Vår 2023

– Jeg er utrolig privilegert som får jobbe med gestalt

Vikram Kolmannskog intervjuet av Bodil Fagerheim

I mars 2022 ble Vikram Kolmannskog utnevnt til professor i gestaltterapi, verdens første. Han er ansatt ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo, hvor han underviser og forsker. Der har han jobbet siden han i 2015 da han ble ansatt som førsteamanuensis.

– Å bli utnevnt til professor i gestaltterapi er en anerkjennelse av faget, og det liker jeg veldig godt. Gestaltterapi som fag er veldig erfaringsnært, noe min forskningstilnærming også er, sier Vikram.

Da den sakkyndige komiteen skulle vurdere om Vikram var professorkompetent, trakk de særlig fram det vitenskapelig arbeidet med tittelen: Famlende foreleser på Teams. I dette arbeidet reflekterer Vikram over en digital undervisningserfaring under pandemien. Den er en av flere vitenskapelige arbeider komiteen mener bidrar til å utvikle gestaltfaget og til å forankre det i relasjon til allmenne vitenskapelige perspektiver. Det styrker også påliteligheten og gyldigheten til fagfeltet.

Hvem er Vikram Kolmannskog?

Jeg skal møte Vikram på en kafé på Grønland i Oslo for å intervjue ham. Anledningen er – godt og vel et år på overtid – professoratet i gestaltterapi. På vei til kafeen kjenner jeg at jeg er litt spent og en smule urolig. Like før jeg kommer dit, ser jeg Vikram gå inn døra. Jeg følger etter, og inne i kafeen møter han meg med et stort smil: Klemmer du? spør han. Ja, sier jeg og spenningen og uroen er borte.

Det er foreløpig ingen andre gjester i kafeen. Vi finner oss en plass, bestiller kaffe og te, tester opptakeren på telefonen mens vi småprater.

Jeg kjenner Vikram litt fra før og har lest mye av det han har skrevet, både forskningsartikler, fortellinger fra terapirommet, noveller og dikt. Jeg er nysgjerrig på hvem professor Vikram Kolmannskog er. Men når jeg spør, utelater jeg tittelen i spørsmålet. Han vet jo hva anledningen for intervjuet er, så jeg vil han skal komme inn på det selv – eller har jeg en fornemmelse av at han vil unngå det?

Han krummer spontant øverste del av ryggen og legger høyre hånd på brystet, ser på meg og sier:

– Da du spurte, var det første som skjedde med meg at jeg stoppet litt opp og kjente at det strammet litt i brystet. Det er kanskje fordi jeg har litt motvilje til å definere meg. Tror det.

Så, hva ville jeg sagt til deg, sier han litt undrende.

– Eller, hva vil du fortelle om deg selv til leserne av Gestalttidsskriftet?

– Ja, hvem er jeg? Det som er viktig er at jeg underviser i og forsker på gestalt. Det er så meningsfylt for meg og jeg føler meg så utrolig privilegert som får lov til å drive med dette, sier han nesten litt beveget – så fortsetter han:

– Et ord som kommer til meg – det brukes kanskje for mye og for lett – men det som kommer til meg er HJEM. Jeg føler meg hjemme i gestaltterapi, den måten å være på, tenke på og tilnærme seg ting på. For eksempel når vi startet denne samtalen, at jeg kunne kjenne på hva som var det første som skjedde med meg. Med i alt dette er hjertet mitt, kroppen min – ja, jeg elsker det.

Vikram viser til et dikt fra 1200-tallet, skrevet av Jalaluddin Rumi:

Gjestehuset

Den menneskelige tilværelsen er et gjestehus 

Hver morgen er det en ny ankomst

En glede, en tristhet, en sjofelhet 

et øyeblikks oppmerksomhet kommer 

som en uventet besøkende

Ønsk dem velkommen, og ta vel imot dem alle 

Selv om de er en flokk av sorger 

som voldsomt feier huset 

tomt for møbler,

likevel, behandle hver gjest med respekt. 

Kanskje han rydder plass i deg 

for en ny glede

Den mørke tanken, skammen, ondskapen 

møt dem leende i døren, og inviter dem inn

Vær takknemlig for hvem som enn kommer, 

for hver og en av dem har blitt sendt 

som en veiviser fra det hinsidige.

– Dette bildet er veldig fint, et gjestehus eller et hjem. Vi inneholder veldig mange ulike ting – og jeg kjenner at jeg har lyst å være mye forskjellig. Det er riktig at det er enkelte ting jeg har fokusert på i forskning og undervisning – men i løpet av livet mitt har jeg også vært opptatt av veldig mye annet, sier Vikram.

Han legger til at det er noen interesseområder han har vært spesielt opptatt av en stund og fortsatt er det: økologi; det skeive, inkludert å adressere det heteronormative; mindfulness og det spirituelle.

– Det er deilig at jeg ikke trenger å begrense meg når det gjelder interesseområder.

Omfattende akademisk utdannelse

På nettet kan vi lese at Vikram har en omfattende akademisk utdannelse: Han er jurist med spesialisering i menneskerettigheter, har bachelorgrad og cand.mag i fagene spansk og idéhistorie. I tillegg har han studert pedagogikk, psykologi og religionshistorie.

Som juridisk rådgiver i Flyktninghjelpen fra 2008, forsket Vikram på klimaflyktninger og skrev en rapport om dette, et arbeid han fikk stor anerkjennelse for av Antonio Guterres, som da var FNs høykommisær for flyktninger. I 2014 fikk han en doktorgrad fra Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Det var en såkalt fri doktorgrad, Dr. Philos., en anerkjennelse for all forskning han hadde gjort på klimaflyktninger. Dette skjedde samtidig som Vikram ble ferdig utdannet gestaltterapeut ved Norsk Gestaltinstitutt (NGI), hvor han senere også tok utdannelse som gestaltveileder. I 2015 ble han ansatt som førsteamanuensis i gestaltterapi ved NGI, i 2020 fikk han opprykk til dosent og i 2022 ble han utnevnt til professor.

Vikram har vokst opp i Norge i en akademisk høyt utdannet familie, med indisk mor og norsk far. Selv om han føler seg som norsk, har han også vært interessert og nysgjerrig på sine indiske aner, og i voksen alder har han i perioder vært mye i sitt andre hjemland, India.

6. september 2019, på ettårsdagen for avkriminaliseringen av homofili i India, ga han ut novellesamlingen Lord of the Senses. I novellene, hvor jeg-personen ofte kan knyttes til ham selv, beskriver han blant annet sensualitet og erotikk hos skeive.

– Jeg følte at jeg deltok litt i den kampen, sier Vikram.

Oppmerksom og engasjert

For oss som er interessert i gestaltterapi er Vikram en synlig aktør, og det som har slått meg er hans evne til å gripe fatt i og forske på det som skjer til daglig, det hverdagslige, det som er kjent for de aller fleste av oss. Som for eksempel når han, sammen med studenter, forsker på heteronormativitet, på forskjellsbehandling grunnet hudfarge eller på forholdet vårt til naturen.

Mye av det han er opptatt av kommer til uttrykk og deles med oss gjennom hans skriverier. I tillegg til den nevnte novellesamlingen, har han gitt ut bøker som Den tomme stolen, en bok med fortellinger fra terapirommet, Taste and see, en fortelling i diktform og en bok om meditasjon: Becoming Buddha. Han har også bidratt med flere forskningsartikler i tidsskrifter og fagbøker.

– Det virker som du er oppmerksom på alt som skjer i dine omgivelser, smått og stort – og så forsker du på mye av det. Hvordan greier du å være så på, tilsynelatende hele tiden?

– Jeg er ikke oppmerksom hele tiden, men i de øyeblikkene det er noe interessant som skjer, så er det nesten slik at den oppmerksomheten ikke koster noe, den er uten anstrengelse. Jeg får mye energi – også blir jeg ivrig da. Men det er absolutt også sånn at jeg har hatt et utviklingspotensial når det gjelder å trekke meg tilbake og hvile. Jeg er mye på. Men det som er interessant, er at hvis jeg gjør noe med det jeg er opptatt av, så blir jeg som regel ikke så sliten. Mange av oss leser og snakker mye om det som er vondt og vanskelig og undertrykkende, som for eksempel rasisme, heteronormativitet og klimakrise. Det er lett å bli overveldet. Jeg er veldig bevisst på å ikke lese for mye nyheter og jeg syns det hjelper å finne ut hva jeg faktisk kan gjøre i verden og så gjøre det, gjerne i samarbeid med andre. Som et eksempel på hva man kan gjøre, refererer han til artikkelen Ikke for å konkurrere om offerrollen (Kolmannskog, 2022), som er et resultat av forskning på subtil rasisme i klasserommet og som han gjorde sammen med to studenter.

– Dette var første gangen jeg hadde denne tilnærmingen. Å se på det som skjedde sammen med disse to studentene og merke hva som skjedde med oss tre over tid, det var veldig givende og helende for oss alle, sier Vikram. Han legger til at etter at artikkelen var publisert, fikk han en e-post fra noen som er helt utenfor gestaltmiljøet, men som hadde lest artikkelen og som meldte tilbake at det ga dem mye.

Frigjøring for alle

Vikram mener at det meste av det vi gjør har betydning, også de små handlingene eller ytringene som vi selv er lite bevisste på. Mikroaggresjon, stadig små stikk, hva gjør det med oss?

– Det er alle de små faktorene som spiller inn – ingen ting er for lite til å ta tak i og gjøre noe med. Noe som er viktig for meg i forbindelse med dette er – om det er subtil rasisme, heteronormativitet eller hva det nå gjelder – at det handler om frigjøring for alle. For eksempel kan heteronormativitet innebære strenge normer for hvordan man skal være en straight mann også: Viser man visse følelser og farger, kan man risikere å bli dømt som homo. Ikke sjelden er det noe ved oss selv vi fremmedgjør og projiserer på dem vi demoniserer. Vi kan alle bli helere og friere. Og det er jo bra å bli oppmerksom på at noe jeg gjør påvirker andre negativt, eller på en eller annen måte er til skade for andre. Det betyr jo at jeg kan velge å ikke gjøre det. Det blir også en frigjøring for meg.

Han gir et eksempel på dette gjennom en opplevelse fra en mindfulnesslærer-utdanning han nylig fullførte. Utdanningen var online og de jobbet mye i mindre grupper. Blant retningslinjene for kommunikasjonen var: Bli oppmerksom på om du tar stor plass i gruppa. Da kan du kanskje trekke deg litt tilbake. Dersom du tar liten plass, kan du kanskje forsøke å komme litt mer inn i gruppa.

– I gruppa mi var vi bare to menn blant flere kvinner. Jeg la merke til at jeg og den andre mannen, snakket veldig mye i starten, forteller han.

Vikram lurer på om dette handlet litt om patriarkalske strukturer og at det er lett for mange menn å ta stor plass og tro på at de har noe verdifullt å dele. Han ble opptatt av dette og fikk lyst til å gi det mer oppmerksomhet, følge med hva som skjedde.

– Jeg tenker at vi i slike situasjoner kan velge å holde oss tilbake for å gi noen andre plass. Og, det er jo også frigjørende å bli oppmerksom på disse strukturene i meg, at det går an å slippe dem, sier han og lurer på om denne oppmerksomheten og villigheten til å arbeide med seg selv også har noe med gestaltterapiutdanningen å gjøre:

– I utgangspunktet er jeg innstilt på å romme at jeg er kompleks – og at jeg har også noe som jeg kan utforske mer. Gestaltterapi passer så godt med det grunnleggende livssynet mitt, helhet, relasjon, også dette å øke oppmerksomheten og dialog – det er veldig grunnleggende for meg.

Erfaringsbasert læring

Også måten å lære på innenfor gestaltterapien, er noe Vikram liker veldig godt. Han forteller om overgangen mellom det å studere jus og det å studere gestaltterapi, hvor det i jusutdanningen var veldig teoretisk og ikke noen trening i å møte mennesker i krise, noe advokater ofte gjør i jobben sin.

– Jeg husker jeg kom på Instituttet (NGI) og skulle sitte i ring, uten noen beskyttelse og bare erfare – og så på basis av erfaringer, sette teori på det vi opplevde. En helt fantastisk form for læring!

Samtidig har Vikram respekt for at det kan være intenst for mange å sitte på den måten i en klasse, hvor noen kanskje må tåle konfrontasjoner.

– For min del er jeg opptatt av å kunne konfrontere på en god måte. Jeg tror at hvis man kan konfrontere og så følge opp med støtte, kan studentene også lære å håndtere det ubehagelige.

Apropos konfrontering kommer Vikram tilbake til den tidligere omtalte mindfulness-utdanningen. Det var nyttig å igjen være student og kjenne på hvordan det er, den sårbarheten. På et tidspunkt var det der ferdighetstrening hvor de skulle spille rollespill. Det skulle være en student og en lærer, og Vikram skulle være læreren. Så skulle studenten si noe emosjonelt, og Vikram skulle kommentere tilbake.

– Jeg svarte ganske teoretisk, og så stopper mentoren meg midt i mitt svar. Hun sier: «Når en person deler noe emosjonelt, så fungerer det veldig dårlig å komme med noe teoretisk.» Veldig klar og tydelig beskjed, så jeg kjente jo på mye skam. Jeg kjente skam fordi her er jeg en voksen person som kanskje vil vise meg litt frem og være flink, sier Vikram og legger til at på slutten av sekvensen med ferdighetstrening sa hun: «Ja, nå har vi gjort ferdighetstrening og flere sitter kanskje med en følelse av å ha feilet innimellom. La oss se om vi også kan romme dette og være vennlige med oss selv i at vi har kjent på skam, en ganske vanlig del av læring.» Og så guidet hun en selvmedfølelsesmeditasjon.

– Jeg kom ut av det med mye god læring, ikke minst en måte å håndtere læring og skam. Forstå meg rett: Jeg vil ikke aktivt gå inn for å skamme studenter. Samtidig vil jo mange læringssituasjoner innebære en følelse av å feile og derfor også skam. Da er fint å lære seg å også håndtere dette ubehaget, gjennom oppmerksomhet og andre praksiser som man kan finne i mindfulness og gestalt, sier Vikram og fortsetter:

– Og samtidig vil jeg si at jeg liker veldig godt dette med utviklingspotensial, det å lete etter noe som for eksempel en student gjør godt, eller noe studenten gjør litt og som hen kan gjøre mer av – i stedet for å tenke at her er det noe som mangler. Jeg tenker det er en utrolig vending i måten å se på en annen person på, det er veldig kjærlighetsfullt å se det som kan utvikles, i stedet for å se etter hva man mener mangler, hva som er feil.

Vikram mener at skam kommer i ulike former og grader. En funksjon av skam har vært det å holde oss til flokken for å overleve. Men på et dypere plan skjer ikke endring når vi går rundt og er redde for hva andre synes og mener, som for eksempel med flyskam.

– Dyptgripende endringer skjer når vi oppdager mer om oss selv, når vi ser at vi er tett forbundet med Jorda, at vi også er Jorda, og når vi forelsker oss igjen i et tre og ikke har lyst til at det skal forsvinne. Derfor har jeg lyst til å handle, ikke ut av frykt og skam, men av visdom, glede og kjærlighet. Det er dette vi trenger i denne økologiske krisa.

Sensuelle og erotiske tekster

I mange av bøkene, det være seg forskningsartikler, noveller eller dikt, viser Vikram mye av seg selv.

– Nå ble jeg litt sjenert for du har vel også lest de mer erotiske historiene. Mamma har ikke lest dem, for å si det sånn, sier han og ler litt, men blir fort alvorlig og saklig:

– Jeg er veldig interessert i det erotiske, av mange grunner. Det er en veldig sterk kraft, også er det så fullt av tiltrekning, avsky, tabuer og ønske om å bli likt. Det er så veldig mye i dette feltet som interesserer meg.

Han forteller om da han underviste ved et gestaltinstitutt i England. Mange av studentene hans hadde fulgt ham på Instagram, hvor Vikram først og fremst deler fra egne litterære tekster, og mye av det dreier seg om sensualitet og erotikk. Med henvisning til etiske retningslinjer for terapeuter reagerte studentene kraftig på dette og lurte på hvordan det var mulig å være terapeut og samtidig vise fram disse erotiske tekstene.

– Heller enn å gå i forsvar sa jeg at jeg gjerne ville utforske dette sammen med dem. Og jeg brukte også meg selv og var transparent på at det er ikke alltid slik at jeg er 100 prosent sikker på alt jeg deler, men at skam er komplisert og ikke alltid en god guide. Og klientene som kommer til meg, de tør å snakke om seksualitet. Det ble forresten også en veldig god utforskning sammen med studentene etter hvert, en utforskning av seksualitet de sa de ikke tidligere hadde hatt, sier Vikram.

Han legger til at det er ikke slik at han aldri skammer seg over det, men han vil ikke la seg styre av en undertrykkende skam, og han spør: «Hva tjener egentlig denne skammen?» Dette er noe han har fundert over i tekstene han skriver, og hvor han bruker seg selv ganske tydelig:

– Er dette noe som handler om intime grenser og er det da viktig, eller dreier det seg om det samfunnsmessig undertrykkende i møte med seksualitet? spør han og legger til at dette med profesjonalitet er interessant.

– Det kan nok føles tryggest, slik det var tilfelle på instituttet i England, å ha en så tydelig etisk retningslinje som sier at hvis du er terapeut, skal du ikke legge ut noe om deg selv, det skal nesten ikke synes at du har et liv. Men vi er jo ikke en blank skjerm, og jeg er åpenbart en terapeut som det er mulig å finne ut ganske mye om både på nettet og i bøkene mine. Vi mennesker er jo forskjellige og kanskje noen klienter vil velge meg fordi jeg er sånn, og kanskje andre vil komme til deg fordi du er den du er.

Utfordrer og utleverer seg selv

Boka Taste and See handler om et homoerotisk møte med Jesus. Det er en fortelling i form av et dikt som Vikram skrev i løpet av kort tid, og som han fortsatt er veldig fornøyd med litterært.

Vikram forteller at dette skjedde i en periode av hans liv hvor han var singel og veldig ensom. Etter å ha forsøkt å døyve smerten med sex og sjokolade, kom han til et punkt hvor han måtte gjøre noe annet, han måtte på en retreat, helst med en gang. Da var det en venninne som tipset ham om noen kristne retreats som var tilgjengelige. Til da hadde han mest vært på buddhistiske retreats. Kunne han dra på en kristen retreat? Han dro.

– Og det var veldig fint, en stille retreat. Litt sang på ettermiddagen og om du ville – meditering over noen bibeltekster, men veldig mye stillhet – midt i naturen, helt for seg selv. På en måte ble det som å komme hjem igjen, en ro, en stillhet, et fellesskap – og Jesus som en vennlig hånd på skulderen. Så denne teksten Taste and See vokste ut av dette.

Før Vikram skulle publisere diktet, lurte han på om han skulle bruke sitt eget navn i det. Jeg-personen var jo veldig Vikram, og selv om han gjorde noen endringer, var det jo tett på det han hadde erfart. Men skulle han bruke sitt eget navn i en så eksplisitt erotisk tekst?

– Jeg husker jeg stoppet litt opp og lukket øynene. Da fikk jeg et bilde av Jesus som sa: «Ja, men du brukte mitt navn, så da får du bruke ditt også!» Ja, det var sant. Når jeg hadde dratt ham inn i dette, så fikk jeg stille opp selv også. Og jeg står for det!

Det som har vært viktig for Vikram når han skriver disse tekstene, er at han er helt oppriktig interessert i det erotiske.

– Og så er det jo på grunn av sexen, at menn har sex med andre menn, at homofile har blitt ansett som syndige, som sykelige, som skitne. Jeg vil ikke gå med på det. Jeg vil vise det frem, jeg vil ikke la meg regulere av denne undertrykkende skammen: «Se her, her er det noe veldig interessant, noe vakkert ­– og kanskje noe komplisert».

Stor endring og mer polarisering

På spørsmål om hvor viktig det er at slike erotiske tekster blir gjort tilgjengelig for folk flest, sier han at det er litt rart med vårt samfunn i dag, for det er liksom så åpent. Men det som vises frem, er ofte en slags retusjerte kropper, ikke det kompliserte, ikke usikkerheten. Selv om samfunnet vårt har endret seg mye de siste tiårene, og selv om flere og flere står fram som homofile, bifile, lesbiske og trans, er det dessuten fremdeles veldig mye av det som er skjult, og det er fortsatt mye hets.

– At homo og hore er de mest brukte skjellsordene i skolegårder, forteller jo noe om hvor utrolig gammeldags det er. Det handler om kvinners seksualitet, om kvinners kropper og homofile menn. Samtidig er det veldig gledelig å høre om alle ungdommene som tør komme ut som trans, som står fram som åpent homofile, bifile, lesbiske og skeive. Da jeg gikk på skolen, var det først på videregående at jeg opplevde at en person, en medelev, sto fram som homofil. Og da tenkte jeg at det var utrolig modig gjort.

I boken Lord of the Senses er det en tekst som heter J, hvor Vikram har en samtale med moren sin. Denne samtalen skjedde i virkeligheten for noen få år siden.

– Teksten starter med at jeg sier: «Fetteren din, J. han giftet seg aldri, gjorde han vel?» I mitt bakhode lurer jeg på om han var homofil. J. var visst veldig deprimert, og moren hans og andre maste om at han burde gifte seg – at han da ville få det mye bedre. «Nei, han gjorde ikke det, sier mamma.» Etter en liten stund sier jeg: «Men mamma, tror du kanskje han var homofil?» Hun svarer meg raskt: «Nei, nei, nei, nei, nei!» Og så stopper hun opp litt, tenker seg om og så sier hun: «Nei, jeg vet ikke, Vikram. Nei, vet du ... det har jeg ikke tenkt på ...» Så begynner hun å reflektere.

Det første reaksjonen til moren var å avvise helt at fetteren kunne være homofil.

– Tenk på hvor mange sånne historier det er. Men jeg er glad for at jeg lever i denne tiden. Jeg synes jo det er noe som er spennende med dette, at det er noen aspekter med meg som er viktige og i stor samfunnsmessig endring, min seksualitet, at jeg er blanding av indisk og norsk, at disse aspektene er aktuelle i vår tid. Det skjer noe knyttet til rasisme og heteronormativitet som jeg synes det er meningsfullt å være med på. Det gleder meg veldig at for mange ungdommer i dag, er det ikke noe skap å komme ut av. Det synes jeg er helt fantastisk, sier Vikram entusiastisk og retter seg opp i ryggen.

Samtidig kan polariseringen ennå være stor. Og det som skjedde under Pride i fjor, angrepet på London Pub, var et voldsomt slag mot skeive. Det veldig mange også reagerte sterkt på, ifølge Vikram, var responsen fra politiet, da de bestemte at Pride skulle avlyses.

– Det er noe med at skeive som minoritet, ikke har kunnet stole på politiet og myndighetene opp gjennom historien. Nå er det formelle rettigheter og en rekke ting som liksom skal være på plass, men som Kim Friele sa: «Vi kan aldri ta disse rettighetene for gitt.»

Åndelighet og religiøsitet

I Taste and see og andre bøker er det ikke bare sensualitet og erotikk som kommer fram, men også noe som vitner om at forfatteren er opptatt av noe dypere, det åndelige. Og på spørsmål om hvordan han vil beskrive sin åndelighet, svarer Vikram at han ikke er buddhist, ikke kristen, ikke hindu – at alle de begrepene blir så små på en måte.

– For meg er det åndelige nettopp det at det sprenger noen av disse begrepene, våre snevre måter å definere oss på, som noe i motsetning til noe annet. Spørsmålet om hvem jeg er, er for meg et dypt åndelig spørsmål. Det som kjennetegner det åndelige for meg, er å være utforskende, åpen og nysgjerrig. For meg er det noe likt med disse kvalitetene som jeg har satt pris på i gestaltterapien. Og at dialogen kan skje – mellom meg og et tre, eller mellom meg og en flue – det er en måte å være i verden på som besjeler alt for meg. For meg er himmelriket her og nå. Det handler om hvilket perspektiv, med hvilket blikk jeg ser på for eksempel et tre, en flue. Det er en åndelighet som er veldig kroppslig og veldig materiell. Så også begrepet åndelighet kan egentlig være ganske misvisende.

Vikram refererer til Martin Buber som kom fra en tradisjon som handler om at himmelriket er her og nå, det skapes her og nå når vi er dialogiske, en tradisjon som står Vikram nær.

– Det er ikke så mye snakk om gud og åndelighet i gestaltterapi i dag. Men Buber, som vi holder kjær, bruker begrepet gud, og han insisterer litt på det fordi begrepet har blitt misbrukt, brukt på en måte som har vært undertrykkende. Han sier at det da er enda større grunn til å ta det tilbake. Begrepet gud har jo blitt fylt av noe som har vært veldig emosjonelt aktiverende for mange. Når jeg bruker begrepet gud, er det om noe jeg ikke helt kan beskrive med andre ord, om en helhet. Gud er i oss, er oss, er mellom oss, rommer alt, holder alt, er alt vi kan sanse og forestille oss og mer.

Vikram sier han er religiøs – kanskje bruker han dette begrepet, som et pek mot de konservative, for at ikke de skal ta eierskap til religionen.

– For meg er det mye radikalt potensial, mye annet potensial i religion enn det konservative – eller det undertrykkende.

– Min religiøsitet er veldig knyttet til naturen. Felleskapet med alt. Hvem er jeg? Alle små ego- og gruppeidentiteter faller bort når jeg ikke forter meg å svare på det spørsmålet utfra noen automatiske tanker og vaner, men virkelig undersøker. Jeg er fullstendig avhengig av og består faktisk av min omverden. Som zen-mester Thich Nhat Hanh sier, vi «inter-er» med lufta, med trærne, med jorda, med alt. Vi skiller ofte mellom liv og ikke liv, men også det skillet opphører for meg i en slik dimensjon. Fordi alt er i en stadig transformasjon, veldig sammenvevd og tett beslektet. For meg er dette også kompatibelt med noen av ideene vi har i gestaltterapi – med relasjonene og at alt er i endring. For meg er alt koblet sammen. Og det gjelder alt, bevissthet og kropp, alt.

Professor Kolmannskog

Når verdens først professor i gestaltterapi skal fortelle hvem han er, nevner han ikke at han er professor. Så jeg sier:

– Og så er du professor (latter).

– Og så ler vi litt ... sier Vikram og fortsetter:

– Det er jo litt morsomt, jeg tror ikke jeg blir sjenert når du sier det, men jeg tror jeg ler litt fordi det er noe viktig og riktig, men også noe med den statusen som gjør meg litt ukomfortabel.

Han snakker fort, og jeg er ikke helt sikker på at han ikke er sjenert. Han fortsetter å prate om at han har villet bli professor, men at de tingene han har forsket på, har han jo gjort av interesse, ikke for å bli professor.

Men etter hvert begynte Vikram å tenke på hva som skulle til for å bli professor. Og en professor i gestaltterapi kunne jo være bra av flere grunner, ikke minst for NGI og for faget.

– Og det er jo litt stas da, å være professor, medgir han med et smil.

Likevel er det ikke først og fremst professor han vil presentere seg som. En kamerat sa til ham: «Ja, men Vikram, nå er du jo professor, kanskje du bare skal prøve, i en samtale hvor noen spør hva du driver med, å si at du er professor i gestalt».

– Og jeg har prøvd det da. Jeg kan leke litt med det som en identitet og rolle, og samtidig er det jo noe der som beskriver at jeg gjør og har gjort visse ting. Men jeg tror at fordi det er de der statusgreiene som ... Jeg har jo lyst til å møte mennesker åpent, og når jeg møter en fremmed person, liker jeg å spørre: «Hva er du opptatt av?» – og så kan vi snakke derfra. Men veldig ofte møter vi jo mennesker som spør: «Hva jobber du med, hva er du?» Det kan bli veldig lukkende, tror det er derfor jeg ler og tuller litt med det, sier han og legger til:

– Jeg tenker ikke lenger så mye på at jeg er professor, men i starten var det jo litt godt med den anerkjennelsen. Og det er jo også en anerkjennelse av gestaltterapien, og det liker jeg veldig godt – og at man kan være professor i et fag som gestaltterapi som er så erfaringsnært. Som forsker og som akademiker er jeg veldig interessert i det som er tett på erfaringene. Teorier kan være nyttige, men de er nyttige bare i tilknytning til disse erfaringene, livet. Med all respekt for de som er teoretisk anlagt, men for meg handler det om at hvis teorien kan gi meg et nytt blikk på erfaringene og livet, så flott. De teoriene er interessante.

Hvorfor gestaltterapi?

Våren 2010 hadde Vikram akkurat begynt på en doktorgrad i jus. Apropos å gjøre noe fordi det er veldig interessant og energigivende – eller for å oppnå noe annet: Jussen var han aldri spesielt interessert i. Aldri – som fag.

– Det er områder innenfor jussen som interesserer meg, men de seks årene jeg studerte jus, syntes jeg generelt sett det var veldig lite interessant.

Vikram forteller at grunnen til at han studere jus, var et menneskerettighets-engasjement. Den første jobben etter jus-studiene var for Flyktninghjelpen og der begynte han å se på rettighetene og situasjonen til klimaflyktninger. Ikke minst møtene med mennesker og arbeidet for å bedre deres situasjon syntes han var meningsfylt. Så bestemte han seg for å ta en doktorgrad i juss på det området.

– Og da var jeg tilbake på jussen med bøkene, tolking av tekstene og faget som ikke var så veldig livgivende for meg. Ja, det førte til en eksistensiell krise.

Vikram hadde sin studieplass på Domus Nova som ikke ligger langt fra Vår Frelsers gravlund. Det er ett av Vikrams favorittsteder i Oslo. Han forteller at han opp gjennom livet har bodd i dette området, så han har vært veldig mye på Vår Frelsers gravlund.

– Jeg elsker det stedet, de gamle trærne og stillheten – og så er det noe med døden som en påminner om hva som er viktig. Jeg var veldig mye på Vår Frelsers gravlund da jeg opplevde den eksistensielle krisen. Jeg gjorde faktisk mange dødsmeditasjoner hvor jeg la meg ned på bakken og forestilte meg at jeg ga helt slipp – hvis jeg skulle dø. Å slippe alt – og da slipper man jo alle introjektene og alle forventningene, man slipper ALT. Og så våkne opp igjen – ja, jeg måtte spørre meg, hva vil jeg nå gjøre hvis jeg våkner opp igjen? Jeg tror at noen ganger er endringsmønstre sånne små døds- og fødselsøyeblikk, funderer Vikram og fortsetter:

– Og så var det en dag da jeg snakket med Andrew, han jeg var gift med da, om dette. Jeg husker til og med hvor jeg gikk. Så sa jeg til ham, det var jo forresten en forferdelig ting å si: «Jeg skulle nesten ønsket at jeg hadde fått en dødelig sykdom eller ett eller annet hvor jeg bare har en viss tid igjen å leve, for da hadde ting blitt klart for meg hva jeg skulle gjøre.» Idet jeg sier dette, så sklir jeg på isen og faller bakover. Når jeg åpner øynene igjen, ser jeg rett opp i en lampe som henger og dingler over meg, og så hører jeg Andrew i telefonen: «Vikram, Vikram.» Og så måtte jeg le. Da gikk det opp for meg: Jeg kan jo selvfølgelig dø når som helst.

Etter hvert kom han til det valget at han selv om veien videre var uklar, skulle han slutte med doktorgraden.

– Da jeg hadde sagt dette til veilederen min, gikk jeg på Bristol og skålte i champagne med en kamerat. Jeg visste fortsatt ikke hva jeg skulle gjøre. Det var første gang i livet mitt at alt var så åpent, og jeg følte meg så levende og kunne bare nyte hvert øyeblikk.

Etter dette gjorde han litt forskjellige ting, men det han også gjorde, var å søke terapiutdanningen på Norsk Gestaltinstituttet.

– Jeg hadde jo tenkt litt på det, men så ble det så tydelig for meg at var det jeg skulle.

Det som først fikk Vikram til å bli nysgjerrig på gestalt, var samtalene han hadde med sin venninne, Marit Fagerheim Wiik.

– Ja, det var det faktisk. I samtaler jeg og Marit hadde over tid om ulike ting, opplevde jeg henne som så klok, ja, det er det ordet jeg vil bruke. Og så tenkte jeg etter hvert at kanskje det har noe å gjøre med at hun studerer gestaltterapi.

Da Marit hadde eksamensavslutningen på Gestaltinstituttet var Vikram der.

– Jeg opplevde at dette også er en måte å være i verden på, hun rollespilte, sang, var i intim dialog med oss, i bevegelse ... Wow, tenk å få være så mye av seg selv!

Vikram mener at i mange disipliner, for eksempel i jussen, blir det trangt i måten å jobbe på og være på, mens gestaltterapien opplever han som faglig veldig romslig, og at den rommer veldig mange av de aspektene han interesserer seg for.

– Noe av det jeg liker ved gestaltterapien er vår progressive historie og at vi er opptatt av felt, og jeg har jo tatt med meg mye av menneskerettsjussen inn i dette. Det var ett brudd og en overgang, men det var jo også en integrering som skjedde over tid.

– Gestaltterapi er som å komme hjem, komme hjem til meg selv, til menneskene, til naturen og til alle relasjonene. Jeg føler at det er det som er gestaltterapi – med kropp og sinn og relasjoner og det store feltet, avslutter han.

Litteraturliste:

Binder, P.-E. (2011) Et oppmerksomt liv. Oslo: Fagbokforlaget. Kolmannskog, V. (2022). «Ikke for å konkurere om offerrollen.» Refleksjoner om rasisme og gestaltterapi. Norsk Gestalttidsskrift., XIX(2) 

PROFESSOR: Jeg liker veldig godt å være professor i et fag som er så erfaringsnært som gestaltterapi er. Som forsker og som akademiker er jeg veldig interessert i det som er tett på erfaringene. Foto: Bodil Fagerheim