Vår 2022

Gjensidig forsterkning av må og bør

Å jobbe med introjeksjon i et fiksert felt

Av Ben Pedersen 

I denne artikkelen viser jeg hvordan jeg arbeider med en klient i et fiksert felt. Klienten har med seg mange ubevisste regler og budskap inn i feltet og jeg lar meg tidvis ubevisst styre av min egen indre kritikker i møte med henne. Vi forsterker gjensidig mange påbud hos hverandre. Ved hjelp av gestaltdiagnosen introjeksjon jobber jeg med å gradvis øke klientens oppmerksomhet på hennes ubevisste forhold til må og bør og hvordan disse påbudene påvirker møter med meg og andre. Artikkelen er en omarbeiding av min avsluttende eksamensoppgave på grunnutdanningen ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole våren 2021.

Nøkkelord: Introjeksjon, felt, kontaktformer, gestaltdiagnose, automatisert dialogmønster

Innledning

Flere gestaltteoretikere snakker om gestaltdiagnose eller gestaltterapeutisk diagnose (Baalen, 2008; Hostrup, 1999; Melnick & Nevis, 2000). I denne artikkelen har jeg valgt å bruke begrepet gestaltdiagnose i tillegg til kontaktform. Gestaltdiagnose refererer til både terapeut og klient, til forskjell fra diagnose som i hovedsak tradisjonelt klassifiserer sammenhenger mellom symptomer hos individet. Kontaktformer knyttes til fenomener, kontaktprosesser, og graden av varhet og oppmerksomhet.

Jeg undersøker i denne teksten hvordan jeg kan arbeide som gestaltterapeut i et fiksert felt der både terapeut og klient gjensidig forsterker negative budskap og kritiske indre stemmer hos hverandre i terapirommet. I dette tilfellet valgte jeg å jobbe med kontaktformen introjeksjon. Én målsetting er å vise hvordan det å jobbe med introjeksjon som en gestaltdiagnose, gradvis løsner opp i det fikserte mellom oss. Samtidig ønsker jeg å illustrere hvordan en gestaltdiagnose omfatter feltet med både klient og terapeut, og ikke bare klienten som individ. Dette gjør jeg for å understreke det relasjonelle perspektivet på hvordan vi skaper mening sammen, som er så sentralt i gestaltterapi (Mann, 2021).

Metode

Teksten er en kasusstudie basert på et klientarbeid som når jeg skrev den, hadde strukket seg over ca 16 timer i en periode på seks måneder. Metoden for datainnsamling har hovedsakelig vært egne notater skrevet ned etter hukommelsen rett etter hver time med klienten. Dessuten har jeg brukt Daan van Baalens skjema for gestaltdiagnostisering av felt.

Kasusstudier handler om å undersøke fenomener i kontekst av det virkelige liv (Kolmannskog, 2019). I slike studier går man i dybden på et spesielt fenomen, og det skiller seg fra kvantitative studier som ofte har til hensikt å produsere resultater av mer generell gyldighet. 

Teori: Kontaktformen introjeksjon

I gestaltterapi er kontaktbegrepet helt sentralt. Hanne Hostrup sier at kontakt er så viktig fordi den knyttes direkte til organismens selvregulering, det vil si til tilfredsstillelse av dens behov i møte med omgivelsene og dermed også til selve overlevelsen (1999, s. 59). Teorien om kontakt og kontaktformer handler om formen og måten vi er i kontakt med hverandre på. Det innebærer en forståelse av at vi alltid er i kontakt med noen eller noe (Kolmannskog 2015, s. 23-26). PHG (1951) identifiserte ulike måter, eller former, vi kan modifisere kontakt på. En av disse kontaktformene kalles introjeksjon. Introjeksjon handler blant annet om det å ukritisk ta inn budskap fra omgivelsen og å gjøre dem til våre egne (Skottun & Krüger, 2017). Som individer er vi avhengige av å ta til oss ideer, moral, verdier og fysisk næring fra omgivelsene for å vokse, lære og overleve. Uten evnen til å ta til oss normer og spilleregler fra utenverdenen, ville vi nok ikke ha greid å tilpasse oss en større gruppe utenfor oss selv (Slagsvold, 2016). Men en hovedforskjell går allikevel mellom budskap vi har blitt tvunget til å akseptere, introjeksjon, og budskap vi har fått anledning til å reflektere over og integrere på en sunn måte i oss selv, assimilering (PHG, 1951, s. 192-193).

Introjeksjon handler blant annet om at individets behov blir satt til side til fordel for kravene fra utenverdenen. For eksempel kan et barn som gjentatte ganger får kjeft av foreldrene fordi gutter gråter ikke, utvikle en fiksert overlevelsesstrategi som han også bruker i situasjoner der det ikke er nødvendig. Denne fikseringen går ut på at det alltid er feil å gråte, og han stopper seg selv fra å gjøre det. I samspill med omgivelsene produseres et introjekt hos gutten om at han er feil når han gråter (Clarkson/Mackewn, 1993, s. 72).

Hostrup sier at når vi uten protest lar oss bli fylt opp av budskap fra foreldre og andre autoriteter, så utvikles et slags automatisert dialogmønster som vi tar med oss inn i voksenlivet og preger hvordan vi er i kontakt med andre (1999, s. 143). Jeg vil i resten av denne teksten bruke begrepet automatisert dialogmønster for å betegne når klienten eller jeg har med introjekter inn i situasjonene. Men selv om man kan si at en klient kommer til terapi med automatiserte dialogmønstre, så er det introjeksjon som feltfenomen som er det mest relevante fokus når gestaltterapeuten diagnostiserer klienten.

Skottun & Krüger sier at det er en sammenheng mellom terapeutens forhold til regler og normer og hvordan hun møter klienten i terapirommet (2017, s. 204). I et felt der introjeksjon blir figur, så er det viktig at terapeuten er oppmerksom på om klienten svarer på spørsmål eller blir med på eksperimenter for å leve opp til terapeutens forventninger. En klient med mange automatiserte dialogmønstre er ofte i mindre grad oppmerksom på hva hun selv vil, og terapeuten kan lett bli eksperten som har de «riktige» rådene og løsningene i et slikt felt. For eksempel ved eksperimenter med kropp og pust kan klienten bli mer opptatt av å puste riktig enn å bli oppmerksom på pusten. Eksperimentet kan slik ende opp med å lede til mer introjeksjon istedenfor til økt varhet og bevissthet (Skottun & Krüger 2017, s. 204).

Eksemplene i teksten er hentet fra tre ulike timer med den samme klienten. Gjennom disse viser jeg noen terapeutiske utfordringer som kan oppstå i et felt med mye introjeksjon. Når jeg intervenerer for å øke bevisstheten til klienten, ser det ofte ut som jeg bidrar til å forsterke gamle automatiserte dialogmønstre, eller skaper nye både hos klienten og hos meg selv. Og jeg vil vise hvordan introjeksjonen blir mindre fiksert etter hvert som vi blir mer bevisste på hva vi gjør og hvordan vi gjør det sammen. Klienten har gitt samtykke til at jeg publiserer deler av arbeidet med henne.

Verbatim 1

Allerede i første time ble det tydelig for meg at denne klienten har mange ubevisste regler for hvordan hun bør være. Jeg hører at hun har en sterk indre kritiker. Denne indre kritikeren kommer ofte til syne mellom oss i terapirommet. Det virker som om hun har lett for å ta til seg budskap fra meg, og iblant gir hun uttrykk for at hun tenker mye på hvordan jeg vurderer henne eller hvordan hun fremstår i mine øyne.

I en time hos veileder der jeg hadde gestaltet hvordan klienten ofte sitter og ser ut i rommet når hun prater til meg, fikk jeg ett forslag til et eksperiment av veilederen.

I den påfølgende terapitimen starter klienten med å fortelle meg hvor bra det går med noe vi har snakket om før, om å ikke distrahere seg selv med hjelp av TV for å få sove. Hun sitter som vanlig og ser ut i rommet mens hun prater. Jeg synes det høres veldig positivt ut det hun har oppnådd, og jeg kjenner jeg blir glad, men jeg gir henne bevisst ingen særlig entusiastisk respons. Det er blant annet fordi jeg mistenker at hun gjerne vil være flink og gjøre det «riktige» overfor meg. Og jeg ønsker å ikke forsterke dette.

Samtidig, istedenfor å være var og oppmerksom på hva som skjer mellom oss i rommet der og da, blir jeg en flink student som vil gjøre ting riktig i forhold til hva vi har lært på skolen. Denne timen har jeg oppmerksomheten rettet mot en anledning til å prøve ut det eksperimentet jeg har lært i veiledning.

Klienten prater nå om en film hun har sett om ensomhet og om hvordan hun kan kjenne seg igjen i hovedpersonen i filmen. Blant annet dette med å føle seg ensom sammen med andre. Hun ser ut i rommet mens hun prater. Og her ser jeg muligheten for å prøve eksperimentet jeg har tenkt ut på forhånd.

Terapeuten (heretter T): - Du, jeg bare stopper deg litt der. Jeg lurer litt på om du også kan føle deg ensom her sammen med meg?

Hun stopper opp, slutter å prate og ser bort på meg. Men sier ingenting, bare ser litt forundret ut. Så jeg fortsetter:

T: - Jeg legger merke til at du sitter og ser mye ut i rommet når du forteller om dette med ensomhet og lurer bare på om det er fordi du synes det føles tryggest å ikke se på meg når du forteller?

Det oppstår en liten stunds taushet. Kanskje jeg presser spørsmålet på situasjonen? Kanskje er jeg ikke i takt med det som er?

Klienten (heretter K): - Jeg er litt redd for å si noe som kan bli oppfattet som kritikk ...

Hun bøyer seg frem i stolen ser på meg og smiler skjevt samtidig som hun ser litt spent ut i blikket. Hun får også litt mer farge i kinnene. Nå tror jeg vi begge er bevisste på hvor vi har øynene. Jeg kjenner det strammer seg i magen og brystet mitt. Hva kommer nå?

K: - Jeg hadde kanskje forventet å få litt mer positiv respons i stad når jeg fortalte om det at jeg ikke lenger er så avhengig av TV når jeg skal sove.

Jeg kjenner meg truffet og overrasket. Blir litt stiv i ansiktet og kjenner det i mage og bryst. En form for skamfølelse. Gjorde jeg noe galt i stad? Jeg hadde jo tenkt på det når hun sa det, tenkt at det var veldig bra å høre at det går bedre med innsovningen. Men fokuset mitt var rettet mot å gjøre sånn jeg hadde lært det i forrige veiledning. Dessuten forventet jeg jo at noe annet skulle dukke opp i eksperimentet, kanskje noe som handlet om ensomhet og kontakten mellom oss. Samtidig kjenner jeg også på litt energiske spenninger og glede. Noe annet har kommet ut av eksperimentet. Det er som om hun kommer litt nærmere meg. Kontakten vår er litt annerledes nå.

T: - Ok, ja, jeg kan forstå at du sier det. Og jeg er veldig glad for at du sier i fra om det.


K: - Ja, men jeg skjønner at du sikkert har en plan med hva du gjør som terapeut, så det er ikke så farlig, det går bra.

Hun forsvarer meg. Det er terapeuten som er autoriteten her, tenker hun kanskje?

I den påfølgende timen uken etter hender det igjen at hun sitter og prater med blikket ut i rommet. Med ett er det som om hun blir oppmerksom på akkurat det. Så stopper hun opp og ser bort på meg og sier med et skjevt smil:

K: - Ja, nå sitter jeg visst og ser ut i rommet igjen.

Hun er rask til å ta imot budskap. Og dette gjelder tydeligvis også fra meg. Intervensjonen i timen før kommer nå opp imellom oss i form av et nytt påbud. Et påbud som kanskje lyder omtrent slik: «klienten skal eller bør se på terapeuten når vi prater». I ettertid ser jeg at jeg kunne stoppet opp ved dette da det skjedde og grepet tak i det, noe jeg ikke gjorde. Vi ser her et eksempel på hvordan introjeksjonen kan skapes og forsterkes i terapien, selv når jeg har bevissthet om at det er mye introjeksjon i feltet og prøver å jobbe for økt oppmerksomhet rundt akkurat det.

Drøfting verbatim 1

Helt fra første time har jeg merket meg hvordan hun har vært opptatt av hvordan hun bør oppføre seg, hva som forventes av henne fra omgivelsene, og forventninger til seg selv. Når hun forteller meg om TV og innsovning sitter jeg med følelsen av at hun ønsker å gjøre det riktige overfor meg, og at hun har noen spesielle forventninger til hva jeg tenker er riktig som hun ønsker å oppfylle. Da vi tidligere pratet om dette temaet, ga jeg henne antakelig inntrykk av at jeg syntes det var bedre å ikke være avhengig av TV for å sovne. Uten å være klar over det kan jeg ha kommet til å gjenta og forsterke et budskap som hun måtte gjøre riktig, istedenfor at jeg rettet oppmerksomheten mot å skape bevissthet om hva hun faktisk gjør og hvordan hun gjør det. Derfor velger jeg i akkurat denne timen å ikke bekrefte eller være entusiastisk overfor det hun forteller. En klient med mange automatiserte dialogmønstre har større sannsynlighet for å aktivt ta til seg budskap fra terapeuten (Joyce & Sills, 2018, s. 134).

Dessuten blir jeg en flink gestaltstudent som også bør og må mange ting sammen med denne klienten. Jeg sitter blant annet og venter på en anledning til å foreslå det eksperimentet jeg lærte i veiledning. Oppmerksomheten min er ikke så godt forankret i feltet mellom oss, eller i klientens indre felt, men isteden rettet mot mine egne tanker om hva jeg bør gjøre. Baalen sier: «Å tro det er mulig å diagnostisere en klients indre felt uten å påvirke det feltet, det såkalte subjekt-objekt-synet, er en illusjon» (2008, s. 34).

Klienten på sin side legger veldig godt merke til at jeg ikke gir henne positiv tilbakemelding på dette med TV og søvn. Noe hun ser ut til å ha forventninger om at jeg bør gjøre. Men dette sier hun ikke noe om der og da. Hostrup (1999) mener at introjeksjon fenomenologisk kan minne om konfluens, men at der kontaktgrensen ikke oppleves ved konfluens oppleves den ved introjeksjon, om enn noe svakt. Klienten blir oppmerksom på at jeg ikke gir henne ros. Hun ser dermed ut til å være klar over at hennes behov ikke samsvarer med det jeg gir henne i situasjonen. Hun fornemmer altså grensen mellom et «du» og et «jeg». Men for henne ser det ut til at «du» blir den viktige andre som fyller «jeg» med noe som bør tas ukritisk inn (Hostrup 1999, s. 138). Resultatet er at vi flyter videre i samtalen uten at klienten uttrykker sitt behov for positiv tilbakemelding fra terapeuten.

Det er først litt senere i timen, når jeg prøver ut eksperimentet med å kommentere at klienten ser ut i rommet når hun forteller, at dette temaet kommer opp igjen. Jeg blir da litt overrasket. Gro Skottun sier at motsatsen (polariteten) til introjeksjon kan være å ikke høre på deg, eller gjøre det motsatte av hva du sier (2008, s. 108). Det kan se ut til at eksperimentet fikk frem en motpol til introjeksjon hos klienten. Hun svarer ikke på det jeg spør om angående å se ut i rommet, men kommer isteden med en kommentar om at jeg ikke oppfylte hennes forventninger tidligere i timen. Jeg får da tanker om at jeg har gjort noe galt, og blir varm i kinnene og kjenner skamfølelse. Ett av kjennetegnene ved et felt med mye introjeksjon er at terapeuten føler på forventninger, blir opptatt av rett og galt, eller føler seg usikker (Skottun, 2008).

Selv om jeg prøver å jobbe med å øke oppmerksomheten hos klienten, ser det ofte ut til at jeg forsterker introjeksjonen isteden. Kontakten organiserer seg på en fiksert måte. Dette viste seg blant annet i den timen etter, da klienten stoppet opp og kommenterte: «Nå sitter jeg visst og ser ut i rommet igjen.» Det kan se ut til at eksperimentet muligens bidro til å forsterke introjeksjon i feltet. Klienten hadde tatt inn ukritisk det jeg sa som: «Man sitter ikke og ser ut i luften når man er i terapi i dette rommet.» Og hun ventet ikke på at jeg skulle nevne det en gang til, men skyndte seg å korrigere seg selv isteden.

Verbatim 2

Litt ute i denne timen begynner hun å prate om en episode fra jobben da hun ble sykemeldt.

K: - Jeg kjente at jeg rett og slett ikke klarte mer. Så jeg gikk bort til sjefen og fortalte på en forsiktig måte at jeg ikke orket mer. Det var veldig vanskelig for meg å si i fra, og det hadde nok gått litt for langt. Jeg var helt ute av meg. Det var nok mye følelser i meg som rant helt over.

T: - Hvordan er det for deg å sitte her med meg nå og fortelle om den episoden?

K: - Det går greit.

T: - Kunne du prøve å sette litt mer ord på hvordan det var å være deg i den situasjonen, kan du huske hvordan det var i kroppen din for eksempel?

Vi har tidligere gjentatte ganger vært inne på temaet med å prate om følelser, der hun har uttrykt at hun ikke er flink til å sette ord på følelser eller å kjenne etter i kroppen. Jeg har hatt en slags ureflektert hypotese om at hun burde bli bedre kjent med kroppen sin, kjenne etter på følelsene og beskrive dem for meg. Gjentatte ganger har jeg rettet oppmerksomheten mot hva hun kjenner i kroppen og nesten hver gang har hun gitt uttrykk for at hun har følt seg dum og utilstrekkelig. Hun har blitt selvkritisk og tenkt at hun burde vært flinkere til å fortelle meg om følelsen eller flinkere til å kjenne den. At det er noe jeg har forventet av henne. Jeg har også blitt selvkritisk til om jeg husker på å kjenne nok etter i min egen kropp i timene med henne.

K: - Jeg er jo så dårlig på det med å kjenne etter i kroppen. Nå kjenner jeg meg litt skamfull og føler at jeg ikke greier å fortelle deg om følelsene mine.

T: - Hmm, ok, det høres for meg ut som om du har noen forventninger til meg om hva jeg forventer av deg når det gjelder å snakke om følelser. Stemmer det?

K: - Ja, det tror jeg stemmer. Og det tror jeg er noe av utfordringene mine utenfor terapirommet også. At jeg tenker mye på hva andre forventer av meg og at jeg ofte gjør det folk sier jeg skal gjøre. Som for eksempel på jobben, der gjør jeg automatisk det jeg får beskjed om, også føler jeg at jeg må gjøre det så bra at jeg blir helt stresset av det.

T: - Dette er jo også noe vi kan snakke åpent om her i terapirommet, det at du har forventninger og forestillinger om hva jeg tenker og forventer av deg.

K: - Ja det hadde vært fint.

Vi snakker en stund om dette og om det å kjenne på følelsene i kroppen. Jeg blir klar over at jeg er mye i tankene. Og jeg kjenner at jeg begynner å bli selvkritisk. Har vi ikke lært på skolen at vi ikke bør være så mye i fortellingen, men helst gå til kroppen? Feltet mellom skolen og meg blander seg sammen med feltet mellom klienten og meg.

T: - Nå merker jeg at vi sitter her og prater mye OM. I gestaltterapi er vi også opptatt av å skille mellom det å prate om erfaring, og det å ha en erfaring direkte. Derfor får jeg tanker om at vi kunne gjøre et lite eksperiment, en varhetsøvelse. Så kan vi få en erfaring på hva som skjer når vi aktivt prøver å gå litt inn i kroppen. Hva tenker du om det?

Hun ser på meg, nikker og sier: - Ja det kan vi godt gjøre.

T: - Nå lurer jeg litt på om du svarer ja fordi du vil, eller fordi du føler at det er noe du bør, noe jeg forventer av deg?

Da stoppet hun litt opp og tenkte seg om.

K: - Jeg må innrømme at jeg føler et ubehag ved å skulle gjøre en slik øvelse. Men jeg er innstilt på at det vil innebære ubehag å skulle utvikle seg videre i terapi. Så jeg ønsker å utsette meg for det selv om det kanskje vil være ubehagelig.

I ettertid så ser jeg at hun kanskje også kan ha sagt dette for å være flink. Ikke nødvendigvis fordi hun ville.

Etter øvelsen sier hun at det er noen bestemte deler av kroppen der hun ikke kjente noe.

K: - Da du snakket om å kjenne leggen, så kjente jeg ingenting. Da merket jeg at jeg tenkte at det var noe feil. At jeg ikke gjorde det riktig.

T: - Ja.. du tenkte at du ikke gjorde det riktig?

K: - Mmm, ja, jeg tenkte at jeg sikkert gjorde det feil. Jeg er nok litt opptatt av hva du tenker om meg eller hvordan du vurderer meg.

T: - Ok, ja, det blir du klar over?

Drøfting verbatim 2

Jeg tenker at jeg kanskje kan ha med meg et slags automatisert dialogmønster fra undervisningen på skolen angående det med å skulle rette fokus mot kropp. Dette automatiserte dialogmønsteret sier noe sånt som: «Man bør jo som gestaltterapeut skynde seg å rette fokuset mot klientens kropp og ikke være så mye i fortellingen.» Dette er noe jeg tror genuint på. Men samtidig, måten jeg introduserte fokuset på følelse og kropp for klienten kom kanskje utenfra situasjonen, fra pensum, fra et bør, istedenfor at det vokste ut av det som var i feltet mellom oss? Kanskje dette også kan være én av grunnene til at klienten reagerer fiksert på det?

Mitt mål er å skape mer oppmerksomhet, men isteden «svelger» hun det rått som ett nytt budskap. Hun ser ut til å tenke at hun bør kjenne etter i kroppen og sette ord på det hun føler, og at når hun ikke gjør det, mislykkes hun i det jeg forventer av henne. Når jeg som terapeut spør om det, så må det jo være riktig, tenker hun kanskje. Og istedenfor å stille spørsmål og reflektere om dette er noe for henne, begynner hun å kritisere seg selv om at dette er noe hun ikke får bra nok til. Istedenfor å kjenne etter på egne behov i situasjonen, gir hun meg plass inne i seg selv som den som vet hva som er bra for henne (Hostrup, 1999). Dette ser ut til å skje på automatikk uten varhet eller bevissthet. Bør og må forsterkes gjensidig mellom oss.

Men når jeg begynner å dele med henne at jeg tenker at hun har noen forestillinger om hva jeg forventer av henne når det gjelder å snakke om følelser, skjer det noe nytt. Det ser ut til at dette bidrar til å skape litt mer bevissthet. Hun blir gjort mer oppmerksom på at hun faktisk er opptatt av hva hun tror jeg forventer av henne. Hun trekker slutningen helt på egen hånd om at dette er det samme hun driver med når det gjelder venner og jobb også. Og at dette er noe som kan gjøre henne stresset. Her aner jeg en gryende bevissthet hos klienten om at hun skjønner at det er noe ved måten hun gjør det på som påvirker hvordan hun opplever kontakten med andre.

Etter at vi har pratet om dette en stund, ser det ut til at det automatiserte dialogmønsteret dukker opp hos meg på nytt: «Vi bør ikke sitte og prate så mye, i gestalt så skal vi helst erfare og eksperimentere og være i kroppen». Jeg foreslår en varhetsøvelse som hun sier ja til med en gang, uten å tenke seg om, ser det ut til. Og jeg spør om hun svarer ja fordi hun vil eller fordi det er noe jeg forventer at hun burde. På en måte så bidrar kanskje dette spørsmålet til å rette oppmerksomheten hennes mot om hun virkelig vil, eller om hun synes hun bør akseptere forslaget. Hun tar seg tid til å tenke seg om, og kommer med et mer nyansert svar der hun i større grad reflekterer over hva det vil innebære å gjøre den øvelsen. Det at vi tidligere i timen pratet om forventninger mellom oss har kanskje gjort det mulig å rette oppmerksomheten mot hva og hvordan vi gjør det sammen med litt større bevissthet? Det ser i alle fall ut til introjeksjonen i feltet begynner å bli litt mindre automatisert på dette punktet i terapien.

Samtidig er det interessant å se hvor fort introjeksjonen blir figur på ny. Når vi etterpå prater om varhetsøvelsen, viser det seg at hun tenker at hun gjør noe feil når hun ikke kjenner noe i leggen. Og det til tross for at jeg understreker flere ganger i varhetsøvelsen at det er helt ok hvis hun ikke kjenner noe i kroppen. På ny blir jeg klar over hvor lett det er å bidra til å skape mer introjeksjon mellom oss til tross for at jeg prøver på det motsatte, å skape mer bevissthet om hvordan våre automatiserte dialogmønstere styrer oss i situasjonen.

Jeg merker at jeg blir litt tilbakeholden med å si noe eller kommentere når hun prater om at hun gjør ting feil. Derfor velger jeg å ikke si noe nytt, men isteden speile og forsterke det hun sier om å ikke gjøre det riktig. Det som skjer da, er at hun gjentar det vi har snakket om tidligere om at hun er opptatt av hva jeg tenker om henne og hvordan jeg vurderer henne. For meg så høres dette ut som bevisste utsagn, ikke noe som kommer på automatikk. Så lenge vi kan snakke om hva vi gjør sammen og hvordan vi påvirker hverandre, er vi på rett spor når det gjelder å jobbe med introjeksjon, tenker jeg. Derfor støtter jeg bare med å si: «Ok, ja, det blir du klar over?» Jeg ønsker å synligjøre og holde fast ved at dette er noe hun begynner å reflektere over selv. Hun er i ferd med å bli mer og mer klar over at hun er opptatt av hvordan jeg vurderer henne, og at det også påvirker relasjonen mellom oss.

Verbatim 3

Hun kommer inn og vi setter oss i hver vår stol. Etter noen sekunders stillhet begynner hun å snakke om at hun har vært på date med en fyr. Hun sier at det er hyggelig, men at hun i etterkant av hvert møte plages av tanker om hva andre vil si om dem. Passer virkelig de sammen? Er han kjekk nok? Jeg prøver å utforske og problematisere hvem det er hun ser for seg at skulle ha disse meningene om dem. Hun tenker seg litt om, men det vet hun ikke helt. Og hun virker brydd over at hun ikke har et godt svar på det. Gjennom timen så jobber jeg med å ikke bli dratt inn i enkeltsider ved historien hennes. Jeg kjenner at jeg ofte får lyst til å komme med råd og forklaringer til det hun sier. Når jeg blir bevisst på dette, så går jeg tilbake til pusten, nullstiller meg og åpner for at en eventuell motpol kan dukke opp. Vi kommer inn på temaene med å ha kontroll og å ikke ha kontroll. Og at dette henger sammen med må versus vil.

K: - Jeg må slutte å bry meg om hva alle andre mener om forholdet mellom meg og han jeg dater.

T: - Du MÅ slutte å bry deg ... Jeg speiler henne og legger trykk på ordet MÅ.

Hun ser på meg, men sier ingenting. Jeg får tanker om at hun synes det var noe rart med at jeg gjentok setningen med trykk på MÅ. Etter en liten stunds stillhet, der vi ser på hverandre, fortsetter jeg:

T: - Jeg hører at du sier du MÅ slutte å bry deg ... Er du forresten med på en ting? Dette kan kanskje virke som pirk, men hva om du i den samme setningen bytter ut MÅ med VIL?

Hun gjør det ikke. Vi sitter og ser på hverandre litt til. Så sier hun isteden:

K: - Jeg hører hva du sier, og jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg kjenner meg igjen i at jeg må så mye i livet.

T: - Hva er det du VIL da?

Jeg kunne valgt å forsterke MÅ-polen enda en gang, men isteden så ønsker jeg å opprettholde fokus mot ordet VIL. Hun sitter stille en liten stund. Det ser ut som om hun tenker. Så sier hun:

K: - Det er et godt spørsmål. Når jeg kom til timen i dag så hadde jeg ikke noe spesielt å ta opp. Jeg tenkte faktisk tidligere på dagen i dag at jeg skulle sende deg en melding å si at jeg ikke kunne komme. Jeg tenker at det er min oppgave å starte timen, så da må jeg jo ha noe å komme med.

T: - Du tenker at det er din oppgave å starte timen, du MÅ ha med noe.

Jeg fortsetter å speile det hun sier.

K: - Ja, jeg må jo ha noe å snakke om når jeg er her. I dag hadde jeg ikke noe å snakke om, så da holdt jeg på å avlyse timen. Jeg kunne gjerne ha betalt for den. Jeg liker ikke å begynne å snakke om noe jeg ikke har planlagt på forhånd.

T: - Det er viktig for deg å være godt forberedt før du kommer til timen her?

K. - Ja.

T: - Jeg får opp et bilde i hodet, en tanke, som jeg vil dele med deg.

Jeg holder hendene opp foran brystet som om jeg holder et slags skjold der.

T: - At når du kommer hit med noe, et tema, så er det som om du holder noe opp foran deg som en slags beskyttelse.

Jeg holder hendene fortsatt opp foran brystet i retning mot henne.

T: - Men når du ikke kommer med noe planlagt å snakke om, så er det som om du ikke har noe å beskytte deg med overfor meg?

Jeg tar hendene bort mot siden, også beveger jeg hender og armer i luften mellom overkroppene våre.

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg sier dette, eller hva jeg vil med det. Det bare kommer spontant, også velger jeg å stole på det. Hun sier først ikke noe. Jeg kjenner på spenninger i brystet og føler meg litt ør i hodet. Jeg tenker at det kanskje var litt vel direkte. Noe jeg velger å si til henne:

T: - Jeg får tanker om at jeg kanskje var litt for direkte mot deg nå?

K: - Neida, det går fint.

T: - Ok, men hva tenker du da, om det jeg sa?

K: - Det gir mening for meg. Når jeg kom til timen, så følte jeg at jeg måtte si noe. Det jeg ville var egentlig at jeg IKKE ville snakke om daten med han fyren. Men MÅ vant. Og sånn synes jeg det ofte er i livet, at må vinner. Sånn som på jobben for eksempel, der jeg må dobbeltsjekke alle arbeidsoppgaver for å forsikre meg om at de er bra nok. Og når jeg kommer hjem fra timen i dag kommer jeg sikkert til å tenke igjennom og arrestere meg for ting jeg har sagt, som jeg ikke burde ha sagt.

Akkurat som jeg gjør, så snakker hun også om å være kritisk til seg selv etter timen.

T: - Hva er det jeg bidrar med her, tror du, som gjør at du må her med meg også?

K: - Det vet jeg ikke.

T: - Tror du det kan være noe?

K: - Tja, det kan jo kanskje hende. Men kommer ikke på noe her og nå. 

Drøfting verbatim 3

Flere ganger denne timen sitter jeg med tanker og følelser om at jeg ikke er en bra nok terapeut, at jeg ikke er gestaltisk nok. Jeg dømmer meg selv for å komme med spørsmål og si dumme ting som forsterker introjeksjonen istedenfor å skape bevisstgjøring rundt den. Etter timen når jeg skal skrive notater, så er det som om jeg ikke husker det som var viktig. Jeg blir veldig selvkritisk og får tanker om at nå kommer jeg til å levere en dårlig eksamen fordi jeg ikke greier å huske godt nok fra det som skjedde i timen. Som tidligere nevnt sier Skottun (2008) at det er vanlig at terapeuten ofte kan føle det slik i felt med mye introjeksjon.

I dette eksempelet prøver jeg å gjøre graderte intervensjoner med gjentakelse og forsterkning av ord som må og vil. Jeg gjør disse graderte eksperimentene for å utforske introjeksjonen og bevisstgjøre henne på hvordan hun bruker slike ord. Og jeg er nøye med å ikke ty til forklaringer, komme med råd eller si noe annet som hun kan ta til seg som en slags sannhet fordi det kommer fra terapeuten.

Denne eksperimenteringen fører til at hun forteller meg at hun tenker at hun må starte timen og at hun hadde holdt på å avlyse denne timen fordi hun var redd for å ikke ha noe å prate om. Samtidig som dette kan fortelle noe om alle forventningene i feltet mellom oss, så tar jeg det også som ett godt tegn i arbeidet med introjeksjonen. På eget initiativ retter hun fokuset mot noe som har å gjøre med vår relasjon og hvordan vi gjør ting sammen. Det er som om hun begynner å tygge litt mer på sine egne forventninger til hva terapeuten forventer av henne. Og at hun begnner å bli mer bevisst på at dette påvirker måten hun er på. Første skritt på veien mot å løse opp i en gestalt som er fiksert, går gjennom økt bevissthet (Zinker, 1977).

På dette stadiet i terapien opplever jeg at hun begynner å bli mer klar over hvordan må og bør styrer henne i relasjonen til andre mennesker, inkludert meg. Derfor spør jeg henne nå om min rolle i forhold til alt hun må. Det gjør jeg for å rette klientens oppmerksomhet mot at dette er noe som skjer i relasjon til andre, nærmere bestemt til meg i akkurat denne situasjonen. Samtidig så kommer nok dette spørsmålet også fra mitt eget automatiserte dialogmønster om å være flink student. Det virker ikke som jeg helt greier å treffe det som er i situasjonen. Ved en tidligere anledning har hun snakket om en trang til å gi ett godt og riktig svar når noen spør henne om noe. Nå ble hun svar skyldig. Det kan ha ført til at introjeksjonen ble forsterket igjen. Hun synes kanskje selv at hun burde hatt et godt svar? Kanskje følte hun seg atter en gang ikke flink nok til å oppfylle det hun antok var mine forventninger til henne?

Avslutning

I denne teksten har jeg undersøkt hvordan jeg kan jobbe som gestaltterapeut i et fiksert felt der klient og terapeut gjensidig forsterker introjeksjonen i terapirommet. Eksemplene i teksten viser hvordan klienten gradvis begynner å bli mer oppmerksom på hvordan hennes automatiserte forhold til bør og må påvirker henne i relasjon til andre mennesker, inkludert meg. Etter hvert i terapiforløpet skiftes fokuset hennes mer og mer mot det som har å gjøre med vår relasjon og hvordan vi gjør ting sammen i terapirommet. Hun begynner å reflektere litt mer over at hun har endel antagelser om hva jeg som terapeut forventer av henne. Og hun viser en gryende bevissthet om at dette påvirker måten hun er på, både sammen med meg og andre. 

Litteraturliste

Baalen, D. v. (2008). Gestaltdiagnoser. I S. Jørstad & Å. Krüger (Red.) Den Flyvende Hollender. (2. utg. s. 26-69) Oslo: NGI.

Clarkson, P. & Mackewn, J. (1993). Fritz Perls. London: SAGE Publishing.

Hostrup, H. (1999). Gestaltterapi. Indføring i gestaltterapiens grundbegreper. København: Hans Reitzel Forlag.

Joyce, P & Sills, C. (2018). Skills in gestalt. Counselling & psychotherapy (4. Utg.). Los Angeles: SAGE Publications.

Kolmannskog, V. (2015). Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi. Trondheim: Flux Forlag.

Melnick, J., & Nevis, E. C. (2000). Diagnosis: A struggle for a meaningful paradigm. I E. C. Nevis (Red.) Gestalt therapy: Perspectives and applications. (s. 57-78) Cambridge, Mass: GestaltPress.

Kolmannskog, V. (2019). Vi blir bedre håndverkere. En studie av den akademiske studentoppgaven ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Norsk Gestalttidsskrift, XVI(1), 31-54 Mann, D. (2021). Gestalt Therapy. 100 Key Points and Techniques (2. Utg.). London og New York: Routledge.

Perls, S. F., Hefferline, R. F., Goodman, P. (1951). Gestalt therapy. Excitement and growth in the human personality. Great Britain: Souvenir Press.

Skottun, G. (2008). Reisebrev. Essay om kontaktformer og figurdannelser. I: S. Jørstad & Å. Krüger (Red.) Den Flyvende Hollender. (2. utg. s. 105-127). Oslo: NGI.

Skottun, G. og Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i Teori og Praksis. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Slagsvold, M. (2016). Jeg blir til i møte med deg. En bok om relasjoner. Trondheim: Cappelen Damm.

Zinker, J. (1977). Creative process in gestalt therapy. New York: Random House Inc.