Mangfold av retninger innen psykoterapi

Håndbok i individualterapi er en oversikt over det mangfoldet av retninger innen psykoterapi som utøves i Norge i dag skrevet av mer enn 30 forskjellige forfattere. Innholdet består av 27 kapitler fordelt på to deler. Del 1 gir en bred introduksjon og tar for seg temaer som psykoterapiens historikk, utdanning, terapi med barn, unge og eldre og felles virkningsfaktorer. Del 2 presenterer ulike metoder og tilnærminger som kan sorteres under hovedmodellene kognitiv adferdsterapi, psykodynamisk terapi, eksistensiell terapi og systemisk terapi. I denne oversikten er det ekstra gledelig at gestaltterapi er beskrevet i et eget kapittel. Dette er en omfattende og innholdsrik bok på nesten 500 sider som er ment å være et oppslagsverk for alle som er interessert i psykoterapi, ikke minst for studenter, lærere og terapeuter som ønsket å orientere seg i dette fagfeltet. I denne bokomtalen vil jeg vektlegge de delene av boka som har vært av størst interesse for meg og som jeg har lest grundig. Andre deler omtales mer overfladisk og jeg håper leseren kan se boka som det den er ment å være, en oversikt over retninger innen psykoterapi. Artikkelforfatterne representerer svært forskjellige terapiretninger og har fått stor frihet i forhold til hvordan de har utformet og beskrevet disse retning

Mange forskjellige tilbud 

Boka begynner med et viktig forord der de tre redaktørene understreker behovet og viktigheten av at det finnes mange og forskjellige behandlingstilnærminger i psykoterapi. Dette begrunner de med at pasienter har ulike vansker, personligheter og livserfaringer og også ulike verdisyn og kulturell bakgrunn. De skriver videre at mennesker har ulike preferanser når det gjelder behov for utforskende eller mer strukturerte og rådgivende typer av terapi. De fremhever dessuten at psykoterapi handler om verdivalg og eksistensielle valg både for pasienten og terapeuten og at et høyt nivå av moralsk integritet hos terapeuten er nødvendig for å sikre at pasientens integritet blir ivaretatt. Den etiske dimensjonen i terapirommet kommer også til uttrykk i den terapimodellen den enkelte terapeut velger å anvende. Forfatterne henviser til Henrik Berg (2020) som hevder at alle psykoterapiformer bygger på normative antakelser. De referer til hans beskrivelse av hvordan forskjellige terapiretninger bygger på slike antakelser og har det han kaller forskjellige etos. Den korte gjennomgangen av hva han ser som de forskjellige etos for de enkelte retningene, er bevisstgjørende og gir en kort intro om hovedtrekkene i terapiretningene han beskriver. Videre i forordet understreker forfatterne at mangfoldet av tilnærminger i terapi er nødvendig, men at det er forskjell på mangfold og anarki. Faren kan være at enkelte miljøer idealiserer sin egen terapimodell og at man kan få karismatiske autoriteter som tilraner seg definisjonsmakt og definisjoner. De fremhever derfor at vilkårene for at en terapimodell skal ha legitimitet, er at den hviler både på modellens etos og et empirisk grunnlag. Første kapittel er en gjennomgang av individualterapiens historie skrevet av Finn Skårderud og er talende nok kalt: snakkekuren. Dette er en fin oversikt over utviklingen av de forskjellige tilnærmingene i psykoterapi og gir god plass til omtale av de grunnleggende strømninger i tiden som la grunnlag for de forskjellige retningene. Kan anbefales for studenter og andre som er interessert i hva gestaltfaget bygger på og hvor det kan plasseres i forhold til andre retninger. Min kritikk av kapittelet er at forfatterens eget terapisyn gis for stor plass i forhold til andre terapiretninger og er unødvendig fordi denne formen presenteres i eget kapittel senere i boka 

Skillet mellom psykoterapi og alternativ behandling 

Det kapittelet som jeg først ble engasjert av da jeg begynte å lese i boka, var kapittel 2 om utdanning av psykoterapeuter. Forfatterne av kapittelet, Per-Einar Binder og Frode Thuen, har i sin innledning en fin refleksjon over hva psykoterapi kan være. De beskriver også hvordan det er glidende overganger mellom forskjellige former for profesjonelle samtaler avhengig av yrkesgruppe og sammenhenger disse samtalene foregår i. De understreker at det går en skillelinje mellom psykoterapi og alternativ behandling. En fellesnevner for psykoterapi må være at arbeidsmåten bygger på etablerte psykologiske prinsipper og være i tråd med vitenskapelig tenkemåte. Det er viktig her å påpeke at dette er en annen avgrensning enn den myndighetene gjør med tanke på hva de mener er alternativ behandling. I myndighetenes omtale er det utøvernes utdanning som definerer om man er alternativ behandler eller ikke. Forfatterne har et avsnitt som omhandler hva som kreves for å utdanne seg til psykoterapeut og gjennomgår viktige områder en utdanning må inneholde og som jeg gjenkjenner både i vår gestaltterapi- og coachutdanning. Det som gledet meg aller mest i dette kapittelet, er at forfatterne inkluderer utdanningsretninger som er for personer uten helse- og sosialfaglig bakgrunn på lik linje med andre aksepterte psykoterapiutdanninger. De kaller dette åpne psykoterapiutdanninger og beskriver flere terapiretninger som hører inn under paraplyorganisasjonen Norsk Forbund for Psykoterapi (NFP). De inkluderer foreninger og utdanningsinstitusjoner som er medlemmer av NFP, der Norsk gestaltterapeutforening er den største foreningen og NGI den eneste skolen som har NOKUT-godkjente utdanninger på høyskolenivå. Gestaltterapi er dessuten den eneste retningen i denne kategorien som blir beskrevet i eget kapittel av Vikram Kolmannskog. Det er en stor anerkjennelse av gestaltterapiens tilnærming og metode å være inkludert i denne boka. Kapittelet til Kolmannskog er dessuten både informativ og inspirerende å lese. Flere andre terapiretninger beskrives i dette kapittelet og kan anbefales. For meg som er opptatt av utdanning av psykoterapeuter, er også de siste delene av dette kapittelet, som blant annet omhandler morgendagens utdanninger og hvem som egner seg for å bli terapeuter, inspirerende og viktig å lese.

Fellesfaktorer i psykoterapi 

Kapittel 3 av Per-Einar Binder og Frode Thuen omhandler veiledning av individualterapeuter. I dette kapittelet omtales blant annet forskjellige veileningsmodeller, individuell og gruppeveiledning og også veilederens utdanning og oppgaver - et viktig kapittel for alle som er opptatt av hva veiledning er og kan være i forskjellige sammenhenger. I kapittel 4, skrevet av Terje Tilden og Pål Gunnar Ulvenes, beskrives bruk av forskjellige tilbakemeldingssystemer eller skjemaer som brukes i psykisk helsevern og på Modum Bad. Disse tilbakemeldingssystemene brukes på flere måter og ikke minst i evaluering og forskning på psykoterapi. I kapittel 5 omtales fellesfaktorer i psykoterapi av Terje Tilden og Kari Anne Vrabel og hva som kan være med på å gjøre terapi virksom. Dette er en fin gjennomgang og påminnelse om hva vi må være oppmerksomme på som terapeuter og kan være en repetisjon for de som allerede har kjennskap til faktorene. Kapittel 6 handler om psykoterapi med barn og ungdom. Her beskriver forfatteren Øyvind Kvello forskjellige former for lekeobservasjon og leketerapi for barn, foreldreveiledning, samtaler med eldre barn og ungdom, hva terapeuter bør være oppmerksomme på i forskjellige aldersgrupper og eksistensielle temaer som er aktuelle i en ungdomstid. Han viser til forskning på terapi med barn og unge og utfordringer med å se symptomer og hvordan barn og unges vanskeligheter ikke blir synlige før i voksen alder. For meg som har arbeidet innenfor BUP og barnepsykiatrien er det fint å få en slik oversikt som dette kapittelet gir, selv om det blir overfladisk. Kapittel 7 omhandler individualterapi med eldre, et tema jeg er blitt stadig mer opptatt av ettersom jeg selv tilhører denne gruppen. Forfatteren, Linn-Heidi Lunde, beskriver et livsløpsperspektiv på aldring, som jeg kan kjenne meg igjen i, og hva man ser som en normal aldring. Også spesielle utfordringer eldre møter og som kan bringe dem i psykoterapi gir god mening. Det jeg imidlertid reagerer på, er at hun beskriver kognitiv adferdsterapi som den eneste tilnærmingen i behandlingen av eldre og at eksistensielle temaer om døden og livets slutt ikke omtales. Innledningsvis i boka blir det fremhevet viktigheten av å ha mange valgmuligheter for terapeutiske tilnærminger, men i dette kapittelet mangler det. Eksempelet som brukes kunne med fordel vært inkorporert i kapittelet om kognitiv adferdsterapi og i stedet kunne temaer om forskning og erfaringer når det gjelder å møte syke og døende mennesker fått plass.

Eksistensielle perspektiver på psykoterapi  

I kapittel 8 skriver Per-Einar Binder mye av det jeg etterlyste i det foregående kapittelet. Her skriver Binder om felles menneskelige anliggender som død, ensomhet, meningsløshet og frihet og polaritetene til disse. Hans beskrivelse av eksistensiell psykoterapi og dets historie er informativ og vil være gjenkjennelig for gestaltterapeuter og studenter som har lest om gestaltterapiens opprinnelse. Jeg tenker at dette og det påfølgende kapittelet som omhandler integrasjon i psykoterapi skrevet av Hanne Weie Oddli og Peder Kjøs, med fordel kunne vært plassert i del 2 sammen med beskrivelsene av forskjellige terapiretninger. Det siste kapittelet i del 1 av Alan Carr er om forskning på individuell psykoterapi og gir en grei oversikt over forskning som er utført på bakgrunn av forskjellige diagnoser og lidelser. Del 2 består som nevnt av beskrivelser av 17 forskjellige terapiretninger og disse kapitlene omtaler jeg ikke her. Forfatterne er utøvere av de tilnærmingene de beskriver og gir oss innblikk i mange måter å drive psykoterapi på, og jeg kan bare oppfordre leserne til å lese og undre seg. Redaktørene har gjort en imponerende jobb med å finne fram til forfattere på de forskjellige fagområdene og utgi en bok med stor bredde innenfor psykoterapiområdet. Det er en glede å lese de enkelte kapitlene, gjerne flere ganger og stadig lære noe nytt om forskjellige retninger, ikke bare min egen. Noen av tilnærmingene er mer kjente for meg enn andre, og det har vært med stor nysgjerrighet og undring jeg har bladd og lest meg gjennom de forskjellige kapitlene. Boka gir virkelig uttrykk for det mangfoldet som finnes innen psykoterapi i Norge og den er med på å gi oss som lesere mer kunnskap og forståelse om de forskjellige terapitilbudene som finnes. Jeg håper at ikke bare terapeuter, studenter og klienter finner boka interessant, men at den også finner veien til myndighetspersoner innen helse og omsorg som er med på å utforme vårt psykiske helsevesen. Redaktørene legger stor vekt på viktigheten av å ha et mangfold av tilbud til de som sliter psykisk, men dette mangfoldet mangler dessverre i det offentlige helsetilbudet i de fleste kommuner.