Høst 2022
Fra redaksjonen
Jeg har nylig vært på en to dagers konferanse i regi av NGI. Der møtte jeg gamle og nye studenter, norske og utenlandske kollegaer og deltagere som var nysgjerrige på hva gestaltterapi er. Konferansens tittel var: Å være sammen i det som er ... VÅR VERDEN. Det er seks år siden forrige gang NGI avholdt en konferanse, den gangen var det 30 års jubileum, denne gangen var det en blanding av forsinket 35 års jubileum og feiring av at Daan (van Baalen), min mann og medstifter av NGI, nettopp hadde fylt 80 år. Konferansen inneholdt en fin blanding av forelesninger, dialogmøter og parallelle workshops med temaer på både engelsk og norsk fra forskjellige områder der gestalttilnærmingene benyttes, terapi, coaching og organisasjonsutvikling. Som tittelen sier, var konferansens temaer relatert til hvordan vi forholder oss til det som er, både i de små nære forholdene og i den store verden vi lever i.
Dagen etter at konferansen var over, satt Daan og jeg hjemme foran peisen og snakket om den og om hva som hadde gjort inntrykk på oss. Det var så godt å synke ned i stolen, falle til ro etter alle inntrykkene, alle menneskene, alle stemmene og bare være oss to sammen igjen. Det hadde virkelig vært en myldreplass for mange og forskjellige mennesker slik en av idéene med konferansen hadde vært. Vi hadde vært sammen i «det som er» i et virvar av aktiviteter, måltider, pauser og samtaler, der vi selv hadde bidratt på forskjellige måter. Daan hadde dessuten blitt feiret med sine nylig fylte 80 år med sang, tale og kake og han og jeg hadde hørt og sett deler av den nye podcasten, «A love story» med tilhørende bilder, som var blitt laget om NGI sin historie med Daan og meg.
Daan sa at hans første inntrykk da vi begynte å snakke sammen, var at det var veldig mange mennesker som var samlet, han var ellers vant til å ha klasser på mellom 14-18 deltagere og her var det flere hundre samlet på en gang. Han sa videre at det også var vanskelig for ham å ta inn over seg at alle deltagerne var der fordi han hadde vært med på å starte utdanningen i gestaltterapi. Selv var jeg fylt av mange og forskjellige menneskemøter og alle minnene som kom opp om det som jeg hadde vært med på i løpet av de siste 37 årene. Hvordan vi startet utdanningen sammen med Grete Kandahl husket jeg godt og noen detaljer underveis, men det meste av undervisning, veiledning, administrasjon og drift var som i en tåke, uklart og diffus. Det var som om det hadde skjedd i går, samtidig var det nesten uvirkelig, som om det aldri hadde hendt. Det ble tydelig at mye av det jeg har vært med på å gjøre, husket jeg lite av og at menneskemøtene på konferansen hjalp meg til å bli klar over det. Jeg er så takknemlig fordi så mange tidligere studenter kom bort til meg og snakket om sine minner sammen med meg. Det ga meg mer av historien tilbake og ble en god bekreftelse på at jeg har vært med på å påvirke andres liv og at jeg selv er blitt påvirket i disse møtene.
Forut for konferansen og i forbindelse med feiringen av Daans bursdag, hadde Daan og jeg sett på gamle bilder fra alle årene vi har hatt sammen, noe som også hadde vekket til live minner og historier. De fleste bildene var fra vårt private liv, med barn, barnebarn og venner på turer i inn og utland. Vi har ikke så mange bilder, men mer enn nok til å minnes små og store øyeblikk i et langt samliv. Bilder fra vårt profesjonelle liv var det færre av og derfor var det ekstra fint med både podcast, intervju og møter med enkeltpersoner i løpet av konferansen. Både Daan og jeg var imponert over hvordan konferansens komite både hadde klart å lage et veldig godt program og også å gjennomføre den slik at vi i etterkant følte på varme, glede, håp og inspirasjon. Takk til Vibeke Visnes, Siri Merete Andersen, Ida Wadel, Elisabeth Røst og Yvonne Vogt.
I vår videre samtale om konferansen ble jeg klar over at det var vår felles gestaltverden, vår teori og våre erfaringer, som ble delt både i forelesninger, dialogmøter og parallelle workshops, på tross av at mye oppmerksomhet var rettet mot vår ytre verden Det var så fint å høre andre snakke om sine erfaringer både ute i den store verden og i de små, nære møtene.
Det ble også snakket om at det er krise i verden, med krig i Ukraina og deler av Afrika, kvinneopprør i Iran, flyktninger, tørke og flom. Vi ble påminnet om at det er så mange verdener, så mange skjebner, så mye lidelse, smerte og håpløshet. I vår franske kollega Jean Marie Robines forelesning, Kreativ tilpasning til hvilken verden? Hvilken funksjon av selv?, som publiseres i dette nummeret, adresserte han nettopp disse spørsmålene. For meg har det vært fint å kunne lese hans forelesning i etterkant av konferansen, det har gitt meg mer rom og tid til å ta inn og forstå hva han sa og mente. Hans fokus var på hvordan vi som mennesker kan tilpasse oss kreativt til overveldende situasjoner, hva han mente med kreativ tilpasning og hvordan vi kan være med på å påvirke våre omgivelser.
Professor ved NGI, Vikram Kolmannskog, holdt også en forelesning med tittelen: Jeg og du og hele verden. Noen personlig og profesjonelle refleksjoner. I begynnelsen refererte han til Martin Buber og hans tanker om forskjellen på å være i det som på norsk kalles en jeg-du-relasjon og en jeg-det-relasjon. Etter hvert snakket han om sitt engasjement for grupper i samfunnet som kjemper for å bli anerkjent og respektert, og viste til tidligere artikler om både seksualitet, kjønn og rase. Han refererte også til artikkelen han er medforfatter av som publiseres i dette nummeret av tidsskriftet «Ikke for å konkurrere om offerrollen». Refleksjoner om rasisme og gestaltterapi. Artikkelens to andre forfattere er: Momina Rizwana Najam og Signe Aarvik. De skriver om hvordan hvithet og rasisme kan utspille seg også i gestaltterapi og har gode eksempler på hvordan skjulte eller ubevisste projeksjoner kan være med på å skape personer om til rasister.
Konferansens tredje forelesning var ved veileder ved NGI, Elisabeth Eie, og het: Vendepunktet - det store og det mindre felt. Fra globalt utviklingsarbeid til gestaltterapipraksis. I dette foredraget fortalte Eie hvordan hun i sitt internasjonale arbeid med kvinner hadde funnet frem til forskjellige arbeidsformer som var virksomme i de små forholdene kvinnene arbeidet i, og hvordan dette hadde fått stor innflytelse på omgivelsene de bodde i. Gjennom dette arbeidet fant hun også fram til hva hun ville med eget liv og utdannet seg etter hvert til gestaltterapeut og veileder. Både inspirerende og engasjerende.
I dette nummeret av gestalttidsskriftet er flere av tekstene påvirket av eller hentet fra konferansen. Jeg har allerede nevnt Jean Marie Robine sin forelesning: Kreativ tilpasning til hvilken verden? Hvilken funksjon av selv? I forbindelse med oversettelse og lesingen av den norske teksten, støtte jeg på et, for meg, nytt begrep som Robine kaller på engelsk: middle voice. Både jeg og oversetteren stusset. Hun hadde oversatt middle voice til mellomstemmen. Jeg assosierte det med en gang med Perls og Goodmans middle mode som ofte brukes i polaritetsarbeide og er inspirert av Salomo Friedlaender. Foran peisen satt Daan og jeg og diskuterte begrepet. Jeg begynte å lese Robines artikkel om selvet som han har som bakgrunn for forelesningen og der fant jeg begrepet igjen (Robine, 2016, s.215). Han skriver at en av de tre grunnleggende delene PHG tilegger selv er middle voice som de feilaktige kaller middle mode. Han forklarer hvordan denne misforståelsen oppsto hos PHG uten at hverken Daan eller jeg kan gjengi det på en god måte. I både forelesningen og boka forklarer han hvordan selv består av et jeg som gjør (den aktive) og den som blir gjort med (personlighetsfunksjonen) (den mottagende, passive) er del av selv. I boka er eksempelet: Jeg pusser mine tenner. Når selv både er aktiv og passiv, er det det som er mellom som kalles middle mode eller middle voice. Daan og jeg ble begge engasjert i denne diskusjonen og lesing av Robine og det har gitt meg ny inspirasjon til å utforske teorien videre.
Jeg har også nevnt artikkelen «Ikke for å konkurrere om offerrollen». Refleksjoner om rasisme og gestaltterapi skrevet av Vikram Kolmannskog, Momina Rizwana Najam og Signe Aarvik. I artikkelen ser forfatterne, to studenter og en lærer ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole, nærmere på hvordan hvithet og subtil rasisme kan utspille seg i gestaltterapi. Utgangspunktet for artikkelen er en prosess som oppsto på en undervisningssamling der det som figurerte blant annet var båssetting; hvem ser, og hva blir sett; og å holde rom for den andre. Temaene blir beskrevet og drøftet blant annet i forhold til projeksjonsteori. Studiens form er innovativ, og en hensikt med artikkelen er også å introdusere leserne for deltagende, refleksiv praksisforskning som tilnærming og metode.
Selv har jeg skrevet et kort essay: På reise i forskjellige verdener. Om etisk ansvar, introjeksjon og projeksjoner. Dette essayet er inspirert både av konferansens tittel, et dialogmøte om etisk ansvar og en arbeidsgruppe om projeksjoner som jeg ledet på konferansen. I essayet skriver jeg blant annet om at vi har på forskjellige briller som vi ser verden gjennom, og at vi også kan være i forskjellige verdener. I essayet er jeg på reise til Budapest for å undervise. Etter at jeg hadde skrevet teksten ferdig, har jeg tenkt enda mer på det å være i forskjellige verdener, hvor heldig jeg er som har muligheter til å velge forskjellige verdener å utforske og leve i. Da jeg skrev mitt forrige essay var jeg på Mauritius og opplevde hvordan mine muligheter til å velge og være i forskjellige verdener ble innskrenket på grunn av korona. I dag har jeg flere muligheter, selv om det er krig i Ukraina, prisene stiger, miljøkrisen er et faktum, jeg blir eldre og fortsatt har et alvorlig sykt barnebarn. En av de verdener jeg gleder meg over å være i, er i skogen på leting etter sopp. Jeg tenker ofte når jeg går med nesa ned i mosen og bare ser etter traktkantareller at dette er det ultimate eksempel på å ha fokus eller se en figur. Hunden kan springe rundt meg i vill glede, men jeg merker den bare når jeg snubler i henne. Brillene jeg har på er innstilt på farge og form, det andre er bakgrunn. Vi kan også si at forestillingene jeg har om hvordan traktkantareller ser ut stemmer med mine projeksjoner når jeg ser dem i virkeligheten på skogbunnen.
Projeksjoner er også en av de teoretiske modellene som brukes i den fagfellevurderte artikkelen: «Fuck this shit, I´m going to Narnia». En utforsking av fenomenet projeksjon ved bruk av eksperimentet «å eie projiserte egenskaper», skrevet av Kenneth Fløistad Ellefsen. I artikkelen, som er omskrevet fra hans eksamensoppgave i fjerde klasse, utforsker han gjennom en kasusstudie, hvordan skjønnlitteratur kan inngå i et arbeid om projeksjoner. Klienten får utforske hvilke egenskaper han finner hos de fire Narnia-barna, Peter, Susan, Edmund og Lucy, og hvordan han finner noen av disse kvalitetene i seg selv. Dette er en annerledes vinkling på arbeide med projeksjoner og inkluderer også noen refleksjoner om hvordan dette kan minne om biblioterapi.
I forbindelse med at Daan van Baalen fylte 80-år har han blitt intervjuet av Bodil Fagerheim til dette nummeret av tidsskriftet. I intervjuet forteller han om det som har opptatt ham gjennom hele hans yrkesaktive liv: at gestaltterapi og legevitenskapen tilhører forskjellige paradigmer. Han har også vært opptatt av forskning og gestaltutdanning og om Salomo Friedlaenders teori om polariteter og nullpunkt - og at vi må erkjenne oss selv og vår situasjon som den er.
Bodil Fagerheim har omtalt en bok av Bessel van der Kolk: Kroppen holder regnskap. Hjerne, kropp og sinn i behandling av traumer, hvor han har brukt funn fra forskning blant annet innen neurovitenskap, for å studere og måle effekten av en rekke behandlingsmetoder for traumatisk stress. Gjennom eksempler viser han hvordan disse behandlingene i stor grad involverer kroppen og på den måten kan gjøre klienten i stand til gjenvinner kroppslige følelser og bevissthet.
For meg som redaktør vekket omtalen min interesse for selv å lese boka, selv om den virker både lang og omfattende.
Jeg håper ellers at leseren av denne lederen har latt seg inspirere til å lese videre i tidsskriftet og også gå inn på NGI sin hjemmeside og finne skolens nye podcaster kalt Gestaltprat.
Gro Skottun
Redaktør
Litteraturliste
Robine J.-M. (2015/2016). Self. Artist of contact. I J-M Robine: Self, A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists, 213-229. Bordeaux. L'exprimerie.