Høst 2022

- Paradigmeforskjellen mellom medisin og gestalt har alltid inspirert meg

Daan van Baalen intervjuet av Bodil Fagerheim

- Forskjellen i måten å tenke på som lege og som gestaltterapeut har vært motoren i hele mitt yrkesaktive liv. Forvirringen denne forskjellen har skapt, har igjen skapt nye ting. Det har vært inspirerende og det har skjerpet min måte å tenke på både når det gjelder gestaltterapi og medisin. Dette sier Daan van Baalen som fylte 80 år 23. september.

I dagene før han fylte år, undret Daan seg på hvordan det ville være å bli 80.

- Jeg tenkte at det måtte bli forferdelig. Nå, når jeg er blitt 80, er det egentlig ingen endring. Helsen er ikke helt hva den engang var, jeg har litt trøbbel med hofter og knær, men ellers går det bra. Hodet fungerer bra, sier han med et stort smil.

I tillegg til at hodet hans fortsatt er opptatt av paradigmeforskjeller, er det også opptatt av å forske på gestalt, med utgangspunkt i gestalttilnærmingen - men det skal vi komme tilbake til senere i intervjuet.

Norsk gestaltinstitutt blir til

I 1986 var Daan van Baalen med på stiftingen av Norsk Gestaltinstitutt (NGI) sammen med Gro Skottun og Grete Kandahl. Han skulle ha ansvaret for det faglige innholdet. Det startet med 16 terapistudenter - i dag kan NGI tilby terapiutdanning på norsk og engelsk, coachingutdanning, veilederutdanning, relasjonsledelse i organisasjoner og etterutdanning for gestaltterapeuter. Terapiutdanningen ble i 2003 akkreditert av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) og i 2006 ble studiet gestaltorientert coaching akkreditert.

De først årene Daan underviste på NGI var han også leder og lærer ved det hollandsk-belgiske gestaltinstituttet Multi-di-Mens. I 1993 flyttet han til Norge og giftet seg med Gro.

Fastlege i ti år

Daan ble ferdig utdannet lege i 1972 ved universitetet i Groningen i Nederland. Etter utdannelsen overtok han en allmennlegepraksis i havnedistriktet i Rotterdam. Der jobbet han som fastlege i ti år. Dette var i en fattig del av byen og pasientene var mennesker som sto lavt på den sosiale rangstigen. Det var rusmisbrukere, kriminelle, dårlig integrerte innvandrere og prostituerte. Her møtte Daan mye sosial nød og lidelse. Han var ikke forberedt, verken gjennom oppdragelse eller utdannelse, på å møte menneskene med slike lidelser.

- De levde under ekstremt vanskelige forhold og hadde mange forskjellige plager - og jeg kunne ikke hjelpe dem. Jeg ble deprimert og ja, jeg ble ganske sjokkert, faktisk, forteller Daan.

I dette miljøet følte han seg inkompetent med sin legevitenskapelige bakgrunn og ønsket å praktisere på en annen måte. Han merket seg en dame, en psykolog som hadde kurs i gestaltterapi for leger. Denne psykologen var interessert i hvordan legene tenkte om sin egen situasjon.

- Jeg likte måten hun håndterte vår frustrasjon på, hun kunne si: «Å ja, sånn kan man også tenke.» Jeg så med undring på hvordan hun tok ting - og tenkte: «Dette må jeg vite mer om.» Slik ble jeg kjent med gestaltterapi, sier Daan.

Fire år etter at han hadde begynt som lege, begynte han på gestaltutdanning og gikk selv i terapi, noe som førte til at han fant nye måter å forholde seg til pasientene på. Han oppdaget at han måtte tenke på en helt annen måte når han jobbet med gestalt enn det han var vant til. Med gestaltterapiens fokus på her og nå, ble det mulig for ham å kommunisere med pasientene på en forløsende måte, både for ham selv og for pasientene.

- I gestalt tenker vi relasjon, noe vi i liten grad gjør som lege. Som lege var jeg bare fokusert på pasienten, ikke på meg selv i rollen som lege. Også måtte vi finne ut hva som var feil med pasienten, vi måtte stille en diagnose. Det var også skremmende for vi måtte ikke overse feilen, måtte ikke miste en kreftdiagnose. Jeg var ikke kronisk redd, men det var alltid en utfordring for vi hadde aldri tid nok, minnes Daan.

Forskjellene gjorde jobben vanskelig

På den tiden var han ikke klar over hvor vidt forskjellig den gestaltterapeutiske tilnærmingen var fra den medisinske, og hvordan dette gjorde jobben hans vanskelig. I artikkelen Forskjellige paradigmer - om ulike tilnærminger i behandling forteller Daan hvordan det påvirket hans praksis:

 Jeg gjorde for eksempel pusteøvelser med en pasient som slet med pusten i den tro at det ville       hjelpe pasienten som befant seg i en stressende livssituasjon. Dagen etter fant jeg ut at pasienten     hadde lungebetennelse. På den annen side skrev jeg ut antidepressive medikamenter til en  pasient i sorg etter et dødsfall, som om sorgen var en sykdom og ikke en kreativ tilpasning (Van       Baalen, 2013, s. 72).

Utfra erfaringer som dette, ble det etter hvert klart for ham at det var nødvendig med tydelig avgrensning mellom gestaltterapi og legevitenskap og at dette var to vidt forskjellige paradigmer som ikke lot seg forene.

Denne forståelsen kom gradvis til meg, og i stedet for å bli skuffet ble jeg klar over at det skille klart mellom de to tilnærmingene tydeliggjorde hva medisin og gestaltterapi kunne tilby hver for seg. Jeg ble oppmerksom på at begge har sine muligheter, så vel som begrensninger. De kan utfylle hverandre, og de kan benyttes på bakgrunn av hva som er til nytte for pasienter og klienter. (Van Baalen, 2013, s. 73).

Forsket på kreft

- Damen som hadde inspirert meg til å bli gestaltterapeut, Nel in et Veldt, var min læremester. Hun lærte meg å tenke på min måte. En annen inspirator fra den tiden var Marco de Vries. Etter at jeg hadde skrevet en artikkel om psykoterapi ved kronisk sykdom, inviterte han meg til å bli forsker ved hans avdeling, psykopatologisk avdeling på universitetet i Rotterdam. Jeg forsket sammen med han og sammen skrev vi Remission from Cancer (De Vries, Van Baalen og Gondrie, 1987).

I denne forskningen fant de ut at noen pasienter som var dødelig syke, ble helbredet. Daan forteller:

- Vi hadde en gruppe på 16 pasienter som utfra sin diagnose, skulle vært døde, men åtte var fortsatt var i live. Vi spurte oss: Hvordan er det mulig?

Som patologer kunne vi utforske vev fra biopsi, som kan oppbevares mer en 20 år, og utfra det kunne vi finne ut om disse pasientene var feildiagnostisert eller om det var behandlingen som kunne forklare helbredelsen. Utforskingen viste at de var riktig diagnostisert og at behandlingen ikke hadde vært kurativ. De skulle altså vært døde, men de levde fortsatt.

Noen gestaltterapeuter spurte hva disse pasientene hadde gjort, det måtte jo være en forklaring. Jeg intervjuet så disse gjenlevende, og gjennom intervjuene fant vi ut at alle åtte hadde signifikant høyere grad av autonomi enn det som var vanlig. De hadde meget sterk autonomi. Resultatet av dette funnet var at vi begynte å drive psykoterapi på kreftpasienter, forteller Daan. Dette var i 1985.

Daan underviste nå i gestaltterapi, en dag i uka for Nel in et Veldt. Fire dager jobbet han for Marco van der Vries i hans avdeling hvor han drev med medisinsk forskning. Han måtte andre ord både tenke i tråd med tradisjonell medisinsk forskning og som gestaltterapeut.

- Jeg har alltid vært forvirret over forskjellen i måten å tenke på innen medisin og gestaltterapi. Han utdyper:

- Som lege lærte jeg å finne hva som var feil med pasienten, hva som kunne være årsaken og om feilen kunne helbredes. I gestaltterapi er det loven om Prägnanz som gjelder: Alle gjør så godt de kan i den gitte situasjonen. Disse forskjellige paradigmene krasjer. Du kan ikke tenke som lege når du er gestaltterapeut - og det tok mange år for meg å forstå det. I medisin er det spørsmål om årsak/virkning. I gestalt ser vi bare hva som ER. Som gestaltterapeut forsøker vi ikke å helbrede mennesker. Vi er med det som ER. Er du helt desperat, ok, vær desperat. Denne splittelsen mellom medisinsk tenkning og gestalttenkning har alltid forvirret meg, men samtidig inspirert meg. Jeg må alltid være bevisst på hvordan jeg tenker, hvilket paradigme jeg opererer i.

Opplært til å tenke årsak-virkning

Daan mener at vi er opplært til å tenke årsak-virkning, at hele samfunnet er bygget på det.

- Politikere tenker sånn, leger, prester og forretningsfolk - alle tenker sånn. Det er et svært dominant paradigme i vårt samfunn. Da blir det mye rett og galt og det blir viktig å finne en løsning. Men jeg vil ikke kritisere det. Hvis du har en god løsning, er det fint. Hvis du finner en årsak, så er også det fint. Men for de pasientene jeg har hatt, har det ikke vært noen klar årsak. Hvis jeg for eksempel blir deprimert, så kan det være mange årsaker til depresjonen. I hele psykiatrien er dette en utfordring, sier han og fortsetter:

- Jeg kritiserer ikke medisinsk vitenskap, men jeg tenker annerledes. Innen medisin tenker man slik som den dominante retningen i samfunnet. Hvis man vil lære gestaltterapi, må vi tenke helt annerledes, på en helt annen måte. Det tok meg mange, mange år før jeg ble klar over det.

Han forklarer at en lege og en gestaltterapeut har forskjellige måter de kontakter pasienten/klienten på. Årsak-virkning-tenkningen i det medisinske paradigme gir seg uttrykk i at fokuset hos en lege ligger på det som er sykt hos pasienten, mens hos gestaltterapeuten konsentrerer seg om det som er en kreativ tilpasning og figur i situasjonen mellom terapeut og klient. Daan mener at denne forskjellen er svært viktig å være klar over både for medisinsk helsepersonell og for gestaltterapeuter i et eventuelt samarbeid.

For å gi et bilde på forskjellen mellom de to omtalt paradigmene i behandlingen av for eksempel det man innen medisinsk tenkning kaller traumebehandling, mener Daan at årsak-virkning-tenkningen ikke fungerer.

- I medisinsk tenkning snakker man om traume, som betyr skade. Man vil finne det man mener er årsaken til problemene, og i behandlingen er fokuset ofte på dette - med det resultat at man årsaksfikserer. Det bidrar til at klienten blir mer og mer fiksert i årsak-virkning, på noe som ligger i fortiden, sier Daan.

Han mener en slik behandling er fortidsorientert til forskjell fra gestaltterapi som arbeider for å tydeliggjøre om det som er, her og nå.

- Jeg har en klient som har diagnosen bipolar lidelse, og jeg må passe meg for ikke å gå inn i den diagnosen, men tenke hva skjer nå. Hun kan komme til meg med mye smerte og mye gråt. Jeg puster og er sammen med henne - kanskje en halvtime, hvor det så kommer noen nytt opp, sier Daan og fortsetter:

- Jeg vet at hun har hatt en vanskelig barndom og et utfordrende liv. Men hvis jeg går inn i det, blir jeg og vi enda mer fiksert. Jeg har kjent henne i mange år, og det er veldig smertefullt å sitte med henne. Hun formidler tragedien i livet sitt, at hun ikke greier seg og at hun har mye smerte i kroppen. Da sier jeg: «Bli der, bli der.». Jeg puster - og jeg ser at hun også puster. Det hender at hun blir rasende på meg, men plutselig kommer det en motpol opp, og hun kan begynne å le. Det gjelder for oss terapeuter å tåle at klienten har det vondt, tåle lidelsen og stå i det. Men dette lærer du ikke som lege.

Daan sier at mange psykoterapeutiske retninger går til fortiden og prøver å finne årsaken til problemene der - i tråd med tradisjonell medisinsk tenkning.

- Jeg er ikke interessert i det. Og jeg er redd for å gå dit for da kan jeg og klienten bli enda mer fiksert. Jeg vil være her og nå, og jeg vet ikke hva klienten kommer med, men jeg vil være hos klienten og jeg vet alltid at der er det en pol og en motpol. Jeg vet alltid at det er en figur og en bakgrunn. Figur og bakgrunn kan være forvirrende og man kan bare se en av dem i øyeblikket. Når jeg snakker med deg, er du figur, men det betyr ikke at det som er bak deg ikke betyr noe, at det er borte. Bakgrunnen gir kontekst for hva vi gjør. Jeg vet at når noen bare er i forgrunnen, vil også bakgrunnen dukke opp. Men det kan også være smertefullt, og det er kanskje en grunn til at det ligger i bakgrunnen.

Forsker på gestalterapi

Selv om Daan alltid har vært opptatt av forskning, har forskning for ham til tider kommet i bakgrunnen ved at fokuset har ligget på å gi studentene ved NGI en så god utdanning som mulig. Han har likevel forsket kontinuerlig og nå er han i sluttfasen av et langvarig forskningsprosjekt som går ut på å validere et gestaltdiagnose-skjema som skal evaluere og vurdere effekten av gestaltterapi.

- Som du vet, så er ikke gestaltterapi en akseptert terapi i det norske helsevesen. Vi trenger å vise at gestaltterapi er like effektivt som andre terapiretninger.

Daan mener det er stort behov for vår kompetanse som gestaltterapeuter i helsevesenet, spesielt nå etter koronaepidemien.

- Vi leser stadig i nyhetene om at psykiske lidelser for barn nesten er fordoblet etter korona, og de får ingen behandling. Det er mangel på folk i det offentlige hjelpeapparatet og gestaltterapeuter har kompetansen, så hvorfor ikke benytte oss. Vi har mulighet for å hjelpe. Dette er en god begrunnelse for meg for å forske på effekten av gestaltterapi. Jeg vet at gestaltterapi virker, men vi må ha forskningsresultater å vise til for å bli godtatt. Det er det hele forskningsprosjektet mitt er basert på.

I festskriftet som ble gitt ut til Daans 60-årsdag, skriver han at dersom den som blir diagnostisert, blir sett på som et objekt mens diagnostikeren anses som den objektive observatøren, går man glipp av mulighetene som ligger i feltet. Denne form for diagnostisering er ikke forenlig med prosesstilnærmingen i gestaltterapien hvor det er kontakten i feltprosessen som diagnostiseres og hvor diagnostikeren er en del av feltet og dermed også en del av diagnosen. Som en del av diagnosen kan dermed diagnostikeren påvirke feltet direkte (Van Baalen, 2002, s. 21).

Forskningsprosjektet han holder på med nå går ut på å sammenlikne resultatene fra et utfylt CORE-skjema (CORE: Clinical Outcomes in Routine Evaluation), som er utviklet i England, med resultatene fra et gestaltdiagnose-skjema som Daan har utviklet. CORE-skjemaet, som er i bruk i store deler av verden, er utviklet for kartlegging og måling av behandlingsresultater i psykoterapi. Daans gestaltdiagnose-skjema, som nå har fått betegnelsen gestaltevaluerings-skjema, retter søkelyset mot kontakten i feltet og relasjonen klient/terapeut.

I prosjektet har klientene fylt ut CORE-skjemaet og deres terapeuter fylt ut gestaltevaluerings- skjemaet over en viss tid av terapien. Resultatet av svarene blir samlet inn, vurdert og plassert i to kurver, en for hvert skjema. De utfylte CORE-skjemaene blir så sammenlignet med de utfylte gestaltevaluerings-skjemaene. Resultatet av denne sammenligningen viser at det er stor grad av samsvar mellom svarene.

Dette prosjektets mål er å finne ut om Daans skjema kan fungere som et evalueringsskjema og om det kan brukes videre i forskning på lik linje med CORE-skjemaet.

Daan forteller at antallet som er med i studien, ikke er stort: Litt mer enn 300 gestaltevaluerings-skjemaer er fylt ut og sammenlignet med like mange utfylte CORE-skjemaer. Av alle disse er 83 prosent sammenlignbare. Ti terapeuter har deltatt i undersøkelsen.

- Når jeg presenterer dette i den medisinske verden, får jeg høre at 300 terapitimer ikke er nok for å komme til en konklusjon om at det er samsvar mellom de to skjemaene. Og det er et lavt tall, så vi må fortsette med dette, sier Daan og legger til at det ikke gjort noe liknende forskning i utlandet.

- I England og i Italia har de brukt CORE-skjemaet. De viser at det er effekt av gestaltterapi. Men grunnen til at jeg ikke vil bruke bare CORE-skjemaet, er at jeg vil ha et evalueringssystem basert på gestaltteoretisk tenkning. CORE er ikke det, men det er gestaltevaluerings-skjemaet jeg har utviklet.

Daan håper at denne forskningen kan fortsette slik at han en dag kan prensentre resultatene på en konferanse.

- Jeg har allerede presentert dette for en forskningsgruppe i Hamburg og der ble det godt mottatt.

- Med denne forskningen vil jeg vise helsevesenet i Norge at det vi driver med er viktig og seriøst. For å passe inn i vårt samfunn, må vi ha et evalueringssystem som kan vise resultatene av vårt arbeid.

I Europa er gestaltterapi, ifølge Daan, anerkjent av helsevesenet bare i Østerrike og i England. Men i andre land som Tyskland og Frankrike, som en gang hadde et florerende gestaltmiljø, kan ikke en gestaltterapeut lenger kalle seg psykoterapeut. Der er psykoterapeut en beskyttet tittel.

Gjenoppdaget Friedlaender

Som lærer og forsker må Daan være oppdatert på hva som skjer i gestaltmiljøet, ­ikke bare i Norge, men også i Europa og i resten av verden. På EAGT-konferansen (EAGT: European Assiciation for Gestalttherapy) i Budapest i 2019 hvor tema var: experiantal exploring: The fertile void and creative indifference (Erfaringsmessig utforsing: det fruktbare tomrom og kreativt nullpunkt), gjenoppdaget Daan Salomo Friedleander.

-Jeg begynte å lese gammel litteratur, f.eks. Ego, Hunger and Aggression av Fritz Perls, og der skriver han om det fruktbare tomrommet. Dette er det Friedlaender også snakker om, det kreative nullpunktet, eller en utdyping av det. Så plutselig er det noe som faller på plass. Åja, nå forstår jeg det bedre, sier Daan og forteller videre om Friedlaender:

- Friedleander var tysk jøde og bodde i Berlin. På 1930-tallet var det et rikt kulturelt miljø i denne byen hvor kunst, filosofi og psykoterapi blomstret. Men dette ble ødelagt av nazistene i 1933. Friedleander var en av guruene i dette blomstrende miljøet, og Fritz Perls beundret ham. I en sang fra Perls het det: «Jeg kunne ikke med min vanlige kynisme få han forvirret.» Friedlaender sto med andre ord støtt i sine teorier og ideer om polariteter, forgrunn/bakgrunn og felt.

Ifølge Friedlaenders teori må alle fenomener være forskjellig fra og en motsats til noe annet for å kunne bli gjenkjent. Det enkleste skapelsesprinsippet som strukturerer forskjeller på fenomener, er det som dannes i polariteter og all virkelighet kan bli forklart gjennom polare forhold. Når begge sidene i en polaritet sees som en enhet, en helhet, er det ikke mulig å oppfatte den polare motsetningen som fenomen, og da kan denne enheten heller ikke bli differensiert og gjenkjent i forhold til noe annet. (Skottun, 2019).

- Dette stedet midt mellom to poler, kaller Friedlaender for «indifferent», men det er ikke likegyldig, det er konsentrert. Han kaller det også et nullpunkt eller en nullposisjon, forklarer Daan og fortsetter:

- Friedleander mener også at i dette punktet kan det ligge spiritualitet. I min ungdomstid var det mye oppmerksomhet på Zen-buddisme, men for meg er Friedlaenders vitenskapelige ide først og fremst noe som frigjør meg fra identifisering. Identifisering i de forskjellige polene. Men er man i midten av disse polene, kan det komme nye ideer, som også kan skape en ny identifisering. Laura Perls sa at Kroppen er støtte for alle spenningene, og når kroppen ikke er med, da har vi ikke nok støtte til å bære de store følelsene, elendigheten og lidelsen. Og når vi puster og har oppmerksomhet på det, når vi på en måte setter kroppen i nullposisjon, da er det lettere

- Jeg hadde en mann i terapi, en ung, pen mann i 30-årene. Han hadde stadig nye kjærester, men interessen for dem varte ikke lenge. Stadig vekk hadde han funnet den «rette», men neste gang var det en ny. En gang gjorde jeg et polaritetsarbeid med ham. Dilemmaet hans var: Jeg finner en fantastisk dame, men jeg tviler alltid. Plutselig ser jeg noe nytt: Han var i en typisk nullposisjon, posisjonen mellom de to polene. Neste gang han kom tilbake, sa han: «Nå er jeg gift og hun er gravid.» Det funket.

Den unge mannen mente at han var fanget i polaritetene, men så fant han den frie nullposisjonen. Ifølge Daan skrev han til og med en bok om dette og sammenliknet det med buddhisme og andre spirituelle retninger.

- Men jeg er litt skeptisk når det gjelder spiritualitet, sier Daan, jeg er gestaltterapeut, ikke buddhist. Men jeg kjenner godt til de buddhistiske prinsippene. Min gamle lærer Nel de et Veldt var buddist og det spirituelle var litt romantisk, litt hysteriskaktig, jeg likte det ikke. Jeg er fortsatt veldig kritisk, det er en arena for mye humbug.

På spørsmål om han anerkjenner at det på en eller annen måte finnes spiritualitet, svarer han:

- Jeg tror at i nullposisjonen til Friedlaender kan man være virkelig spirituell. Man identifiserer seg ikke med noe og man får nye innsikter, nye ideer. Den pene, unge mannen som stadig hadde en ny dame, som jeg snakket om tidligere, han beskriver det å være i nullposjosjon som en spirituell opplevelse. Jeg kan selvsagt til en viss grad være enig i det.

Friedlaender kommer med en spiritualitet som er helt praktisk. Plutselig forstår jeg hvor viktig det er å trene, sitte å puste, og slappe av i kroppen - også med klienter. Jeg begynner nesten alle workshops med varhetsøvelse. Da er det viktig at du forteller sidemannen i gruppen hva du opplevde under denne øvelsen, en her og nå-opplevelse. Når du setter ord på det som skjer nå, da blir det sittende, sier Daan.

Et godt liv

Det å bli 80 var en utfordring for Daan. Det var noe nytt, og det nye var at det var annerledes enn han hadde tenkt.

-Jeg må leve med begrensninger jeg ikke hadde før. Jeg kan ikke jogge som jeg gjorde tidligere, jeg kan ikke lenger gå på ski. Men jeg lever et godt liv!

En ting som har overrasket Daan er at noen synes han er gal som fortsatt jobber, andre synes det er fantastisk.

-Det å fortsatt kunne jobbe opplever jeg som en stor inspirasjon. Også vet vi utfra forskning at når du jobber, er sjansen for å bli dement mindre. På jobben ser jeg unge mennesker som diskuterer og driver med terapi. Det er herlig! Selvsagt kan det være tungt å dra på skolen for å undervise fredag og lørdag, men når jeg er der, er det fint. Men det er både tilfredsstillende og krevende. Jeg må opprettholde kunnskapen, jeg må lese og være oppdatert, og jeg må være forberedt til undervisningen. Det siste er ikke så vanskelig etter så mange år og med så mye erfaring. Og man kan alltid finne noe nytt. Jeg er veldig fornøyd, avslutter Daan.

JUBILANT: Daan van Baalen fylte 80 år sist i september. Han underviser og forsker fortsatt. -Det er både tilfredsstillende og krevende, men jeg fornøyd, jeg har et godt liv, sier han