Av Momina Rizwana Najam, Signe Aarvik og Vikram Kolmannskog

I denne artikkelen ser forfatterne: to studenter og en lærer ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole, nærmere på hvordan hvithet og subtil rasisme kan utspille seg i gestaltterapi. Utgangspunktet er en prosess som oppsto på en undervisningssamling om grupper. I en felles refleksjon identifiseres tre hovedtemaer: båssetting; hvem ser, og hva blir sett; å holde rom for den andre. Temaene beskrives og drøftes i dialog med projeksjonsteori og annen teori fra gestaltfaget så vel som teori utenfra faget.

    Studiens form er innovativ, og en hensikt med artikkelen er også å introdusere leserne for deltagende, refleksiv praksisforskning som tilnærming og metode.

Nøkkelord: rasisme, antirasisme, hvithet, projeksjon, refleksiv praksisforskning, deltagende forskning, grupper

Introduksjon

Gestaltterapifaget har vært preget av hvite mennesker. Grunnleggerne var hvite, og de fleste lærerne, forskerne og terapeutene i dag er ennå hvite, i Norge og globalt. Det er økende oppmerksomhet om dette, blant hvite (se særlig Jacobs 2005; 2014; 2016) og BIPOC[1]-folk (se blant annet British Gestalt Journal 2021(1)). Med Black Lives Matter-mobiliseringen i 2020 ble det også et økende fokus på hvordan ulike utdanninger og pensum er preget av hvithet.

    Våren 2021 oppsto det en prosess på en undervisningssamling ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole (NGI) der hvithet og subtil rasisme ble tema. Vikram var lærer, Momina og Signe var studenter. Det ble opphetet. Sammen har vi forsket i halvannet år på hva som skjedde og samskrevet denne artikkelen. Vi håper at dette kan være et viktig, første bidrag og innspill i norsk gestaltterapi og undervisning hva gjelder hvithet og subtil rasisme. (Vikram har også publisert en artikkel basert på den samme prosessen i British Gestalt Journal med fokus på egne erfaringer og refleksjoner, se Kolmannskog, 2022). Også den deltagende, refleksive forskningsprosessen har vært innovativ. Siden det er noe nytt har vi ønsket å vie god plass til en presentasjon og refleksjon rundt metoden og håper mange vil inspireres til å prøve den, ikke minst lærere og studenter ved NGI. (Det er også mulig å gå rett til overskriften «Opprinnelig refleksjon» for de leserne som ikke er så interessert i forskningstilnærming og metode.)

Forskningstilnærming, metode og etikk

Deltagende forskning

Deltagende forskning har vært den overordnede tilnærmingen vår. Deltagende forskning og gestaltterapi deler grunnleggende verdier som dialog og likeverd, ikke minst at vi alle har noe verdifullt å dele og at alle kan lære av hverandre (Bergold & Thomas, 2012). Allerede på slutten av undervisningssamlingen luftet Vikram ideen om deltagende forskning. Det er noe med tematikken som delvis handler om makt og undertrykking som gjorde det særlig fristende å forsøke å forske sammen heller enn på. Vikram hadde også en ide om at den felles forskningen kunne virke helende.

    Spørsmålet om hvem som inviteres til å delta er et viktig spørsmål i deltagende forskning (Bergold & Thomas, 2012). Det var i utgangspunktet tre studenter som hadde vært særlig involvert i prosessen sammen med Vikram. Det var også derfor Vikrams invitasjon først gikk til dem. Samtidig var vi allerede på vårt første møte opptatt av relasjonen til klassen som helhet, at vi nå skapte en subgruppe, en subgruppe som inkluderte en lærer. Allerede på første møte bestemte vi oss for å rette en åpen invitasjon til andre i klassen, noe Vikram deretter gjorde via Teams. Noen andre studenter viste interesse og hadde spørsmål, men det endte med at det fortsatte å være oss fire. Dette handlet nok delvis om at det var vi fire som hadde vært mest eksplisitt involvert i prosessen i klassen og det var vår prosess vi nå skulle forske på. Samtidig kan det også handle om at Vikram allerede hadde tatt et valg med å inkludere noen og ekskludere andre da han først rettet invitasjonen til tre studenter på samlingen. På en senere samling høsten 2021 da Vikram var inne som lærer, synliggjorde vi at vi er en subgruppe ved å sette oss i «akvarium» i midten av klassen og snakke om prosjektet og det at vi nå er en subgruppe og hvordan dette kan påvirke klassen. Deretter inviterte Vikram de andre studentene til å sette seg i midten og snakke om deres responser. Etter hvert fikk vi også snakket i felleskap om ulike behov. Noe som kom opp, var ønsket om å få lese utkast og kommentere det. Det ble også en anledning til å gjøre noe ferdig mellom lærer og andre studenter som hadde opplevd at de ikke var like viktige og flinke som studentene som først ble invitert inn i prosjektet, med påfølgende sinne og tristhet. Senere har vi fulgt opp dialogen ved å dele utkast av artikkelen med klassen og gi mulighet til å kommentere.

     Et annet dilemma var at Vikram våren 2021 var hovedlærer for denne klassen. Det betydde at han også hadde et ansvar for å vurdere studentene. Han tok opp denne dobbeltrollen på FoU-møte på skolen og fikk innspill og reflektert mer rundt det. På grunn av utbrenthet måtte Vikram si fra seg klasseansvaret, men han var formelt ennå klasseansvarlig på eksamen sommeren 2021. Vikram forsøkte å adressere denne utfordringen ved at læreren som skulle overta klassen ble med på eksamenssamlingen og sto for den endelige vurderingen av alle studentene. I det videre har det fremdeles vært en dobbeltrolle ved at Vikram har vært innom på noen undervisningssamlinger, men det er mindre problematisk enn å være hovedlærer.

    Den ene forskeren trakk seg fra prosjektet like før publisering våren 2022. For henne var andre temaer enn rasisme blitt viktige, og hun valgte å trekke seg slik at artikkelen kunne forbli en artikkel om rasisme. Vi hadde et godt møte om dette. Vi tre andre opplevde - og uttrykte overfor henne - at vi var glade hun kunne si fra og støttet henne i valget. Samtykke er ikke noe som gis eller ikke gis bare en gang, men kan også ses som en kontinuerlig prosess, og å kunne være ærlig på sine behov avhenger av tillit og relasjon. At hun trakk seg ser vi derfor som et tegn på tillit og at vi har hatt gode relasjoner heller enn et nederlag. Det er viktig for oss tre andre å si at det har vært et felles arbeid der en fjerde person også har bidratt mye, og det vet hun nok også selv, men det er nå altså kun vi tre som står som forfattere. Som følge av at den fjerde personen trakk seg, har vi også endret noe på materialet vi bruker og reflekterer over.

    Refleksivitet anses som særlig viktig i deltagende forskning (Bergold & Thomas, 2012). Dette er noe vi har vært opptatt av underveis så vel som her. Vikram er en skeiv, brun cis-mann som kommer fra en akademisk høyt utdannet familie og selv er professor ved NGI. Momina er en streit, brun cis-kvinne med flerkulturell middelklassebakgrunn og høyere utdanning. Signe er en streit, hvit cis-kvinne med lavere middelklassebakgrunn og høyere utdanning. Dette og flere aspekter av våre identiteter har påvirket forskningsprosessen på ulike måter underveis. Blant annet har Vikram forsøkt å være oppmerksom på at han lett tar plass og styring (noe som kan være typisk for høyt utdannede cis-menn) og kan velge å holde seg tilbake og lytte mer. At vi har tatt oss god tid til at alle stemmer høres og at tillit bygges har vært viktig for vår prosess. Vi har ikke opplevd noen større konflikter underveis i vår prosess. Refleksivitet innebærer også å reflektere rundt den politiske, økonomiske og sosiale konteksten til forskningen. Hvithet er strukturell og institusjonell ved NGI så vel som i gestaltfaget mer generelt. Å våge å snakke om hvithet og subtil rasisme krever mye i en slik situasjon. Det som kan hjelpe er blant annet at Vikram som brun mann har en autoritetsposisjon som professor ved NGI og at det i økende grad settes lys på tematikken internasjonalt av både hvite og BIPOC gestaltister.

     Hvor mye og hvordan ulike deltar er et annet viktig spørsmål i deltagende forskning (Bergold & Thomas, 2012). Vi har møttes i gjennomsnitt en gang i måneden til 60-minutters møter på Teams siden samlingen våren 2021. Det har vært høy grad av deltagelse fra alle i alle faser, inkludert valg av forskningsmetode, identifisering av hovedtemaer, teoretisk refleksjon, skriveprosessen og mer. Samtidig har vi ulike roller og ressurser. Vi merket allerede i de første møtene hvordan dette ga seg uttrykk i bruk av begreper: Vikram var «forsker» og vi andre «medforskere». Da vi ble klar over det, endret vi ordbruken: Vi er alle forskere sammen på dette prosjektet.

På den annen side er det viktig å ikke ignorere forskjellene. Vikram har mer gestaltforskningserfaring og er også betalt for å forske. Det er derfor Vikram som har ledet prosjektet, har introdusert forskningstilnærminger og metode og har gjort den endelige redigeringen av teksten. Å se at annet enn typisk akademisk kunnskap er verdifull er imidlertid sentralt i deltagende forskning (Bergold & Thomas, 2012). Ikke minst har vi alle tre erfaring med å være brune eller hvite i det norske gestaltmiljøet så vel som i Norge mer generelt, og to av oss har erfaring med å være cis-kvinner.

    Spørsmålet om (materielle) ressurser - og at de ikke-profesjonelle (med)forskerne ofte ikke får lønn - er viktig innen deltagende forskning (Bergold & Thomas, 2012). Dette er også noe vi har tematisert. To av oss (Signe og Momina) har gjort dette på vår fritid. For å virkelig anerkjenne alle likt som forskere, burde ideelt sett alle fått lønn, noe det ikke har vært mulighet for ved NGI. Men også vi (Signe og Momina) har fått noe ut av dette, om ikke materielle ressurser så har vi fått ekstra tid med en lærer og mer erfaring med gestaltterapi, teori og forskning.

Refleksiv praksisforskning

Ganske tidlig begynte vi å snakke om hvilken spesifikk metode vi ønsket å benytte i vår forskning. Vikram introduserte og fikk støtte for at vi kunne bruke en form for refleksiv praksisforskning. Personlig erfaring og refleksjon er sentralt i både deltagende forskning og refleksiv praksisforskning (se særlig Lindseth, 2017 for refleksiv praksisforskning; Bergold & Thomas, 2012 om deltagende forskning). Vi meldte prosjektet til NSD (Norsk senter for forskningsdata) og fikk godkjenning 17. juni 2021 (referanse 795970).

    Praksisen/erfaringen var ganske forskjellig for hver av oss: Vikram er brun, mannlig lærer; Momina er brun, kvinnelig student; Signe er hvit, kvinnelig student. Samtidig har vi tenkt at vi vil formulere vårt overordnede, felles tema som «antirasistisk praksis informert av gestaltterapi». Det vi kaller antirasistisk praksis, kan defineres som samtaler og arbeid der man søker å adressere rasismen som fins på ulike måter i og rundt oss. At det i denne situasjonen var en gestaltlærer til stede, gjør at praksisen særlig kan anses som en undervisnings- og læringspraksis. Dette kan være særlig overførbart til andre utdanningsinstitusjoner, men også for eksempel terapigrupper. Det kan innvendes fra noen at det ikke var et eksplisitt mål på denne undervisningssamlingen å adressere rasisme. Til det vil vi si at rasisme er et fenomen som kan bli virksomt når som helst og hvor som helst - og en antirasistisk praksis bør gjennomtrenge all praksis og ikke anses som en separat og spesialisert form for avtalt praksis.

     Utgangspunktet for refleksiv praksisforskning er «en opplevelse som ikke lot seg glemme, fordi den uroet eller på særlig vis gjorde inntrykk» (Lindseth, 2017, s. 259). Første fase er «opprinnelig refleksjon». Det handler om å fremfortelle denne erfaringen. Man beskriver det slik man husker det, mest mulig ufiltrert, fra hjerte og levra. Fasen kalles «opprinnelig refleksjon» fordi det allerede her er en grad av refleksjon: Ofte vil man måtte skrive og omskrive flere ganger for å fange det som sto på spill og var viktig i erfaringen. Vi tok oss god tid til opprinnelig refleksjon. Det begynte med at vi delte logger/refleksjonsnotater med hverandre. Også Vikram skrev en slik tekst umiddelbart etter undervisningssamlingen der vår vonde, men viktige prosess fant sted. Den fjerde forskeren, som etter hvert trakk seg, tok på seg et hovedansvar for å forsøke å skrive dette sammen til en tekst. Etter hvert slapp vi loggene og denne teksten mer og snakket sammen på et møte om hva vi husket best fra samlingen nå; den fjerde forskeren noterte og arbeidet videre med en felles tekst. Dette var komplisert, ikke minst fordi vi husket ulikt. Vi forsøkte å tydeliggjøre dette i teksten. Ved årsskiftet følte vi at teksten fanget opplevelsen til hver av oss godt nok. Dette arbeidet med å skrive en felles historie var nok også veldig helende for oss. Etter at den fjerde forskeren trakk seg, har vi andre bearbeidet denne slik at hun forblir anonym og at fokuset er på erfaringene våre.

     Neste fase i refleksiv praksisforskning kalles «kritisk refleksjon». Det innebærer en metarefleksjon, men det er viktig å fortsatt være nær den fremfortalte erfaringen og spørre «hva som her er vesentlig og viktig» (Lindseth, 2017, s. 259). Det kan innebære å lese igjennom teksten flere ganger og identifisere to-tre hovedtemaer. Dette innebar både individuell refleksjon mellom møtene og dialog på møtene. Vikram inviterte også inn Anders Lindseth, en av opphavspersonene til refleksiv praksisforskning. Han deltok på et møte med oss i januar 2022. Der delte han både av sin generelle kunnskap så vel som noen innspill til vår opprinnelige refleksjon og gryende kritiske refleksjon. Han fremhevet i stor grad det mer universelt eksistensialistiske som at alle kan føle seg annerledes og krenket og behovet for respekt. På neste møte fastholdt vi at vi likevel ønsket å nettopp fokusere på rasisme i denne artikkelen og ikke bare det «universelle» som jo ofte usynliggjør at det er ulike posisjoner og privilegier, at det å fokusere på disse ulikhetene kunne innebære ubehag, men at det ikke gjorde det mindre viktig. På et møte tidlig i februar 2022 ble det klart at vi hadde tre hovedtemaer.

     Den siste fasen er «teoretisk refleksjon». Man løfter blikket og henter inn relevant teori. Det som ble identifisert som vesentlig og viktig i erfaringen, bringes i dialog med teorien. Vi har fokusert på gestaltteori, men også hentet noe fra andre fagområder. Vi fordelte hovedtemaene og skrivingen mellom oss. Vi brukte et møte på å brainstorme sammen om hvert tema før vi satte oss ned hver for oss og begynte å skrive på hvert vårt. Vi delte utkast av disse tekstene og alle kom med innspill på hver tekst, og vi hadde et nytt møte for å gå i dialog om tekstene videre. Til slutt har Vikram satt sammen tekstene og delt utkast med de andre forskerne - så vel som klassen som helhet - for kommentarer og innspill. Slik har vi forsket og samskrevet denne artikkelen.

    Tematikken er sårbar. Det er få som vil assosieres med rasisme. Det er vel lett å forstå at Signe som hvit er utsatt. Men også Momina og Vikram er utsatt, ikke minst fordi det er snakk om subtil rasisme, og det som typisk skjer i slike tilfeller, er at de som påpeker den subtile rasismen, selv får anklager rettet mot seg fra den hvite majoriteten som opplever et ubehag. Forhåpentligvis vil artikkelen og dens innhold gjøre det klart at det er liten grunn til demonisering og skam for noens del. Det har vært et bevisst valg å kun publisere dette i et gestaltfaglig tidsskrift som vi har tillit til at har oppmerksomme, nysgjerrige lesere. Det har hele tiden også vært en diskusjon om hvorvidt vi alle er komfortable med å publisere dette med fullt navn, noe vi har endt med å gjøre.

Opprinnelig refleksjon

På en digital undervisningssamling våren 2021 deltok Momina og Signe som studenter og Vikram som lærer. Klassen var nesten helt hvit. Tema for samlingen var grupper. Dag 1 inviterte Vikram til et eksperiment for å synliggjøre hvem som hadde pratet og tatt plass i det siste. Signe var blant dem som hadde pratet. Momina var ikke det. Vikram spurte om studentene kjente seg igjen i å ta plass/ikke ta plass. Han inviterte etter hvert også til å reflektere rundt hvorvidt dette kunne ha noe med medlemskap i dominante grupper å gjøre. Han brukte seg selv som eksempel, at han som cis-mann lett har tatt plass i mange settinger, mens han som brun har vært mer forsiktig blant hvite. Han sa også at det å gjøre hvithet eksplisitt - slik han nå gjorde - kunne skape ubehag blant hvite.

    En av studentene delte noe om egen hvit posisjon og hvitt privilegium. Hun fortalte også om erfaringer med subtil rasisme via mannen hennes som er brun. Momina kjente seg igjen og fortalte hvordan hun opplever subtil rasisme for å underbygge medstudentens erfaringer, og at det ofte bare er synlig for dem som opplever det selv mange ganger i ulike situasjoner. En av de andre studentene, som var hvit, responderte på det Vikram sa om å skape ubehag hos hvite og sa at hun kjente på ubehaget han beskrev. Hun fortalte at hennes umiddelbare tanke var «jeg vil også være offer». Hun sa at hun også hadde opplevd krenkelser, men at hun forsto at det er annerledes når det som identifiserer deg med en minoritetsgruppe er hudfarge. Momina kjente på et ubehag når medstudenten sa «jeg vil også være offer», men sa ikke noe da. Imens hadde Signe fått assosiasjoner til egen opplevelse av diskriminering og hektet seg på samtalen med et innledende «ikke for å konkurrere om offerrollen» og lo litt unnskyldende. Hun fortalte deretter om assosiasjonen hun fikk til sin egen erfaring av å være singel kvinne over 30 og subtil mindreverdiggjøring i samfunnet rundt dette. Hun syntes hun fikk en aha-opplevelse av at erfaringene hadde noe likt ved det Momina fortalte om og ville få fram dette for å vise at hun forsto og at det også var noe allmennmenneskelig i erfaringene. En annen medstudent tok ordet og Signe opplevde det som at hun kritiserte parallellen Signe trakk mellom egne erfaringer og det å være utsatt for rasisme. Hun følte seg misforstått. Momina kjente på ubehag og at hun ble irritert når hun hørte også Signe bruke ordet offer. Hun lurte på om hun hadde gitt uttrykk for å være offer eller om hun ble oppfattet som offer. Vikram merket seg også ordbruken, men sa ikke noe da.

    Mot slutten av dagen tok Momina ordet igjen og sa at hun ikke mente å fremstille seg selv som offer. Hun kjente på behov for å forklare seg. Hun nevnte blant annet Signe når hun snakket. Vikram spurte om vi kunne sakte ned litt og være nysgjerrige på det som skjedde her og nå som et gruppefenomen. Han lurte på om Momina forsøkte å unnskylde seg. Han kom også med en observasjon/tolkning om at hun som brun kvinne i en hovedsakelig hvit gruppe hadde delt noe om rasisme, hvorpå hvite medstudenter hadde brukt ordet offer og offerrolle og begynt å snakke om noe annet enn rasisme. Signe kjente det som om hun hadde gjort noe feil og opplevde det som at Vikram brukte henne som eksempel på rasisme. Signe henvendte seg til Momina og beklagde at hun brukte ordet offer, men forsvarte samtidig overfor Vikram og resten av klassen at hun sa det hun sa og forklarte intensjonen bak. Mange forsøkte å si noe, og det dukket opp uenigheter rundt hvilken rekkefølge ting hadde blitt sagt i. Vikram stoppet flere for å forsøke å holde et fokus. På dette tidspunktet banket hjertene fort hos oss alle. Signe kjente seg misforstått og etter hvert snevret inn i sitt eget sinne. Momina forsto ikke hva som skjedde. Hun opplevde at det ikke lenger handlet om henne. Vikram inviterte alle til å vende ansiktet bort fra skjermen og være litt for seg selv. Han fortsatte med å anerkjenne at vi ikke hadde fått avsluttet dette, men at vi måtte avslutte nå, og at vi kunne ta det opp igjen dagen etter. Momina så at den ene hvite medstudenten, som først hadde nevnt ordet offer, gråt noen tårer og kjente selv på skyldfølelse.

    Dagen etter foreslo Vikram at vi som hadde vært mest eksplisitt involvert i gårsdagens prosess snakket sammen, mens de andre studentene skrudde av sine kameraer og ble observatører i bakgrunnen. Momina kjente seg ikke så liten lenger, og Signe kjente seg klarere og mindre farget av følelser. Vikram forklarte at han ikke mente eller mener at Signe eller andre studenter er rasister, men at hvithet og rasisme er fenomener som gjennomsyrer kulturen og på ulike måter kommer til uttrykk. Signe snakket litt med Vikram og følte seg forstått. Hun tenkte at han ikke dømte henne. Signe og Momina fikk ordnet mer opp og snakket litt mer rundt offer-begrepet. På et tidspunkt kjente Signe igjen på sinne og å være misforstått da Momina hevet stemmen for å presisere det unike ved rasisme sammenlignet med andre erfaringer av diskriminering. Så tenkte hun at det hun tolket som sinne hos Momina kanskje ikke var rettet mot henne selv, at det var bra at Momina var så tydelig. Hennes eget sinne slapp etter den tanken. Momina fortalte litt mer om frustrerende erfaringer som brun kvinne, mens vi andre lyttet.

Kritisk og teoretisk refleksjon

Vi har identifisert tre hovedtemaer, som er tett forbundet, etter å ha lest gjennom og reflektert sammen over vår opprinnelige refleksjon:

• Båssetting
• Hvem ser, og hva blir sett
• Å gi den andre plass

I det videre bringer vi disse i dialog med eksisterende teori og forskning særlig fra gestaltfaget, men også med innspill fra andre fagområder.

Båssetting

Projeksjon innebærer at vi opplever vår omverden «gjennom fargede som er preget av våre egne forestillinger» (Skottun & Krüger, 2017, s. 216). Ifølge de fleste fenomenologer og gestaltpsykologer har ingen av oss tilgang til omverdenen slik den er i seg selv (Spinelli, 2005). Samtidig kan vi gjennom oppmerksomhet og dialog bli mer klar over og utforske våre forestillinger og kanskje også se omverdenen litt klarere eller i hvert fall på nye og flere måter.

Skottun og Krüger (2017, s. 220) forstår projeksjon som et polaritetsspenn: Den som projiserer noe, kan se at dette også handler om en selv; den som blir projisert på, kan godta, se nærmere på eller avvise det som projiseres. Ifølge Zinker (1977, s. 206 flg.) er det visse kvaliteter vi typisk fordømmer og projiserer på andre, såkalte «skyggesider». Å se at denne projiseringen også handler om en selv vil kunne medføre helere selvbilde og sunnere konflikter, hevder han.

Noe av det som skapte stort ubehag og konflikt for oss, var opplevelsen av å bli satt i bås. Momina opplevde at hun ble sett på som offer, Signe at hun ble sett på som rasist. Det foregikk en tolkning av begrepene offer for Momina og rasisme for Signe. Vi kan si at begge projiserte noe vedrørende forståelsen av begrepene. Dette er derfor en mer kompleks kommunikativ prosess enn det man kan få inntrykk av i en del beskrivelser av projeksjon. Det er ikke så enkelt som å si at Signe projiserte på Momina at hun var et offer, og at Vikram projiserte på Signe at hun var rasist. Når begrepene offer og rasisme ble brukt, ble de tolket og forstått utfra en større sosial og språklig kontekst som vi delvis deler, men som også delvis innebærer ulike fenomenologiske felt. Vi har ulike «fargede briller».

    For Signe trigget bruken av ordet rasisme visse assosiasjoner. Det ble koblet til noe individuelt og ondsinnet, altså at hun personlig var rasist og at dette er et forkastelig karaktertrekk. Dette er jo også en relativt utbredt folkelig forståelse av ordet. At Vikram som lærer skulle mene dette om henne, var vondt å leve med. Det var ikke en projeksjon hun ville ha. Hun kjente seg heller ikke igjen i det. Da Vikram etter hvert forklarte at han ikke anså Signe som et dårlig menneske og beskrev sin forståelse av rasisme som et fenomen som kunne dukke opp i oss alle, følte Signe seg mindre satt i bås. Vi fikk sjekket ut tolkninger, noe som kan bidra til at vi ser litt klarere (se også Skottun & Krüger, 2017, s. 221).

    Vikram nevnte også at rasisme kunne dukke opp i ham selv. Han tok dermed ansvar og eierskap, noe som anses som spesielt viktig i arbeid med projeksjon og konflikt (Zinker 1977, s. 213; se også Skottun & Krüger, 2017, s. 220). Etter hvert kunne Signe da også være nysgjerrig på om det var noe i dette som stemte for henne. Da hun spurte Vikram på dag 2 om kanskje hun kunne ha bidratt i en subtilt rasistisk struktur og prosess, overlot han det til henne å utforske videre heller enn å komme med sin mening. Gjennom forskningsprosessen som har fulgt har Signe blitt mer nysgjerrig og oppmerksom på subtil rasisme og hvithet. Signe og Vikram har dermed beveget seg i polaritetsspennet Skottun og Krüger (2017, s. 220) beskriver hva gjelder rasisme.

    Vi hadde også ulike tolkninger av ordet offer og offerrolle. Vikrams tolkning av bruken av offer og offerrolle var at det (uten at det var spesielt bevisst) fungerte som en slags ugyldiggjøring av Mominas erfaringer. Da Signe begynte sin setning med «ikke for å konkurrere om offerrollen» og fortsatte med å beskrive egne erfaringer, var det, slik hun så det, fordi hun opplevde noen paralleller til Mominas erfaringer. Men Momina nevnte aldri ordet offer og hun ville ikke anses som offer. Hun opplevde at bruken av ordet reduserte hennes erfaringer som brun kvinne og kjente seg misoppfattet av de to hvite studentene som brukte ordet.

     På et tidspunkt på dag 2 fikk vi - på lignende måte som med ordet rasisme - sjekket ut noen tolkninger av ordet offer. Men det er først gjennom forskningsprosessen at det har blitt klarere for oss to andre hvor triggende dette ordet hadde vært for Momina. Brune kvinner har ofte blitt ansett som ofre - og blir det stadig. Dette er en vanlig projeksjon blant hvite mennesker i vesten. Momina har trukket inn arbeidet til Edward Said i vår felles forskningsprosess. Said (1978) var opptatt av og tydeliggjorde hvordan «Orienten» omtales og beskrives av vestlige. Ikke minst har det vært vanlig å projisere det feminine og irrasjonelle, mens vestlige (menn) har ansett seg som maskuline og rasjonelle. Videre har den «orientalske» kvinnen blitt ansett som eksotisk/erotisk og/eller et offer mens den vestlige (mannen) er motpolen. Said (1978) kobler makt og kunnskap sammen; maktrelasjoner påvirker hvordan vestlige - både individuelt og kollektivt - beskriver «Orienten» på. Maktrelasjoner gjennomsyrer representasjon av individer og samfunn, «Orienten» reduseres til stereotypier, men også Vesten blir faktisk fattigere så lenge det er fremmedgjøring og projeksjon av visse sider. Dette passer godt inn i gestaltteori om projeksjon, ikke minst at vi typisk projiserer skyggesider på andre (se særlig Zinker, 1977). Med Said og andre blir det også tydeligere for oss hvordan makt, kulturer og utbredte måter å tenke og være på spiller en stor rolle i våre forestillinger. Projeksjon er ikke kun en individuell og interpersonlig prosess.

    Momina ønsker at det skal være mulig for brune kvinner å påpeke blant annet subtil rasisme uten å bli båssatt som et offer. Hun opplever at det har blitt mer mulig gjennom denne prosessen med forskningsgruppa og med klassen som helhet. Hun håper også at det har bidratt til interessant læring for andre og ikke minst at studenter og klienter som velger å dele erfaringer relatert til subtil rasisme, blir møtt på en god måte og ikke redusert til offer.

    Bruken av ordene rasisme og offer hadde noen effekter. Og det kan være viktig å anerkjenne dette heller enn å bare insistere på sine intensjoner. Dette er noe som understrekes i retningslinjene for flerkulturell samhandling fra East Bay Meditation Centre (2017), som vi har sett på i vår refleksjon og vil anbefale som mulig inspirasjon og utgangspunkt for samtaler og utforskninger videre. Over tid har vi også kunnet se nærmere på hva som lå i ordbruken, også mindre bevisst. Intensjonene vi mener vi hadde og var bevisst på der og da, er bare en liten del av det som skjedde.

    Kanskje er det uheldig å bruke ordet rasisme siden det har så sterke negative assosiasjoner og oppfattes som noe personlig - uansett hvor mye man forsøker å fremheve en annen forståelse av ordet. Det kan også være uheldig å bruke ordet offer når en BIPOC-person, og særlig en brun kvinne, velger å dele om egne erfaringer med rasisme. Samtidig er det viktigste at vi kultiverer en dialogisk holdning der vi er nysgjerrige på og sjekker ut ulike tolkninger, kan ta ansvar og er villige til å fortsette å lære.

Hvem ser, og hva blir sett

Fra gestaltterapeutisk litteratur kan vi noen ganger få inntrykk av at figur vokser frem nærmest organisk og naturlig av situasjonen her og nå, vi skal ta tak i «det åpenbare», men som beskrevet ovenfor har vi alle hver våre spesielle «briller» vi ser verden med (Skottun & Krüger, 2017, s. 216). Vikram er selv brun og har erfaring med og kunnskap om dynamikker som kan oppstå i grupper der majoriteten er hvit. Det som skjedde i denne gruppeprosessen, er et klart eksempel på hvordan en terapeut og klasseleders forforståelse og tolkningsbriller gjør at noe blir sett og påpekt som ellers ofte ikke blir det.

    Alison Bailey (2014; 2019) er en amerikansk filosof og pedagog som har lansert begrepet epistemisk «pushback» på den motstanden hun ofte opplever i et klasserom når rasisme blir tema. Hun beskriver dette som at studenter som tilhører den dominante gruppen, i dette tilfellet hvite, yter motstand mot påstander som handler om fenomener der de er i samme kategori som dem som utøver uretten, ofte på den måten at de umerkelig skyver eller forflytter klasseromsdiskusjoner til en epistemisk hjemmebane hvor de føler seg mer komfortable (Bailey i Wiseheart 2019). Hun hevder at denne motstanden henger sammen med at vår selvoppfatning som et godt menneske trues (Bailey, 2014, s. 4). Videre er hun opptatt av at denne motstanden ikke er noe å skamme seg over, fordi den oppstår for alle på ulike områder og måter hele tiden, men at den like fullt er noe som hindrer oss i å komme videre i en samtale og i å nå fram til ny kunnskap og forståelse av hverandre og samfunnet. Signe har brakt inn dette som en mulig linse vi kan bruke til å forstå det som skjedde i vår prosess. I gestaltteoretisk sammenheng kan det også minne om den motstanden vi typisk har i møte med skyggesider (se ovenfor; Zinker, 1977).

   Signe kan ikke huske at hun følte noe ubehag over det Momina delte om erfaringer med rasisme, bare en mild empati og interesse, før hun raskt tenkte på sine egne erfaringer og fikk en impuls til å dele disse. I etterkant er det likevel mulig å forstå dette som et ønske om å flytte samtalen fra det partikulære ved Mominas erfaringer, der Signe på en måte var på feil side av fortellingen, til det universelle og det som var felles - et sted der hun og Momina sto på samme side i en eksistensiell erfaring. Det var ikke vondt ment. Hun så ikke at hun selv som hvit, eller de andre hvite i klassen, hadde noe å gjøre med rasismen som Momina beskrev. Det var noe som skjedde der ute og var ikke noe å ta innover seg på noen annen måte enn en hvilken som helst annen erfaring som ble delt i klassen. Hun fulgte sin vanlige impuls til å relatere på bakgrunn av egne erfaringer.

    Vikram ble mer og mer opptatt av at Momina hadde delt noe om rasisme i en hovedsakelig hvit gruppe og hva som fulgte. Hvite medstudenter fulgte opp med bruk av ord som offer og offerrolle for deretter å dele egne erfaringer om annet enn rasisme. Momina ble lenge stille, og så virket det som hun begynte å forklare seg eller til og med beklage.

    Vi vil også føye til her at det naturligvis ikke handler bare om hvasom blir sett, men også om hva man velger å gjøre, eller ikke, med det man blir oppmerksom på. En mulighet for en lærer ville jo vært å la det hele passere. Da Vikram valgte å dele det han ble oppmerksom på, gjorde han det med viten om at det kunne bli svært ubehagelig, også for han selv.

Å gi den andre plass

Da Vikram valgte å dele det han var oppmerksom på, ble det opphetet og det var mange ulike reaksjoner. I gruppen satt det mange mennesker med hver sin unike, smertefulle erfaring og livsverden. Det er heller ikke uvanlig når rasisme blir tema at hvite bringer andre vanskelige temaer på banen eller på annen måte gjør at fokuset skifter (se også ovenfor). I vår felles refleksjon har vi vært opptatt av dette. Hvordan kan man gi plass til den andre og dennes erfaring når man selv blir så trigget?

    Vi vil fremheve tre punkter som er godt kjent fra gestaltterapeutisk praksis. Det første er tid og rom til å puste og kjenne forankring til kroppen. Ifølge en ekspertkonsensus-studie er forankring i kropp ett av nøkkelbegrepene som kjennetegner gestaltterapeuters praksis i dag (Fogarty, Bhar, Theiler & O'Shea, 2016). Fokus på kropp og dyp pust kan være særlig hjelpsomt i en stresset situasjon der tankene løper løpsk med en dramatisk historiefortelling og hvor nervesystemet er høyt aktivert (se også Taylor, 2014). Dette hjalp Vikram oss med den første dagen da prosessen var på sitt mest opphetede. I tillegg fikk vi en kveld og natt til å roe ned nervesystemet noe.

    For det andre tenker vi at egne følelser og erfaringer på en eller annen måte må anerkjennes som gyldige og rommes med omsorg (se blant annet Brach, 2019; Kolmannskog, 2021). Man kan bli oppmerksom på at man er lei seg, redd eller sint, og minne seg selv på at det er gyldig og greit - kanskje legge en hånd på brystet eller noe annet som representerer omsorg. I vår situasjon ble det satt ord på at følelser som skam, frykt, sinne, og tristhet var i spill først den andre dagen, og da var det befriende for alle å få bekreftet at alle disse følelsene var legitime. Muligens kunne noe av dette vært satt enda tydeligere ord på av Vikram allerede første dag, men det var også på det tidspunktet nokså kaotisk.

    For det tredje tenker vi at bevegelsen vi snakker om, dreier seg om, når man er blitt tilstrekkelig trygg og rolig, å kunne legge bort noe av sitt eget for å ta inn og gi plass til den andre. Dette har paralleller til å sette noe i parentes (bracketing eller epoché) slik det forstås i fenomenologisk-orienterte psykoterapier (Spinelli, 2005). Man kan for eksempel tenke at det som skjer i meg nå, skal jeg utforske senere, kanskje med en terapeut, for det er viktig, men samtidig legge det bort nå. Eller som Signe erfarte da hun på nytt ble trigget av noe hun opplevde som en anklage fra Momina på dag 2. Den første, automatiske tolkningen hennes var: «Momina er sint for den rasismen hun har opplevd i livet og retter det mot meg, noe som er urettferdig». Men så kunne hun i stedet stoppe opp og se på om det absolutt må forstås sånn, for dermed å kunne se på det på nytt. Da Mominas liv og erfaring fikk tre mer i forgrunnen, kom også en alternativ tolkning: «Momina er sint for den rasismen hun har opplevd i livet og deler dette sinnet med oss». Da ble det plutselig noe sterkt og vakkert i at Mominas forsiktige holdning fra dagen før var fraværende, at stemme og holdning nå var sterk og tydelig.

    I ettertid kan Signe også akseptere at sinnet muligens var litt rettet mot henne selv, ikke henne spesielt, men som en representant for «uvitende hvite», en merkelapp hun aldri ville ha akseptert tidligere. Denne siste bevegelsen ble mulig gjennom tilstrekkelig trygghet og anerkjennelse, men også gjennom læring og opplysning - i dette tilfellet om subtil rasisme og spesielt fenomenet der en unnskyldende holdning og behovet for å tone ned sin opplevelse av urettferdighet kan oppstå når en brun person befinner seg i en gruppe med hvit majoritet.

Avslutning

I denne artikkelen har en lærer og to studenter ved NGI reflektert rundt hvithet og subtil rasisme med utgangspunkt i en prosess på en undervisningssamling om grupper. Vi håper og tror at både tema/innhold så vel som form/prosess er innovativt og inspirerende for gestaltterapeuter, gestaltlærere, studenter og gestaltfagfeltet mer generelt. Den deltagende, refleksive forskningen vi har gjort er noe nytt ved instituttet, og vi som har vært med, har opplevd prosessen som utviklende og til og med helende.

    Vi har presentert og diskutert tre hovedtemaer som springer utfra erfaringene våre: Båssetting; hvem ser, og hva blir sett; å gi rom for den andre. Vi har trukket på projeksjonsteori fra gestaltterapi så vel som teori fra andre fagfelt slik som Saids orientalisme-kritikk og Baileys refleksjoner om «epistemic pushback». Videre har vi fremhevet tre gestaltterapeutiske prinsipper som viktige i antirasistisk praksis og da særlig for hvite som konfronteres med sin hvithet eller subtil rasisme, nemlig å gå til pust og kroppslig forankring, at egne følelser gis oppmerksomhet og omsorg, og å kunne sette noe eget i parentes for å gi rom til den andre og dennes erfaring.

     Vårt håp er at ved å dele fra vår prosess og våre refleksjoner, kan flere gestaltterapeuter, og spesielt de som jobber med undervisning og/eller med grupper, få en økt oppmerksomhet overfor fenomener som kan oppstå i en gruppe der noen er i majoritet og andre i minoritet, og særlig grupper dominert av en hvit majoritet. Kanskje denne artikkelen har bidratt til litt andre «briller». Vi har også ønsket å bidra med noen teoretiske redskaper som kan benyttes til å synliggjøre det som skjer og bidra til god dialog.

    Til tross for at vi og klassen som helhet gikk gjennom noe som opplevdes vondt og vanskelig der og da, og som fremdeles bearbeides for noen, har det også føltes som at det skjedde en læring og utvikling som var viktig. Når vi ser på diskusjonene rundt rasisme i Norge, synes vi også at vi har opplevd noe som er relevant i et større bilde. For dynamikkene som oppsto mellom oss, både det som gjorde oss sinte og utrygge og splittet oss på den ene siden og det som ledet til dialog, forsoning og økt forståelse på den andre siden, tenker vi speiler noe av det som skjer og hva som kan være mulig også i andre settinger i samfunnet.

Litteraturliste:

Bailey, A. (2014). Navigating Epistemic Push Back in Feminist and Critical Race Philosophy Classes. APA Newsletter on Feminism and Philosophy, 14,(1), 3-6. Hentet fra https://philpapers.org/rec/BAINEP. Tilgjengelig 19.08.2022.

Bailey, A. (2019). Pushing Back on Epistemic Pushback. I Wiseheart, C. (Host). Examining Ethics [Audio podcast]. Intervju publisert 2019, Feb 27. Janet Prindle Institute for Ethics at DePauw University. Hentet fra Pushing Back on Epistemic Pushback with Alison Bailey - Prindle Institute. Tilgjengelig 19.08.2022.

Brach, T. (2019). Radical Compassion: Learning to Love Yourself and Your World with the Practice of RAIN. Penguin Life.

Bergold, J. & Thomas, S. (2012). Participatory Research Methods: A Methodological Approach in Motion. FQS, 13(1).

East-Bay Meditation Centre (EBMC). (2017). Agreements for Multicultural Interactions. Tilgjengelig online på https://eastbaymeditation.org/2017/05/agreements-for-multicultural-interactions/

Fogarty, M., Bahr, S., Theiler, S. & O'Shea, L. (2016). What do Gestalt therapists do in the clinic? The expert consensus. British Gestalt Journal, 25(1)

Jacobs, L. (2005). For whites only. In T. Levine Bar-Yoseph (Ed.), The bridge: Dialogues across cultures (s. 225-244). Gestalt Institute Press.

Jacobs, L. (2014). Learning to Love White Shame and Guilt: Skills for Working as a White Therapist in a Racially Divided Country. International Journal of Psychoanalytic Self Psychology, 9(4), 297-312.

Jacobs, L. (2016). Dialogue and Double Consciousness: Lessons in Power and Humility. Gestalt Review, 20(2), 147-161.

Kolmannskog, V. (2021). HUSK- oppmerksomhet og selvomsorg når du sliter. Norsk Gestalttidsskrift, XVIII(2).

Kolmannskog, V. (2022). Taking (white) space. British Gestalt Journal 31(1).Lindseth, A. (2017). Refleksiv praksisforskning. I C. T. Halås, I.G. Kymre & K. Steinsvik (Red.), Humanistiske forskningstilnærminger til profesjonspraksis (243-260). Oslo: Gyldendal.

Skottun, G. og Kruger, Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal. Spinelli, E. (2005). The Interpreted World. An Introduction to Phenomenological Psychology. SAGE.

Said, E. (1978). Orientalism. Pantheon Books.

Taylor, M. (2014). Trauma Therapy and Clinical Practice: Neuroscience, gestalt and the body. Open University Press.

Zinker, J. (1977). Creative Process in Gestalt Therapy. Vintage Books.

[1] Black, indigenous, people of colour. Vi har ikke funnet noe godt dekkende begrep på norsk. I denne artikkelen omtaler vi også oss selv som hvite og brune. 

[1] Black, indigenous, people of colour. Vi har ikke funnet noe godt dekkende begrep på norsk. I denne artikkelen omtaler vi også oss selv som hvite og brune.