livet består av kaos. Hurtig skal jeg ha ham til å eie projeksjonen om at klienten er modig slik Peter Pevensie er det.

Zinker fremholder at et eksperiment bør ha et siktemål (Zinker, 1978, s. 126), og i dette tilfellet var eksperimentet avgrenset til å utforske klientens projeksjoner på søskenflokken. Samtidig blander jeg polaritetsarbeid inn i projeksjonsarbeidet, og jeg gjør det ikke konsekvent. I etterkontakten opplever jeg at jeg blir selvkritisk og får vanskeligheter med å puste skikkelig, føler meg ikke som en god og åpen terapeut, men en som styrer for mye og at arbeidet preges av tilfeldigheter. Riktignok klarer jeg å la klienten få arbeide med sine projeksjoner på alle de fire søsknene, og slik gjennomfører jeg et definert og avgrenset eksperiment. Det vi har gjennomført kan gi grobunn for nye eksperimenter, der polaritetsarbeidet blir selve omdreiningspunktet. Det finnes flere måter å eksperimentere videre på, for det er «... nesten ikke grenser for hva slags eksperimenter vi kan benytte [...] så lenge det handler om å prøve ut noe, få en erfaring og øke oppmerksomheten.», hevder Kolmannskog (2021, s. 426).

Mange av kvalitetene jeg betonte, var kvaliteter med positivt fortegn, kvaliteter som rettferdig, godsinnet, modig, klok og sterk. Denne vektleggingen fra min side var basert på min erfaring med klientens ofte kritiske selvforståelse og min projeksjon om at klienten kunne ha utbytte av å gjenkjenne og sette ord på noen av de positive kvalitetene ved seg. Etter mitt syn kunne det ha en egenverdi å fremheve disse sidene (Skottun & Krüger, 2017, s. 153-155). Spesielt i møte med klientens forestillinger om karakteren Peter den store får jeg et behov for å differensiere fra klientens karakteristikker og fremholde mulige motpoler. Peter fremstår for klienten som modig og sterk, har tingene på stell, noe som folk kan se opp til og respektere. I begynnelsen føler derfor ikke klienten noe gjenkjennelighet i Peter. Jeg utfordrer ved å anvende minoritetskompetansen hans som et konkret eksempel, og hvordan den har kommet til uttrykk i menighets- og arbeidsliv. Han gjenkjenner karaktertrekket i eget liv. Også han kan være modig og sterk. I dette tilfellet opplevde jeg at klienten tok noen av forestillingene sine tilbake og så nærmere på dem, uten å avvise dem helt. Han gikk fra å ikke oppleve noen gjenkjennelighet med Peter til også å kunne seg på seg selv om modig og sterk. I møte med Edmund og Susan opplever jeg at klienten i større grad gjenkjenner kvalitetene også som sine, samtidig som han nyanserer sine projeksjoner. Edmund er ikke bare en sviker, men også den rettferdige. Susan er ikke et karakterløst massemenneske, men en godhjertet mor som holder søskenflokken samlet.

Klienten og jeg har arbeidet med utgangspunkt i en helt bestemt skjønnlitterær tekst. De syv Narnia-bøkene ble skrevet av den engelske professoren og forfatteren C. S. Lewis (1898-1963) på 1950-tallet. Etter en periode som ateist omvendte Lewis seg til kristendommen og bekjente seg aktivt til den kristne tro. Kristen livstolkning preget det skjønnlitterære og faglige forfatterskapet hans (McGrath 1992, s. 115). Narnia-bøkene er et eksempel på dette. Bøkene har forbindelseslinjer til Bibelens fortellinger om hvordan Gud griper inn i historien og frelser menneskene (Skarsaune, 1995, 54-55). Egenskapene til de fire Pevensie-barna har klare fellestrekk med kristen dydstenkning og den kristne middelalderens ridderidealer. Som professor i middelalder- og renessanselitteratur ved Universitet i Cambridge var nok C. S. Lewis kjent med senmiddelalderens katolske dydstenkning (Skarsaune, 1995, s. 55). Dyder er karakteregenskaper som personen tilegner seg og som får betydning for personens holdninger og handlinger (Bexell & Grenholm, 1997, 125-126). Dydstenkning finner vi både i katolisismen og i protestantismen. I katolsk teologi defineres karakteregenskapene klokskap, rettferdighet, mot og måtehold som kardinaldyder (Den katolske kirkes katekisme, 2014, 397-398). Verbatim viser at det er positive dyder som blir vektlagt i klientarbeidet, og i den grad negative egenskaper omtales, danner de et bakteppe for de positive. En slik vektlegging er ikke unaturlig, fordi arbeidet skjer med utgangspunkt i de dyder som er gitt de skjønnlitterære karakterene av Narnia-bøkenes forfatter. Samtidig lukker arbeidet for å utforske mer negative eller mørke egenskaper. Valget av den kristne forfatteren C. S. Lewis og hans vektlegging av kristne dyder påvirket feltet mellom klienten og meg.

Selve Narnia-riket ble også en projeksjon for klienten. I den første eksamensrelaterte samtalen utforsket klienten og jeg forskjeller og likheter mellom nåværende og mulig ny arbeidsplass. Muligheten for nytt arbeid skaper fremtidsforventninger. Klesskapets bakdør til Narnia representerer for klienten en dimensjon til noe nytt og annerledes. Likevel er dette Narnia-landet ikke et problemfritt sted, for også i Narnia er det masse utfordringer som de fire søsknene må ordne opp i.

Hvilke begrensninger er det for en klient å utforske projeksjon i møte med en litterær karakter? En oppdiktet person i en roman eksisterer ikke. Karakteren skapes av forfatteren og blir fortolket av leseren. Å sjekke ut ens projeksjoner sammen med vedkommende lar seg derfor ikke gjøre. Slik blir polaritetsspennet i feltet uklart, fordi polaritetsspennet forutsetter en mulighet for å projisere og bli projisert på (Skottun & Krüger, 2017, s. 219). Klienten utforsker sine projeksjoner mot de fire Narnia-søsknene, men får ingen projeksjoner tilbake som han kan ta til seg eller avvise. Dette er en begrensning ved eksperimentet. Samtidig er dette ikke unikt bare for litterære skikkelser. Vi har forestillinger om virkelige personer, som vi ikke får sjekket ut med den det gjelder. En adekvat måte å arbeide med polaritetsspennet ved kontaktformen er derfor å arbeide med de projeksjoner som oppstår mellom klient og terapeut. Videre i terapiforløpet har jeg derfor lyst til å undersøke hvilke projeksjoner som oppstår i feltet mellom oss. På den måten kan fokuset flyttes mer til her-og-nå og den konkrete relasjonen mellom meg og ham (Skottun & Krüger, 2017, s. 32; Hostrup, 2009, s. 49-50; Clarkson, 2014, s. 12 og 172).

En annen begrensning for terapiarbeidet er de valg som forfatteren av Narnia-bøkene C. S. Lewis selv skaper. Peter den store, Susan den godsinnede, Edmund den rettferdige og Lucy den tapre er egenskaper som Lewis gir de fire Pevensie-søsknene i boken Løven, heksa og klesskapet (Lewis, 1950/2005, s. 158-159). På den måten etablerer Lewis forestillinger som får betydning for klientens og mine projeksjoner på barna. Narnia-forfatteren etablerer et premiss som verken klienten eller jeg utfordrer, men bare legger til grunn. Eksperimentet blir definert og slik begrenset av konteksten, det vil si den skjønnlitterære teksten vi begge kjenner til. Klienten får en viss mulighet til å projisere sine forestillinger på søsknene, men det tar ikke lang tid før jeg introduserer titlene deres som egenskaper (Edmund den rettferdige osv.), og slik de er beskrevet av forfatteren i boken av C.S. Lewis. På den måten definerer og begrenser jeg eksperimentet. Titlene eller egenskapene til Edmund og Susan presenterer jeg senere enn med Peter og Lucy. Med den temmelig prompte introduseringen får klienten i enda mindre grad muligheten til å utforske sine projeksjoner.

5.2 Fra meg til ham og hjem igjen

Klient og terapeut blir projeksjonsskjermer for hverandre. Jeg projiserer på klienten en rekke antakelser, oppfatninger, følelser og holdninger som jeg tror han har. En del av disse projeksjonene bygger på mitt kjennskap til klienten og det han tidligere har fortalt om hvordan han opplever livet. Imidlertid handler antakelsene mine også om meg, mine behov og bygger på mine erfaringer.

Eksperimentet jeg foreslo, bestod i at klienten kunne utforske sine antakelser om de fire Pevensie-søsknene. Idéen mener jeg kan forsvares, og jeg opplever at vi begge hadde utbytte av arbeidet. I etterkontakten blir jeg oppmerksom på at impulsen min også er knyttet til eget behov. Etter den første samtalen, der klienten fremholdt Narnia-karakterenes mangfoldighet, ble jeg berørt og ville utforske temaet mer. Min glede og nysgjerrighet projiserte jeg rett og slett over på klienten. At det gikk lang tid mellom første og andre samtale om Narnia, er kanskje et tegn på at det var mer mitt behov enn hans? Det har jeg lyst til å sjekke ut med klienten.

Som jeg har pekt på, valgte jeg å vektlegge de positive egenskapene ved karakterene og klienten. Var impulsen om å gi eksperimentet et positivt fortegn utelukkende basert på min projeksjon om klientens nytte av å undersøke Narnia-søsknenes egenskaper ut fra de positive titlene de fikk (Edmund den rettferdige, Lucy den tapre osv.)? Kan det også være fordi jeg synes det er vanskelig å tåle mer negative karakteristikker som forræder, kjedelig, tekkelig i midten, rettlinjede, desperat o.l.? Etter å ha pustet litt, tror jeg svaret er et både-og. Ja, pusten blir kortere, og jeg føler meg trist av de negative karakteristikkene, fordi de skaper resonans i meg, og ja, jeg ønsker at klienten skal få sette ord på sine egne gode egenskaper.

I refleksjonsprosessen over verbatim blir jeg klar over at jeg utforsker karakteren Lucy annerledes enn de tre andre i søskenflokken. I Lucys tilfelle er det ikke hennes egenskaper, men relasjonen hennes til løven Aslan jeg blir oppmerksom på. Dette skiftet i eksperimentet fra egenskaper til relasjon er det jeg, ikke klienten, som foretar. Klienten forholder seg trofast til eksperimentet og beskriver Lucys egenskaper slik han beskriver de andre karakterene. Hva var det som førte til dette sporskifte i eksperimentet? Antakelig var det teologen som påvirket terapeuten. Aslan ble for meg et symbol på Gud. I lengre tid har jeg i mitt teologiske virke vært opptatt av at tro er den personlige relasjonen mellom Gud og den troende. Tro er ikke tilslutning til et læresystem, men å leve fellesskapet med Gud. Et slikt teologisk grunnsyn er, etter mitt syn, mer forenlig med gestaltterapien (Brownell, 2020, s. 19-27; 30-33). Det var nok dette anliggendet som gjorde at jeg i undesøkelsen av Lucy den tapre skiftet fra hennes egenskaper til hennes relasjon til Aslan. Jeg ville at klienten skulle bli klar over hva slags relasjon Lucy hadde til den mektige løven. Slik Lucy opplevde å ha en tillitsfull relasjon til Aslan, kan klienten få oppleve det samme i fellesskapet med Gud. Samtidig handler dette også om meg. Jeg er opptatt av hvordan jeg kan erfare og fordype relasjonen til Gud.

I forbindelse med utforskingen av karakteren Peter Pevensie fremholdt klienten at han trenger hjelp til å slutte med å sammenligne seg med andre. Klienten nevner konkrete personer han kjenner fra yrkessammenhenger som han sammenligner seg med, som enten er kommet lengre eller kortere enn ham. Jeg blir trist over dette. Min forestilling er at det høres strevsomt ut å bruke mye energi på å sammenligne seg med omgivelsene. Samtidig blir jeg klar over at jeg også sammenligner meg med mine omgivelser, og utallige ganger har jeg sammenlignet meg med klienten.

Klienten fortalte at visse personer er så kjedelige og lite fargerike at han blir irritert av dem. Min tolkning under selve samtalen var at denne irritasjonen, som klienten tillegger sine omgivelser, også handler om han selv. Han opplever seg som kjedelig, og det irriterer ham, tenkte jeg inntil jeg ble oppmerksom på at dette er mitt. Jeg kan oppleve meg selv om kjedelige og lite fargerik, og det irriterer meg. Den følelsen skal jeg ta ansvar for og ikke overføre på klienten.

5.3 Fra oss til Ham og mellom oss

Feltteorien understreker hvordan vi påvirker og påvirkes. Min og klientens erfaringsbakgrunn bidrar til å skape feltet og hvordan vi påvirker hverandre (Hostrup, 2009, s. 89; Joyce & Sills, 2018, s. 29). Fordi vi har en lignende bakgrunn der begge har tilhørt et konservativt menighetsmiljø, skapes visse sosiologiske, kulturelle og åndelige referanserammer. Disse felles referanserammene preger feltet og skaper projeksjoner vi er felles om.

En av mine projeksjoner var at løven Aslan var et symbol på Gud. Denne projeksjonen sjekket jeg i samtalen ut med klienten. I sin skriftlige respons bekrefter klienten at også han betraktet Aslan som Gud. Klienten skriver videre at denne delen av samtalen berørte ham og gav ham tårer i øynene og skapte en lengsel tilbake til den gudsrelasjonen klienten opplevde han hadde tidligere i livet. Klientens respons berører meg. Jeg får tanker om at min projeksjon, selv om jeg ikke var bevisst den, var til stede i feltet mellom oss basert på en felles kristen forståelse av hvem Aslan er. Jeg blir glad over at klienten opplevde projeksjonen min slik, samtidig som jeg får en påminnelse om at jeg ikke kan forutse virkningene av mine projeksjoner.

6. Avslutning

Innledningsvis spurte jeg hvordan skjønnlitteratur kan inngå i et arbeid med projeksjoner. Gestaltterapeuter bringer med seg sin kreativitet og sine interesser inn i terapirommet. Litteraturen, som rommer hele menneskets liv og beskriver dybdene i menneskets sjelsliv, er en ressurs som klient og terapeut kan dra nytte av i terapiforløpet. Romankarakterene og de landskaper som skildres i fortellingens form kan anvendes for å utforske følelser, holdninger og tanker i en selv.

Kasusstudien viser hvordan jeg og klienten arbeidet med skjønnlitteratur som utgangspunkt. Samtalen har Narnia-fortellingen som omdreiningspunkt, bragt inn i feltet av klienten og dernest anvendt i et eksperiment initiert av meg. Tyngdepunktet i samtalen ble hvilke egenskaper de fire Pevensie-søsknene Peter, Susan, Edmund og Lucy klienten både kunne kjenne seg igjen i og ikke.

Målet var å øke klientens oppmerksomhet på hans kreative projiseringer. Enkelte egenskaper kjente han seg igjen i, andre mindre. Måten vi utforsket disse karakterene på, er styrt ut fra mine projeksjoner på klienten, og slik blir projeksjon også en del av feltet mellom oss.

Litteraturliste

Bexell, G. & Grenholm, C.-H. (1997). Teologisk etik. En introduktion. Verbum

Brownell, P. (2020). Christianity and Gestalt Therapy. The Presence of God in Human Relationship. Routledge.

Clarkson, P. & Mackewn J. (1993/2009). Fritz Perls. Sage Publications.

Clarkson, P. (2014). Gestalt Counselling in Action. (4. utg). Sage Publications.

De forskningsetiske komiteene (2010). Veiledning for forskningsetisk og vitenskapelig vurdering av kvalitative forskningsprosjekt innen medisin og helsefag. (NEM). Hentet fra: https://www.forskningsetikk.no/globalassets/dokumenter/4-publikasjoner-som-pdf/kvalitative-forskningsprosjekt-i-medisin-og-helsefag-2010.pdf

De forskningsetiske komiteene (2020). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). 5. utgave. Hentet fra: https://www.forskningsetikk.no/retningslinjer/hum-sam/forskningsetiske-retningslinjer-for-samfunnsvitenskap-og-humaniora/

Den katolske kirkes katekisme. 2014. St. Olav Forlag.

Dyrkorn, R. & Dyrkorn, R. (2015). Innføring i gestaltveiledning. Teori, metoder, praktiske eksempler. Universitetsforlaget.

Eide, H. & Eide, T. (2017). Kommunikasjon i relasjoner. Personorientering, samhandling, etikk. (3. utg.). Gyldendal Akademisk.

Gansmo Jakobsen, T. (2021). Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme - et ikke-antroposentrisk alternativ. Fagbokforlaget.

Hostrup, H. (2009). Gestaltterapi. Indføring i gestaltterapiens grundbegreber (2. utg.). Hans Reitzels forlag.

Joyce, P. & Sills, C. (2018). Skills in Gestalt. Counselling & Psychoterapy. (4. utg). Sage Publications.

Kepner, J. I. (2008). «Towards a More. Deeply Embodied Approach in Gestalt Therapy». Studies in Gestalt Therapy. 2(2), 2008, s. 43-56.

Kolmannskog, V. (2019). «Vi blir bedre håndverkere.» En studie av den akademiske studentoppgaven ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Norsk Gestalttidsskrift. XVI(1), s. 31-54.

Kolmannskog, V. (2021). Gestaltterapi. I Binder, P.-E., Lorås, L. & Thuen, F. (red). Håndbok i individualterapi (s. 415-428). Fagbokforlaget.

Kokkersvold, E. & Mjelve, H. (2003). Mellom oss. Trening av kommunikasjon i gestaltperspektiv. Gyldendal Akademisk.

Korb, M., Gorrell, J. & van De Riet, V. (2002). Gestalt Therapy. Practice and Theory. (2. utg.) The Gestalt Journal Press.

Larsen, E. B. (2013). Biblioterapi - litteratur og psykisk helse. Biblioteca Nova 3/2013, s. 24-35.

Lewis, C. S. (1950/2005). Løven, heksa og klesskapet. Narnia-bøkene 2. Gyldendal Norsk Forlag.

Lindgren, A. (1954/2004). Mio, min mio. N. W. Damm & Søn.

McGrath, A. (1992). En sky av vitner. Kristne tenkere fra Athanasius til C. S. Lewis. Credo Forlag.

McLeod, J. (2010). Case Study Research in Counselling and Psychotherapy. Sage Publications.

Pettersson, C. (2020). Biblioterapi. Hälsofrämjande läsning i teori och praktik. Appell Förlag.

Perls, F. S., Goodman, P. & Hefferline, R. F. (1951/1977). Grundbog i gestaltterapi - med øvelser til selvterapi. Borgen forlag.

Polster, E. & Polster, M. (1974). Gestalt Therapy Integrated. Contours of Theory and Practice. Vintage Books.

Skarsaune, O. (1995). Myte og virkelighet. En innføring i C. S. Lewis' liv og forfatterskap. Credo Forlag.

Skottun, G. (2008). Reisebrev. Essay om kontaktformer og figurdannelser. I Jørstad, S. & Krüger, Å. (Red.), Den flyvende hollender. Festskrift til Daan van Balen. (2. utg., s. 105-127). Norsk Gestaltinstitutt.

Skottun, G. & Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Akademisk.

Ström, N. (2021). Läs dig själv. Om biblioterapi, läsmotivation och livsmening. BTJ Förlag.

Svedberg, L. (2002). Gruppepsykologi. Om grupper, organisasjoner og ledelse. Abstrakt forlag.

Vesaas, T. (1978). Det store spelet. Tanum-Norli.

Vesaas, T. (1940/1997). Kimen. Gyldendal Norsk Forlag.

Vesaas, O. (2018). Tarjei Vesaas. Ein diktar i tida. Cappelen Damm.

Wollants, G. (2012). Gestalt Therapy. Therapy of the Situation. Sage Publications.

Zinker, J. (1977). Creative Process in Gestalt Therapy. Vintage Books.

Yontef, G. M. (1993). Awareness, Dialogue & Process. Essays on Gestalt Therapy. The Gestalt Journal Press.

Aadland, E. (2011): «Og eg ser på deg ...» Vitenskapsteori i helse- og sosialfag (3. utg.). Universitetsforlaget.


[1] En hjertelig takk til mine to fagfeller for konstruktive innspill underveis. Takk også til redaktør Gro Skottun for gode råd.

[2] Jeg oversetter den engelske terminologien med 'å eie projiserte egenskaper'.