Høst 2022
På reise i forskjellige verdener
Om etisk ansvar og projeksjoner
Av Gro Skottun
Inspirert av tittelen på NGIs konferanse: Å være sammen i det som er...VÅR VERDEN, dialogmøtet: Etisk bevissthet i terapirommet der jeg var bidragsyter og til slutt en arbeidsgruppe jeg ledet om projeksjoner, har medført at jeg har skrevet dette essayet.
Jeg er tilbake i Budapest etter flere års opphold. I 2010 var jeg med på å starte NGIs gestaltterapi-utdanning i Budapest, noe som medførte flere reiser til denne vakre byen hvert år. Det bringer opp mange minner å være tilbake. Jeg husker de første gangene jeg var der, mange bygninger var forfalne med gjerder rundt, jeg var ukjent med kultur og språk, visste ikke hvor jeg skulle undervise, sove eller spise. Etter hvert ble jeg kjent både i området rundt der jeg underviste og i Budapest sentrum og har i de årene jeg har undervist blitt glad i både mennesker og byen. Ungarn og Budapest var virkelig en ny verden for meg, jeg hadde mange forestillinger, eller projeksjoner på studenter og de som var med på å starte utdanningen, som, når jeg tok projeksjonene tilbake og skjønte at det handlet om meg selv, har lært meg mye om meg selv.
Jeg liker å reise alene, være på flyplasser, sitte stille i flyet, komme til gamle eller nye steder, bo på hotellrom, spise alene på restaurant, jeg og boka mi. Denne gangen er jeg tilbake til det jeg kjenner samtidig som alt er nytt. Det er ny gruppe, nye lokaler og nytt hotell. Jeg elsker å komme tilbake til det som er kjent og samtidig møte alt som er nytt. Jeg går omkring i områder av byen jeg kjenner, ser nye steder, har åpne sanser og stenger totalt av når det blir for mye støy rundt meg. Har musikk på øret og nyter å være alene. Det er som jeg forflytter meg fra en verden hjemme til en annen verden når jeg er på reise. Jeg ser, hører og fornemmer og er mer oppmerksom på omgivelsene.
Jeg er lærer i første klasses andre samling i Budapest. Temaet er: kontakt, kontaktfunksjoner og kontaktformer. Det er 16 engasjerte mennesker som sitter i sirkel sammen med en translatør og to co-lærere. De forteller meg at de har gledet seg til å treffe meg, de føler seg beæret over at jeg kommer. De forteller at det er jeg som har vært med på å skrive boka de har på pensum og som har vært med på å starte utdanningen de nettopp har påbegynt. All oppmerksomheten og gode tilbakemeldinger om det vi gjør sammen, om hvordan jeg underviser og arbeider som terapeut, går meg nesten til hode. Jeg blir oppglødd, glad og mobilisert. Og jeg får en ny påminnelse om den makten jeg har som lærer og om ansvaret jeg har for ikke å misbruke denne makten. Jeg forteller studentene om mine erfaringer og tanker om mitt etiske ansvar når jeg er der og underviser dem. Jeg forteller dem at jeg påvirker dem gjennom mine valg av øvelser, terapiintervensjoner og teoretiske vinklinger. Det kan bli en form for hjernevask, der jeg kommer som en guru fra Norge for å lære dem den rette måten å snakke og tenke på. Det er stor fare for at jeg manipulerer dem både som terapeut og lærer. Samtidig understreker jeg at de også vil ha makt som terapeuter og at det er viktig at de blir klar over det. Jeg forteller dem hvordan min engelske kollega, Lynda Osborne, snakket med meg om makt. Hun sa til meg: «Gro du må huske på at som leder av et institutt, og som lærer og terapeut har du veldig mye makt. Denne makten må du være bevisst og bruke med klokskap. Du må lese, du må engasjere deg og være etisk oppmerksom i dine valg. Ikke ta lett på oppgaven og ansvaret.» Jeg husker at jeg følte meg tung i kroppen da hun sa det, mens jeg nikket og samtidig innså at dette ansvaret hadde jeg ikke villet ta inn over meg.
Introjeksjon
I denne samlingen var, som nevnt, et av temaene kontaktformer. Jeg knytter etisk ansvar mye til kontaktformen introjeksjon (Skottun & Krüger, 2017). Med introjeksjon mener jeg budskap om normer og regler som vi skal følge. Budskap om hvordan vi bør oppføre oss, hva som menes med rett og galt, mottar vi først i vår egen familie og kultur. Disse budskapene bearbeider vi på forskjellige måter mens vi vokser opp. Etter hvert lager vi våre egne regler og normer bygget på kunnskap og erfaringer. Disse reglene og normene er bakgrunnen for det som former vårt verdisyn og syn på etikk.
Som ung var jeg engasjert i kristent ungdomsarbeid. Der ble jeg opptatt av rett og galt, av etikk og moral og hvordan jeg som troende kristen burde være overfor mine medmennesker. Dette engasjementet medførte at jeg begynte å arbeide innen helse- og sosialsektoren og senere søkte meg inn på sosialskolen og utdannet meg som sosionom. På sosialskolen var det mye bevissthet om maktforholdet mellom klienter og sosialarbeidere både i undervisning og veiledning. Dette var på slutten av 1960-tallet der studentopprøret preget Europa og hippiebevegelsen USA. Det var tiden for Beatles, bygging av Berlinmuren, Vietnamkrigen, borgerrettighetsstriden i USA og mordet på Martin Luther King. Denne turbulente tiden påvirket også det norske samfunnet og undervisningen på sosialskolen. Mine medstudenter var en blanding av marxist-leninister, kommunister, pinsevenner, kristne og human-etikere. Det var en fantastisk arena for læring, både om meg selv, om andre mennesker og om samfunnet rundt oss. Det var ikke mulig å være likegyldig, jeg måtte ta standpunkt og finne ut hva jeg selv mente både om små og store spørsmål innenfor religion og politikk. Det var en god forberedelse til å møte mennesker fra andre sosiale klasser og kulturer enn meg selv.
Projeksjon
Det var på denne tiden jeg ble opptatt av en annen kontaktform, nemlig projeksjoner (Skottun & Krüger, 2017). Med projeksjoner mener jeg forestillinger jeg har om andre, der jeg kan tillegge dem tanker, meninger eller ideer som egentlig handler om meg selv. Det er som om jeg ser andre gjennom egne, fargete bilder, jeg ser dem ikke slik de egentlig er. Jeg begynte å forstå hvor forskjellig vi mennesker så på verden, hvor forskjellige verdier vi hadde og hvordan mitt syn på mine omgivelser gradvis forandret seg med nye erfaringer og kunnskap. Det var som om jeg skiftet briller, som om jeg så på nytt.
På sosialskolen hadde vi forskjellige forelesere, en av dem var forfatter Finn Carling. Han hadde cerebral parese og var spesielt opptatt av hvordan funksjonshemmete ble behandlet av helsevesenet. Han hevdet, etter å ha snakket med utallige leger og helse- og sosialarbeidere, at hjelpere hadde en tendens til å tro at de visste hva som var best for andre. Denne troen baserte de på at det som er best for dem selv, også er det som er best for pasienten. De brukte samme mal for andre som for dem selv. Senere leste jeg hans bok med den treffende tittel: Skapt i vårt bilde (1975) og som han selv kalte behandlerboken.
Senere som sosionom fikk jeg ofte spørsmål fra pasienter eller klienter om hva jeg mente de burde gjøre. Ofte var de i vanskelige situasjoner der de kom og ba om råd og hjelp. Jeg stilte meg selv og også dem spørsmålet: Hvordan vet jeg hva som er best for andre? Jeg er ikke i deres sko. Og mange ganger har jeg gitt råd eller tatt avgjørelser som har fått konsekvenser for andre, vært med på å bestemme om mødre kan beholde barn eller plassere dem i fosterhjem. Jeg har hatt makt i kraft av min stilling, både rent konkret og også psykologisk.
Dette var noe av det som ofte opptok meg som sosionom og gjorde jobben ekstra krevende og utfordret min etiske bevissthet og kunnskap. Jeg måtte være bevisst hvilke «briller» jeg hadde på og i hvor stor grad jeg så klienten og deres omgivelser slik de erfarte den og så den.
Hvis vi nå forlater sosionomtiden min og vender tilbake til klassen jeg underviste i Budapest, så ble det viktig for meg i møte med dem, at de kunne få en begynnende forståelse for kontaktformene introjeksjon og projeksjon og at kontakten med omgivelsene preges av våre innlærte budskap og våre forestillinger om verden rundt oss. Vi lever i den samme verden, men hvordan vi ser den og lever i den, preges av hvordan vi ser og hører og hvor bevisste vi er våre omgivelser. I forrige nummer av gestalttidsskriftet skrev jeg nettopp om det å være var og oppmerksom og hvor viktig det er å være bevisst vårt etiske ansvar (Skottun, 2022). I undervisningen i Budapest og forberedelsene til konferansen ble sammenhengen mellom etikk, introjeksjon og projeksjon tydelig for meg og tittelen på Finn Carlings bok: Skapt i vårt bilde klinger i ørene mine når jeg avslutter dette essayet.
Litteraturliste
Carling, F. (1975). Skapt i vårt bilde. Oslo: Gyldendal.
Skottun, G. (2022). Om bevissthet og etisk ansvar i gestaltterapi. I: Norsk gestalttidsskrift. XIX(1), 61-69.
Skottun, G. & Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Akademisk.