vår 2023
Fra redaksjonen
Nylig underviste jeg i en tredjeklasse der temaet blant annet handlet om eksistensialisme og eksistensielle spørsmål. Dette er temaer jeg både har skrevet artikler om og som jeg har beskrevet i Åshild og min bok Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis (Skottun & Krüger, 2017). Da jeg skulle summere opp det som kalles de fem eksistensielle utfordringer eller press vi mennesker opplever, rotet jeg med hva disse utfordringene heter og glemte en av dem. Det første jeg kom på var at alt har en ende, vi skal alle dø en dag, det vi kaller det endelig i vår bok (Skottun & Krüger, 2017, s. 43). Det neste var ensomhet, at vi alle dypest sett er alene i verden, så kom jeg på ansvar, at vi alle har et ansvar for hvordan vi lever vårt liv. Vi kan ikke skylde på omgivelsene selv om våre valg er begrenset av de ytre omstendighetene og i mange situasjoner medfører angst og redsel for konsekvensene. Jeg nevnte deretter at vi har utfordringer med frihet og valg og sa at det var den fjerde utfordringen. I ettertid har jeg lest i litteraturen og sett at både frihet og valg hører inn under utfordringen eller presset med at vi har ansvar både for våre valg og hva vi gjør når det er mye eller lite frihet til å velge. Utfordringen jeg glemte var vår streben etter å være perfekte. I denne undervisningen var jeg virkelig ikke perfekt, heller det motsatte. Og jeg som er så opptatt av å gjøre alt riktig, sånn som det skal være, og her hadde jeg ikke forberedt meg i det hele tatt. Huff og huff. Det var som om jeg ble nesten det motsatte av å være perfekt, uten at jeg hadde tenkt på det på forhånd. I klassen ble dette godt mottatt, mange fortalte at de senket skuldrene og ble mindre redde for å gjøre feil. Når jeg som erfaren lærer kan glemme og rote, blir det mer plass for dem til å fomle og prøve seg fram som terapeuter. De opplevde at noe av presset ble mindre.
Etter samlingen leste jeg på nytt kapitlet om fenomenologi og eksistensialisme (ibid, 2017, s. 43) og oppdaget til min forskrekkelse at vi hadde skrevet at det var fire eksistensielle utfordringer eller press, ikke fem som Masquelier skriver i sin bok Gestalt Therapy. Living Creatively today (2006, s. 79). Skrekk og gru, jeg hadde virkelig vært uperfekt og feilen er også i den engelske utgaven. Så hvordan lever jeg videre når jeg er så uperfekt? Faktisk overaskende bra. Etter flere runder med meg selv, har jeg blitt klar over at presset om å være perfekt ikke er så stort som jeg trodde. Jeg har faktisk endret meg i løpet av et langt liv. Jeg har gitt slipp på mange av de kravene jeg har hatt til meg selv. Jeg har det ikke så ryddig og ordentlig rundt meg som før, mennesker får lov til å være som de er, jeg overser, glemmer og gjør feil. Dette smitter heldigvis over på studentene mine, de tør å prøve og feile som terapeuter og forstår at de lærer av erfaring. Vi blir alle sammen mer kreative og spontane og det å skulle bli terapeut er litt mindre skummelt.
Det å prøve ut og erfare selv skriver også Stig Eriksen om i sin artikkel: Har du ein skigard, og jau du har nok ein for alle har der skigard er en metafor for gjerder eller begrensinger. I artikkelen skriver han om hvordan han har anvendt gestaltteori og konfluent pedagogikk på en høgskole der han har holdt et kurs for 12 deltagere. Det overordnede tema for kurset var: Det pedagogiske paradoks – hvordan undervise andre til selvstendighet – og hvor essensielt det er å kjenne seg selv i slike prosesser. På kurset tok han deltagerne med på forskjellige øvelser og oppgaver for at de skulle bli bedre kjent med seg selv og lære gjennom å erfare. I artikkelen beskriver forfatteren innledningsvis sin egen læreprosess, deretter den teoretisk bakgrunn for øvelsene, metoden og deltagernes erfaringer. Det er fint å lese hvordan deltagerne selv kan høste av øvelser og oppgaver og at erfaringene både blir forskjellige og lærerike på mange nivåer og former. Det er ingen perfekt eller riktig måte å erfare eller lære på og heller ikke et riktig eller galt resultat av denne læreprosessen.
Elisabeth Løvlie berører i artikkelen Vi flyter sammen – hver for oss et annet eksistensielt press, eller dilemma som hun kaller det, nemlig behovet for å høre til, være nær og behovet for avstand og selvstendighet. I vår bok (Skottun & Krüger, 2017, s. 43) kaller vi det ensomhet. Løvlie beskriver i sin artikkel hvordan hun, sammen med en klient, veksler på å flyte sammen og være hver for seg og hvordan hun knytter dette til gestaltteorien om konfluens, spedbarnsforskning og tilknytningsteorier. Verbatimene og refleksjonene i etterkant gir en god forståelse av hva forfatteren erfarte som terapeut og hvordan teorien har vært til nytte i praksis. Hennes vare oppmerksomhet og intervensjoner med klienten og teoriforståelse er nyttig lesning for alle som er opptatt av både å støtte og utfordre klienter til å ta egne skritt. Jeg tar med Løvlies egen avslutning av artikkelen: «Vi trenger hverandre for å være alene. Det innebærer tilstrekkelig trygghet til at vi kan tåle både å gi oss hen og være nær, og samtidig skille oss fra og være forskjellige. Og kanskje er det nettopp her, i gjentatte erfaringer av denne pendlingen, at vi (gjen)skaper muligheten til å flyte sammen, hver for oss».
Den tredje artikkelen i tidsskriftet er skrevet Kristoffer Carlin og har tittelen: – Skal alt liksom bli bedre nå? En utforskning av eksperimenter i polaritetsarbeid. Forfatteren tar oss med inn i terapirommet der han sammen med en klient både utforsker eksistensielle temaer om det å være ufullkommen, ikke være bra nok, stå utenfor og ønske tilhørighet og å ta ansvar for valg og eget liv gjennom eksperimenter og polaritetetsarbeid. Forfatterens beskrivelse av erfaringer fra eget liv og terapiarbeid med klienten, viser oss hvordan det er mulig å få mer aksept og kjærlighet til seg selv gjennom å utforske sider eller polariteter som er ukjente eller ikke akseptert.
Temaer om det endelige eller døden, som også er en av de eksistensielle utfordringer eller press, presenteres i Anne Birgittas Sølvberg Nilsens essay Vi blir til sammen på telefon der hun snakker med en som vurderer å ta sitt eget liv. Hun arbeider som frivillig i Kirkens SOS, og samtalen hun skriver om er hentet derfra. Hun viser hvordan hun kan være et medmenneske med innringeren, der hun både ler, gråter og synger med når hun synes det passer. Hun beskriver hvordan hun hører ord og setninger og hvordan stemmene deres lyder, og hvordan hun kjenner etter hvor og hvordan samtalen kjennes i hennes egen kropp og regulerer egne impulser. Hun finner støtte i metodikken hun har lært hos Kirkens SOS og i gestaltteorien, ikke som gestaltterapeut, men som medmenneske og gestaltist. Det er rørende å lese og anbefales.
Intervjuet i dette nummeret er med NGI sin egen professor, Vikram Kolmannskog foretatt av Bodil Fagerheim. Fagerheim går tett på Kolmannskog og som leser blir jeg revet med i hans fortelling fra eget liv og synspunkter og tanker om viktige valg han har tatt og alle hans interesser. Han er fornøyd med at han ikke må begrense seg, men kan følge egen lyst og interesse både i undervisning, forskning og litterære arbeider. Det passer fint at tidsskriftet har bokomtale av den siste boka han har vært med på å redigere og selv skrevet et kapittel i, nemlig: Queering Gestalt Therapy. An Anthology on Gender, Sex & Relationship Diversity in Psychotherapy (Red: Ayhan Alman; John Gillespie; Vikram Kolmannskog, 2023). Det er LeoLinda Haugland og Kari Moe Jacobsen som har skrevet bokomtalen og tar oss med inn i mange og forskjellige bidragsyteres syn på seksualitet, kjønn og relasjonsidentitet. Det er inspirerende lesning og gir meg lyst til å lese boka.
Mens jeg har sittet og skrevet denne lederen har jeg mange ganger tenkt at gestaltterapi virkelig er en eksistensiell terapiretning. Dette har blitt mer og mer tydelig etter å ha lest de forskjellige artiklene, essay, intervju og bokomtale. Også i diktene av Hilde Berg finner vi eksistensielle utfordringer som å ta valg og ansvar for det vi tar med oss og å være synlig og naken. Dette er på ingen måte nytt for meg. Dette var jeg klar over i min første artikkel som jeg publiserte i 1996: Gestaltterapi, en eksistensiell terapii Impuls. Tidsskrift for psykologi. 3–1996, s. 27–33, som senere er utgitt i en revidert utgave i Den Flyvende Hollender: Festskrift. s.47–54 (I: S. Jørstad, & Å. Krüger, 47-54). Det er bare så fint å få det bekreftet på nytt.
I løpet av dette året har det vært endringer i tidsskriftets redaksjon. Ben Pedersen, som har vært med oss noen år, har takket for seg. Han har bidratt både som veileder for artikkelforfattere og med egne tekster. I stedet har vi fått inn to studenter fra NGI, Kari Moe Jacobsen fra fjerde klasse og Anne Birgitta Sølvberg Nilsen fra tredje. Kari har en doktorgrad i ledelse, innovasjon og entreprenørskap fra Paris og en mastergrad i utviklingsstudier fra England. Hun har forsknings- og undervisningserfaring internasjonalt innen samfunnsvitenskap, ledelse og innovasjon og har publisert artikler om disse emnene. Hun er også oversetter fra spansk og engelsk til norsk. Anne Birgitta er lingvist og professor ved tolkeutdanningen på Oslo Met der hun underviser og veileder på bachelor-, master- og ph.d.- nivå. Hun har forsket på samtaler blant ekstreme islamister og høyreekstreme på Twitter og Facebook og bidratt i teoretiske diskusjoner om definisjoner av hatprat (Nilsen, 2014 og 2023). I forskningen på ekstreme islamister på nettet har hun hatt god nytte av sine arabiskkunnskaper. Hun har tidligere publisert en artikkel i gestalttidsskriftet, Kommunikativ bevissthet: et lingvistisk bidrag til gestaltterapien høsten 2021 og er i dag engasjert i et forskningsprosjekt om kommunikasjon i psykomotorisk fysioterapi. Hun har vært med å etablere og vært redaktør for FLEKS – Scandinavian Journal of Intercultural Theory and Practice. Vi setter stor pris på å få med slike ressurser som våre to nye medlemmer representerer og har allerede hatt nytte av deres skrive- og veiledningsarbeid i dette nummeret.
Vi i redaksjonen arbeider også med å få vår hjemmeside til å bli bedre og mer brukervennlig. Med knappe økonomiske ressurser er det begrenset hva vi kan få til, men vi håper likevel at siden slik den er i dag, leses av flere enn våre vanlige abonnenter. Tidsskriftet er det eneste i Skandinavia som presenterer forskning på gestaltterapi og fortjener å bli lest av flere.
Gro Skottun
Redaktør