Høst 2022

En kreativ tilpasning - til hvilken verden?

Forelesning ved NGIs konferanse 29.10. 2022

Av Jean-Marie Robine

Oversatt av Ann-Kristin Rasmussen


         Verden er i krise,

         jeg er av verden,

         så jeg er også i krise,

         og jeg håper at alle vi som er her også er i krise

         fordi vi er AV verden

og ikke i verden, som Perls og Goodman insisterte på.

Krisen handler om klima, tørke, naturkatastrofer, oversvømmelser, branner, stigende vannstand, og dyrearter som forsvinner.

Krisen gjelder vår helse: ebola, covid, apekopper, kolera, en epidemi etter den andre.

Krisen er i internasjonale relasjoner: Religiøs fanatisk terrorisme, land som invaderes av sine naboer, i Asia, i Sentral-Afrika, i Palestina, i Ukraina, og snart hvor da? Korea? India, Taiwan?

Krisen i politikken: Allerede i trettiårene forsøkte Reich å forstå irrasjonaliteten til massene som valgte ledere som handlet mot deres objektive interesser.

Krisen er økonomisk: De fattige blir litt fattigere hver dag, de rike blir litt rikere hver dag, velstanden distribueres mindre og mindre,

Krisen er etisk: Eksistensielle verdier som tradisjonelt sett ble ansett som humanistiske er ikke lenger gyldige,

Krisen er samfunnsmessig: Menns misbruk og vold mot kvinner, en kultur av narsissisme og personlig utvikling som glemmer å gjøre rom for gjensidig støtte og solidaritet,

... og så videre!

Uansett hvordan du ser på verden så vil du se at den er i krise.

Og jeg er i krise

I raseri over min maktesløshet i å forhindre at grusomheter skjer,

sint over å bli angrepet av mennesker og institusjoner og over å se hvordan jeg ikke er den eneste som lider,

trist over å miste kollegaer, å miste slektninger, venner alt for ofte på grunn av urettferdige, dumme, voldelige, destruktive situasjoner.

Skamfull over å se meg selv noen ganger full av hat mot misbrukere av alle slag,

skamfull over å se meg selv for passiv, for maktesløs,

noen ganger misunnelig over å se hvordan noen folk klarer å sveve over alt dette,

desperat over å se verden som min generasjon etterlater til våre barn,

noen ganger full av følelser som jeg anser som «edle» og berettigede, noen ganger full av følelser som jeg skammer meg over og som jeg synes er vanskelig å innrømme for meg selv og dere.

Kvalm, deprimert, uvel ...

Og jeg er en psykoterapeut, en gestaltterapeut. Jeg begynte å praktisere psykoterapi i 1967, for 55 år siden. Hva har jeg gjort gjennom disse årene?

I 1993, utgav James Hillman, den berømte jungianske analytikeren ut en bok med en provoserende tittel (og deprimerende, ikke bare i tittelen, men også i hele sitt uttrykk): Vi har hatt hundre år med psykoterapi (og verden blir verre.)

... Og jeg husker at få år etterpå ble gestaltterapi etablert i landet mitt - og ikke bare i mitt land - studiedager eller konferanser ble organisert under emnet «Virkningen av gestaltterapi i dagens samfunn.». Ikke særlig erobrende! Ikke særlig pretensiøst! Naivt?!

30 eller 40 år senere stilles spørsmålet her og der i verden, men tittelen er allerede litt mer realistisk: «En dråpe i havet», sier de ... og reduserer dermed storheten ...

Denne metaforen om en dråpe vann minner meg om en veldig vanlig fransk metafor for å vise at når situasjonen er på grensen av det som kan tåles, skal det veldig lite til for å fremprovosere en revolusjon, en endring. Der det i det engelske språket heter «Det er strået som knekker kamelens rygg», sier franskmennene: «Det er vanndråpen som får begeret til å flyte over.»

Og i min egen grandiositet vil jeg være den dråpen vann som får begeret til å flyte over, eller kanskje mer: Jeg vil at gestaltterapi skal være den dråpen vann som får begeret til å flyte over.

Epictetus, en gammel gresk stoisk filosof er mest kjent for et essensielt prinsipp: «Å vite hvordan skille mellom hva som er avhengig av oss, fra det som ikke er det.»

Visse ting er avhengig av meg som borger,

andre er avhengig av meg som medlem av ulike samfunn, familie,

par og far, venner, profesjonelt eller andre,

andre er avhengig av meg som en gestaltterapeut,

og det er dette siste aspektet jeg vil snakke om med dere.

Som gestaltterapeut, lærer og veileder er det to dimensjoner av verdenskrisen som har hatt spesielt sterk påvirkning på hva som skjedde og hva som skjer med mine pasienter, mine veilander og mine studenter: Covid-epidemien og krigen som ble startet av den russiske regjeringen. Kanskje hadde denne krigen enda mer påvirkning på meg enn covid-epidemien, da jeg var og fremdeles er veldig involvert i langsiktige programmer i Russland, Hviterussland, Ukraina og Georgia og noen andre post-sovjetiske republikker.

Jeg må innrømme at jeg er klar over i hvilken grad disse tiders omveltninger avslører mine begrensninger, selv min inkompetanse. Jeg er ikke en av dem som skal selge deg «Hvordan leve i pandemiens tid» eller «Hvordan arbeide i krigstid» fordi min erfaring innen disse områdene er for begrenset til at jeg skal tørre å gi noe videre ennå.

Men vi har visse ressurser, visse referansepunkter. Gestaltterapiens evolusjon over de siste tiårene har ført meg - og jeg håper mange av oss - til ikke lenger å plassere individet som verdens navle. Tiden da et av hovedmotivene for gestaltterapeuten var «Ta ansvar for hva som skjer med deg», (dvs. i tiden til det individualistiske paradigmet), har noen ganger veket for feltparadigmet for noen, til det relasjonelle paradigme for andre som har skiftet fokus og understreket viktigheten av situasjonen i kontakten med omgivelsene, om det som utspiller seg med den andre. Personen er ikke lenger herre i sitt eget hus: Hun er i kontakt, hun er påvirkning og tilpasning, det vil si omformet av sin verden samtidig som hun omformer verden.

Denne invitasjonen til både å være aktør og mottaker av handlingen er en av karakteristikkene som grunnleggerne tilskrev selvet: middel mode - midtposisjon, med referanse til gammel gresk grammatikk som hadde en spesifikk måte å bøye verb på ved å gi assosiasjonen til den aktive og den passive når subjektet er direkte interessert i handlingen og samtidig er mottaker av denne handlingen.

Ved disse suksessive sjokkene som kommer fra verden vi er en del av, ved forekomsten av et begrenset uvisse, konfronteres og utfordres vår illusjon om frihet til initiativ, om valgfrihet og om handlingsfrihet alvorlig. Fra mine første møter med gestaltterapi i midten av syttiårene, var jeg misfornøyd med å finne ut at, for eksempel, når sekvensen av kontakt (konstruksjonen/dekonstruksjonen av en gestalt) ble presentert for oss, startet hele prosessen fra personen, og miljøet var essensielt mottagende, tilgjengelig, åpent for å bli kontaktet og det var opp til oss å få det vi ville ha fra det. Mennesket strukturerte sin oppfatning av verden - i henhold til lovene i gestaltpsykologi - mens vi glemte litt for ofte at miljøet inviterte oss, at våre såkalte initiativ ofte bare var svar på disse invitasjonene.

Det var i 1977 at James J. Gibson, en tidligere student av Lewin og promotør av økologisk psykologi skapte neologismen «affordance» fra verbet «to afford» som kan defineres som «å tilby noe eller en mulighet, å ha midler til å gjøre noe ...». Jeg oppdaget ikke dette konseptet før omtrent ti år senere og det virket verdifullt for å gjenopprette balansen mellom menneskelig initiativ og invitasjon fra miljøet. For eksempel: Jeg er trøtt og ser meg rundt etter en stol å sitte på, er en prosess så vanlig som at jeg oppfatter en stol i miljøet mitt og spontant beveger meg mot den for å sette meg ned. Men stolen som er til stede i mitt miljø, kan tilby meg mange andre bruksområder. En kniv har ikke noe etisk prosjekt: Jeg kan bruke den til å skjære brød, åpne en konvolutt fra min elskede ... eller til å drepe noen!

Hva skjer om vi betrakter klimakrisen, pandemien, krigen og andre hendelser som muligheter, det vil si situasjoner som vi ikke har tatt initiativet til, men som vi er invitert til å svare på eller til og med tvunget til å svare?

Dette er en mulighet til å gå tilbake til de viktigste begreper i gestaltterapi introdusert av grunnleggerne. På 1940-tallet gjaldt en av de viktigste kritikkene rettet mot psykoterapi, tilpasningsprosjektet som ble tilskrevet dem, med rette eller ikke. Psykoterapi ble kritisert for å bidra til å tilpasse personen til samfunnets krav. I denne forbindelse ble det henvist til Freuds Civilization and its Discontents som ofte ble tatt frem som en betydelig referanse.

Våre grunnleggere, spesielt Paul Goodman stilte spørsmålet: Dersom vi skal tilpasse personen til samfunnet og samfunnet er sykt eller galt, hva betyr det hva vi gjør? Likevel erkjente de at dersom vi tilpasser oss til et galt samfunn, vil vi bli gale ..., men hvis vi ikke tilpasser oss dette samfunnet, selv om det er galt, vil vi selv bli gale! For å prøve å komme seg ut av disse dobbelt umulige begrensningene, la Perls og Goodman egenskapen «kreativ» til den tilpasning terapiretningene i tiden siktet mot: Gjennom tilpasning ledes individet til å omforme seg selv for å ta med i betraktning både omstendighetene og egenskapene ved situasjonene og gjennom å være kreativ er han invitert til ikke å begrense seg selv til denne relative underkastelsen til verden, men å være en aktør, en omformer og en innovatør. Det er dermed gjenopprettelsen av evnen til kreativ tilpasning som blir den viktigste retningen for terapeutisk arbeid. På den andre siden vil tap av denne evnen til kreativ tilpasning, som har blitt byttet ut med fikse ideer, feiltilpasninger og symptomer, blitt etablert som et av paradigmene til psykopatologi.

Denne erklæringen alene er nesten nok til å introdusere flere forvandlinger av teori og praksis som følger dette paradigmeskiftet. Og dermed, dersom den kreative tilpasningen til pasienten er psykoterapeutens fokus, kan en se en invitasjon til å skifte oppmerksomhet til hva som skjer mellom personen og verden rundt ham eller henne, i stedet for å prioritere og utforske fortiden og historien eller organiseringen av psyken.

Situasjonen nå, øyeblikket, er en stor invitasjon til oss alle til å bli oppmerksomme på det ukjente og svare med å tilpasse oss kreativt. For noen, dessverre, er det mye mer enn en invitasjon: Det er en voldelig begrensning. Noen har mistet sitt hjem, sitt yrke, sine møbler, sitt utstyr, transportmidlene sine, ressursene sine, de må flykte fra bombene, noen ganger med kun en søppelpose med noen få klær og grunnleggende ting. Og jeg viser selvfølgelig ikke til tapet av deres kjære, voldtektene og torturen de har gjennomgått og som er påført dem av barbarer. Det er i et annet register at ofrene må overkomme og løse tapene og traumene.

Selvfølgelig er ikke gestaltterapi LØSNINGEN par excellence.

I dag har mange tenkere gått bort fra lineær og vanlig måte å tenke på og gått over til det som kalles «kompleks tenking». Med denne tilnærmingen er det ikke snakk om å forkaste de verdifullt oppnådde metodene, analysene og teoriene i vår arv, men å artikulere disse oppnåelsene nærmere med hverandre. Jeg er en av dem som taler for en kritisk, dialektisk analyse av teorier, metoder og praksis, og at vi selv aksepterer å praktisere denne kritiske analysen i henhold til vår egen tilnærming, det vil for oss si gestaltterapien.

I dette perspektivet distanserer vi oss fra alle tilnærminger som hevder å være universelle, det vil si fra alle tankesystemer som hevder å forklare alt ut fra sitt eget paradigmatiske konsept: det være seg libido, seksuell energi, klassekamp, hjernens funksjon eller noe annet ...

Psykoterapi er etter min mening en kompleks praksis på grunn av dens nødvendige referanse til de mange domenene i pasientens erfaring: den emosjonelle, biologiske, seksuelle, kognitive, estetiske, kulturelle, økonomiske, sosiale, politiske, historiske, spirituelle etc. For det meste kan gestaltterapi kun innlemme reduksjoner, forenklinger av alle disse relaterte disiplinene, men disse representasjonene er nødvendige fordi selv uten å prøve å bygge en metapsykologi som Freud gjorde, er det ikke mulig å bygge en psykologisk og psykoterapeutisk tilnærming uten en minimal representasjon av disse domenene av erfaring, en minimal representasjon av de sosiale, biologiske, etc. Det er uansett ønskelig at disse minimale representasjonene av relaterte disipliner kan være nærmere en reduksjon, en forenkling av den originale disiplinen og ikke en projeksjon, en forlengelse av konsepter og prinsipper som er riktige for en tilnærming. For eksempel å begrense seg selv til å forstå de politiske valgene til et land gjennom psykopatologien til dets ledere.

Den andre muligheten som er forbundet med en dialektisk tilnærming som jeg har nevnt tidligere, er å gå i dialog med nærliggende tilnærminger. Selvfølgelig er dialog kun mulig dersom ingen av dem låser seg selv i en hegemonisk og dogmatisk stilling. Og jeg tror at hvis gestaltterapi kan tilføre noe viktig til denne dialogen med andre tilnærminger, er det nøyaktig kompetansen til å aktivere prosessen med kreativ tilpasning. Hvor kommer denne kompetansen fra? I min oppfatning er det bygget på det som vi kaller «teorien om selvet» som i seg selv er skrevet i feltperspektivet og også «fordi» det er skrevet i feltperspektivet.

Med fare for å overraske dere, siden noen av dere kanskje vet at jeg har bygget en hel bok på selvet, en type antologi hvor tjue forfattere innen gestaltterapi bidro, så bruker jeg referansen til konseptet om selvet svært lite i min teoretiske refleksjon og i utdypningen av min kliniske praksis, selv om jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal kvitte meg med teorien om selvet, det vil si måten konseptet har oppstått, blitt utdypet og brukes på i praksis.

For å forstå dette paradokset er det kanskje nok å vite at jeg er fransk og at på mitt språk, som mange andre språk, de latinske språkene spesielt, kan ikke ordet for «self» i det engelske språket oversettes uten å miste halvparten av konnotasjonene som Perls og utvilsomt Goodman var avhengig av.

Som den britiske filosofen Stephen Toulmin har poengtert lenge, eksisterte ordet self kun som et prefiks - som i self-control - eller som et suffiks som i himself eller themselves. I begynnelsen av det 20. århundre tok noen teoretikere det «fra hverandre» og isolerte det fra ordet som det nyanserte og begynte å undre seg over karakteristikkene til denne «parasitten».

La oss ta et konkret eksempel: ordet self-service (selvbetjening), kjent og sikkert brukt på alle språk. Karakteristikken til self-service er at det er et sted (restaurant, butikk) hvor jeg betjener meg selv. Jeg er den som utfører handlingen (jeg) og jeg er mottakeren av denne handlingen (meg). På engelsk sier vi I serve myself, men for å unngå å bruke myself som definerer selvet med seg selv, vil jeg si på dårlig engelsk I serve me.

I, på engelsk er et subjekt. Eksplisitt og sjelden implisitt følges det av et verb. Det er ingen bruk for I uten at det følges av et verb. I er aktøren, den aktive. Den er flyktig siden ingen handling er fremkalt, I er ikke innkalt, I eksisterer ikke.

På den andre siden har Me en relativ stabil eksistens siden den utpeker meg som mottaker, den som får noe ut av handlingen, selv bare på en passiv måte.

Vi ser klart i eksempelet self-service at prefikset self bytter ut både I og Me, I aktør og Me mottaker. Men hva er det som gjør at I og Me, slår seg sammen til self? Det som forbinder I og Me er et verb (I serve me, I control me), en handling utført av I som Me vil få noe ut av. Uten handling, uten kontakt, flyktig som noen handling, er det ingen full utplassering av self.

Og dette er originaliteten til gestaltterapiens konsept om selvet, i flertallet av andre psykologiske og psykoterapeutiske tilnærminger er selvet ganske likt meg, til egoet, det er for å si at denne dimensjonen av min erfaring setter meg i en varighet, i en kontinuitet. Det er sant at selvet noen ganger til og med brukes av våre grunnleggere som det gjøres i hverdagsspråket til engelsktalende, for å peke på seg selv, dette «seg selv» eller «meg» eller «ego» som oftest er oversettelsen av self på mange språk. Men ved å gjøre det, kan selvet amputeres for sine nødvendige dimensjoner i og gjennom handling, kontakt, midlertidighet ... Hvis denne dimensjonen amputeres, er det også fordi den amputerer sin uløselige forbindelse til omgivelsene siden det er handling, kontakt. Selvet eller seg selv kan likevel lede oss inn i individualistisk eller intrapsykisk selv monadisk tilnærming, hvor selvet som karakterisert av Perls og Goodman ved sin involvering i situasjonen, og ved middlevoice (aktiv og passiv) faktisk er en del av paradigmet av organisme/miljøfeltet.

Likevel har vi med selvet det samlende konseptet av funksjonene som er nødvendig for å implementere kreativ tilpasning. «Det er livets kunstner. Det er kun en liten faktor i den totale interaksjonen organisme/miljø, men spiller en avgjørende rolle i å finne og skape meninger som vi vokser av». (PHG, kap. 1, §10)

Som vi kan se i dette essensielle sitatet, utpeker ikke selvet totaliteten til en person, men «kun en liten faktor i helheten av organisme/miljø-feltet».

Men etter min mening er det i beskrivelsen av måten selvet opererer på for å implementere denne kreative tilpasningen, på samme tid som det selv kommer frem fra denne kreative tilpasningen, at PHGs teoretiske forslag viser sin fulle kraft. I parentes kan vi også ta i betraktning at ved å gjøre det, befinner gestaltterapi seg umiddelbart i en dialektisk og ikke-kausal holdning, siden den ikke etablerer anterioritet. Selvet kommer frem og gir form til situasjonen PÅ SAMME TID SOM situasjonen gjør at selvet kommer frem.

Og denne beskrivelsen gis oss gjennom to utfyllende synspunkter. Dette er to ulike måter å snakke om den samme tingen på og ikke to uavhengige kapitler i vår teoretisering.

Det vanligste synspunktet og muligens også det minst originale i relasjon til de psykoanalytiske teoretiseringene som utgjør en av dets inspirasjoner, består av å nærme seg selvet gjennom dets funksjoner. Likevel ulikt det andre Freudianske emnet fra 1923 som presenterte tre delvise strukturer, egoet, id og superegoet, prøver våre forfattere å bevege seg bort fra ideen om emnet, det vil si psykiske steder, mentale strukturer og derfor teoretiske enheter, for å snakke om funksjoner: id-funksjon, personlighet-funksjon, ego-funksjon eller Jeg-funksjon. Det er ikke Jeg-«et» eller personlighet-«en» satt opp som en enhet, men en av måtene selvet fungerer på, en måte å kondensere i et forenklet uttrykk som kan utfoldes i «selvet fungerer i moduset meg» eller «selvet fungerer i moduset id» etc.

La oss kort skjematisere - med fare for karikatur - oppgaven til disse funksjonene som også er øyeblikk av kreativ tilpasning.

I begynnelsen er det nødvendig med en impuls. Enten den kommer fra organismen eller fra en oppfordring fra miljøet, tar denne impulsen form som et ønske, et behov, en dytt eller et driv, en tiltrekning eller en frastøtning, en uferdig situasjon som aktiveres ... dette er hva som samles av konseptet av id-funksjonen. Og det originale «stedet» til denne id-funksjonen er ikke lenger så mye, som i den Freudianske modellen, plassert i kroppen i form av et «reservoir av impulser», det blir, for våre grunnleggere, «id av situasjonen», det vil si gitt at det ikke ennå er differensiert inn i organismen og miljøet. Men det er plassert, som ikke betyr lokalisert. Et område er ikke et sted.

Impulsen vil svært raskt - ofte for raskt - formes av tidligere tilegnet erfaring og dermed av representasjonene av en selv som personen har vært i stand til å konstruere over tid. Ordene som hver person ville ha valgt for å gi form til denne erfaringen. Jeg liker å bruke begrepet «arkiv» - som ikke tilhører de vanlige begrepene i gestaltterapi - i den forstand brukt av filosofen Michel Foucault, dvs. ikke som knokler fra fortiden («summen av alle tekster som en kultur har holdt bak seg som dokumenter av sin egen fortid»), men som en diskurs, verbale spor lagt igjen av handlingene til en person. Ifølge ordene brukt av Goodman: personlighetsfunksjonen er den verbale kopien av selvet.

Og denne første dytten, uten presis form og dette «arkivet» av erfaringer vil ta form i settingen i kontakt i organisme/miljøfeltet. Konkurranser vil skisseres, prøving og feiling, valg og avvisning av visse muligheter vil ta form, søken etter en løsning for realisering, kort sagt for kreativ tilpasning. Med ego-funksjonen kan de såkalte tre funksjonene settes sammen i en harmonisk og balansert måte kalt selvet.

Disse funksjonene, igjen, er ikke enheter, emner, bokser som vil inneholde fragmenter av erfaring. Jeg betrakter id-funksjonen i bunn og grunn som en flyktig funksjon, permanent i sin tilstedeværelse, men flyktig i sin meningsretning. Ego-funksjonen er heller ikke permanent siden den kun aktiveres fullt ut ved en forming som når den kommer i kontakt, skiller seg ut, et valg som må tas. Disse er modaliteter av engasjement av selvet i situasjonen. Personlighetsfunksjonen er den mest stabile funksjonen, og den bidrar til følelsen av kontinuitet som alle kan føle et behov for. Det er kanskje derfor mange forfattere og tilnærminger kaller dette kondenserte, men begrensete dimensjonen av eksistensen for selv.

En annen måte å se på og arbeide med kapasiteten for kreativ tilpasning og dermed teoretisere begrepet av selv, er å nærme seg det i sin tidsmessige dimensjon. Denne tilnærmingen har dessverre blitt forvirret ved at noen, når de teoretiserer, kaller den - «syklusen», «syklusen av kontakt» eller «syklusen av bevissthet». Den er blitt redusert til en sekvens av væremåter eller tilbakevendende væremåter siden de er kalt «syklus», som alle vet, impliserer en forutsigbar og regelmessig retur, mer eller mindre identisk som syklusen av årstider eller månens faser. Våre forfattere beskriver denne tidsmessige dimensjonen av selvet som en sekvens, en estetisk sekvens organisert som en slags ballett av figurer og bakgrunner. Det er en figur som i et gitt øyeblikk vil trekke seg tilbake i bakgrunnen for å gi den en annen energi og la det vokse frem en mer presis og kraftfull figur og så videre gjennom sekvensen.

Jeg tror at vi ikke fullt ut kan forstå gestaltterapi dersom vi ikke forstår i hvilken grad erfaringens midlertidighet har en essensiell plass i forståelsen av selve erfaringen. Den midlertidige dimensjonen er ikke den eneste overføringen som inviterer oss til å bevege oss mellom fortid og nåtid, det er ikke bare vektleggingen av her-og-nå, men også et uopphørlig fokus på prosessen, på «hvordan» som er midlertidigheten av opplevelsen, oppmerksomheten gitt til «neste», det som kommer etter, på det flyktige som vi allerede har snakket om og om viktigheten av sette immobiliseringene og fikseringene i bevegelse ...

Det er her vi finner den fulle meningen av konseptet om eksperimentering som ligger i hjertet av gestaltterapi-metoden, ved bruk av den virkelige begynnende situasjonen, eller til og med skape en eksperimentell begynnelse av høy intensitet in situ. Gestalteksperimentering, intelligent foreslått, er langt fra å bare være en adferdsøvelse, det er et symbol eller metonymi av subjektets erfaring på samme måte som den høyintensive eksperimentelle begynnelsen er metonymisk relatert til den kroniske lavgraderte begynnende situasjon. De har samme struktur, samme gestalt, samme funksjon. (2013, s. 483-484)

Krisen, den må også ha muligheten til å ha sin plass i kontakten mellom terapeut-pasient. Dersom terapeuten aksepterer å være i konflikt med pasienten og ikke pasifisere ham for tidlig, dersom terapeuten aksepterer kvaler, pasientens like mye som sine egne, uten å haste seg og unngå det eller dekke over det, dersom terapeuten aksepterer å ikke være empatisk ... åpner vi opp for muligheten til å møte krise, og dette er en sjanse til å utvikle muligheten for kreativ tilpasning i en vanskelig situasjon, en mulighet for oss begge.

Det er skrevet mye litteratur om krise-emnet og jeg har ikke til hensikt å utforske den med dere nå. Jeg ville ganske enkelt konsultere min gamle ordbok fra den gang jeg var student av gammelgresk - siden ordet «Krise» har sitt utspring fra det språket - for å se hva det opprinnelig betyr. Den polyseme karakteren til ordet «krise» vises godt:

1. handling eller evne til å skille,

2. handlingen av valg,

3. handlingen av å separere,

4. handlingen av å avgjøre.

Et helt program tilbys: å skjelne, velge, separere, avgjøre ...

Og selvfølgelig ved et kritisk og dramatisk øyeblikk!

Dette er ord som på meg virker å illustrere veldig godt noen av funksjonene av selvet: å skille mellom hva som avhenger av meg fra det som ikke avhenger av meg, å avgjøre id utfra situasjonen og skille mellom representasjonene som utgår fra mitt arkiv, å velge den riktige retningen for mening, å avgjøre å separere fra det som er giftig for meg, for andre, for oss, for verden. Å velge - å identifisere - å separere - å fremmedgjøre - er to av funksjonene våre grunnleggere tilskriver egoet, det vil si Jeg.

Å løse krisen, hvis jeg stoler på modellene for endring fremhevet av Palo Alto School (Watzlawick, 1975), er to veier åpne for oss og forfatterne navngir dem: type 1-endring og type 2-endring.

Type 1-endring gjør mer av det samme og i dette tilfellet er problemet ofte løsningen som er funnet. For å tjene mer penger og ha det vi trenger for å leve i hverdagen, det meste produsert halvvegs rundt om i verden, har løsningen blitt et problem. Individet løser noe av dette ved å fragmentere seg selv, han skaper sin patologi ved å skape selv mer polariteter, interne drifter i konflikt: Vår tenkemåte har blitt problemet. La oss ta eksempelet i en parkrise (forenklet med fare for å karikere): Han føler seg nesten kvalt i det kontrollerende relasjonelle systemet i parforholdet og starter en affære utenfor ekteskapet. Etter en stund finner hun det ut. Krise. Tap av tillit. Skilsmisse i sikte selv om ingen av dem egentlig vil det. Forhandling, forsoning, kompromiss: Han går fra elskerinnen sin og konen blir enda mer mistenksom og kontrollerende. Løsningen reproduserer og forsterker situasjonen som startet problemet: mer av det samme.

Type 2-endring er et paradigmeskifte, kunsten å finne en ny definisjon, et nytt rammeverk, nye fundamenter. Dersom det ikke lenger er profitt som organiserer vårt sosiale system, hva kan det da være? Dersom den akademiske ekspertisen til psykoterapeuten ikke er en garanti for hans kompetanse, hva kan det da være? Dersom det som skjer mellom deg og meg kan ses på i andre termer enn reproduksjon av infantile mønstre, hva kan det da være? Dersom jeg tilnærmet meg pasienten i hans form for sammenheng som ikke er min, hva ville vært konsekvensen av det?

For å konkludere mine bemerkninger om kreativ tilpasning som er nødvendig i en krisesituasjon, vil jeg ganske enkelt tørre å komme med noen erklæringer som fungerer som mine referansepunkter, både personlig og profesjonelt.

Den første har jeg lånt fra Paul Goodman som uttalte i PHG (Ch. 8, §6) og omhandler tro: «Tro er å vite, hinsides bevissthet, at hvis man tar et steg, vil det være en grunn under føttene.» Jeg lar det være opp til hver enkelt person å se om de kan gjøre denne definisjonen til deres egen, og om de kan gjøre den til en del av hverdagen. Og jeg vil gjerne assosiere dette Goodmanianske forslaget med et like stimulerende fra Perls, funnet i hans upubliserte tekst som nylig kom ut av skyggen: «Begrepet antar en fortrinnsrettslig status i vår tilnærming. Å la styre ens handlinger er essensen av visdom.» (Perls, 2019, p.27). Gitt at, legger jeg til, at jeg ikke glemmer at situasjonen ikke er noe jeg er passivt nedsenket i: Jeg er skaperen av situasjonen på samme tid som jeg skapes av den.

Den andre bemerkningen er tittelen på en av bøkene mine: Social Change Begins with Two. Måten terapeuten strukturerer situasjonen på, holdningen han/hun viser sin kontakt med klienten på (når det gjelder makt, lytting, ømhet, møte, formidling, samarbeid etc.) kan eller kan ikke gi dem en ulik erfaring av forholdet. De som har hatt muligheten til å arbeide med meg, vet om min motvilje til å bruke begrepet relasjon av mange grunner, ikke minst fordi at mens ens relasjon kan, som jeg håper, åpne opp et rike av nye erfaringer, skape muligheter som pasienten kanskje ikke var klar over, er jeg bevisst på at relasjonen også er det som skaper patologi, traume, symptomer. Så å kalle noe en relasjon uten å gjøre det tydelig hva som menes, kan være bare et slangord, en frase uten betydning.

«Jeg tror at vellykket psykoterapi er en prosess der klienter endrer premissene sine, endrer formen på samtalene de er involvert i, endrer fortellingen sin ... med andre ord endrer sitt paradigme. Denne transformasjonen finner sted fordi psykoterapeuten kan tilby mulighetene, siden han eller hun er i stand til å håndtere denne endringen og dermed være til stede i møtene.» (Robine, 2012, s. 221).

Min forrige invitasjon kan virke paradoksal, men hvis tilpasningen vi streber etter å oppleve og vil invitere våre pasienter inn i, er virkelig kreativ, kan den ikke ha en fast form, den vil ikke være en reproduksjon av en form som har bekreftet seg selv, den vil fødes av vår overraskelse i situasjonen. Vår overraskelse er en nødvendig tilstand for vår evolusjon. Ja, en funksjon av psykoterapi er å forberede oss. Men vellykket psykoterapi er en psykoterapi som forbereder oss til ALDRI Å VÆRE KLAR.


REFERANSER

Foucault M. (1969), L'archéologie du savoir, Paris, Gallimard. p. 170

Hillmann J. & Ventura M. (1992), We've Had a Hundred Years of Psychotherapy... and the World's Getting Worse. Harper SanFrancisco

Lasch C. (1979), The Culture of Narcissisme, W.W. Norton & Co. Inc NY & London, 1991

Pagès M. (1990), L'analyse dialectique : propositions. Conférence introductive au colloque de Spetzès (document interne du Laboratoire de Changement Social, Université Paris VII)

Perls F.S., Hefferline R., Goodman P. (1951), Gestalt Therapy, Julian Press, New York

Perls F.S., (2019) Robine J.-M. & Bowman Ch. (Ed.), Psychopathology of Awareness, L'exprimerie

Robine J.-M. (2012), Social Change Begins with Two, Instituto di Gestalt HCC. Ed. Syracusa, Italy

Robine J.-M. (2015), Self, A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists , L'exprimerie, Bordeaux, 2016

Toulmin S. E., (1977), "Self Knowledge and Knowledge of the Self" in Mischel th. (Ed.) The Self: Psychological and Philosophical Issues. Basil Blackwell, Oxford

Watzlawick P. (1975), Changements, paradoxes et psychothérapie, Ed. Le seuil