Vår 2022

-Det blir ikke fred av å konfrontere 

Annabell Stefanussen intervjuet av Bodil Fagerheim

- Hun er folkelig, tydelig, ydmyk og humoristisk. Det er lett å åpne seg for henne fordi hun selv er åpen og byr på seg selv. Dette er tilbakemeldinger Annabell Stefanussen får som veileder, foredragsholder eller konflikthåndterer. Selv har hun et inderlig ønske om å hjelpe dem hun veileder. Hun mener selv at hun har mange kvaliteter som en ekte fredsarbeider. Hennes store drøm er et eget TV-program.

Sist høst ga Annabell ut boka Fredsarbeid i heimen. Da jeg omtalte denne boka i forrige nummer av Norsk gestalttidsskrift, ble jeg interessert i få vite mer om dette fyrverkeriet av ei dame, denne seriøse gründeren som har fått til så mye, Annabell fra det lille stedet Bardufoss, midt i Troms. Jeg ville intervjue henne.

I dag driver Annabell online-kurset Fredsarbeid i heimen, et kommunikasjonskurs for foreldre. Gjennom dette kurset, som startet i 2016, har godt og vel 5000 foreldre fått veiledning i hvordan man kan bli tydeligere og vennligere i kommunikasjonen med barna og partneren. Omkring 70 tusen foreldre har deltatt på hennes gratis webinar om samme tema.

I tillegg jobber Annabell med veiledning og konflikthåndtering, blant annet for Målselv kommune.

Som å treffe innertieren

Opprinnelig er Annabell utdannet sekretær, men har knapt jobbet som det. Derimot har hun hatt mange andre jobber:

- Jeg har jobbet i barnehage, på skole, som privatsjåfør og med psykisk utviklingshemmede.

Hun forteller at hun var ekstremt frustrert i arbeidslivet. Gikk ut av den ene jobben og inn i den andre nesten hvert eneste år. Men så:

- Da jeg var 34 år, begynte jeg på gestaltutdanningen og det føltes som å treffe innertieren, virkelig. I undervisningen satt jeg framoverlent ytterst på stolen og sugde inn alt jeg kunne få med meg.

I løpet av ti år hadde hun tatt grunnutdanning i gestaltterapi, etterutdanning, veilederutdanning, gestalt i organisasjoner og til slutt konflikthåndtering.

- Jeg elsket gestaltfaget fra dag én, sier hun med stor intensitet.

Det som traff henne mest, var den personlige utviklingsdelen. Hun syntes det var veldig spennende å jobbe for å bli bedre kjent med seg selv, finne ut hvilke ressurser hun hadde og hvordan hun kunne utvikle seg. Gestaltfaget ga henne redskapene hun trengte for å starte på en stor endringsprosess.

- Og jeg merket at jeg over tid endret meg, særlig som mor. Dette føltes ekstremt viktig for meg, på en måte lystbetont, men også krevende. Når jeg tenker tilbake, er jeg egentlig veldig stolt over at jeg klarte å gjennomføre denne endringsreisen. Og jeg falt heller ikke tilbake til gammelt mønster. Jeg greide faktisk å holde fokuset og bevare den endringen jeg hadde gjort. I dag, etter mange år, sitter den i ryggmargen.

Oppdragelsen føres videre

Annabell mener at den oppdragelsen vi selv har fått, på godt og vondt, viderefører vi ofte til våre egne barn, i alle fall hvis vi ikke har et bevisst forhold til det.

- Jo mer bevissthet vi utvikler omkring dette, jo bedre valg kan vi ta. Det var jo det som skjedde da jeg endret meg som mor, at jeg skjønte at jeg hadde valget om å bli irritert og kjefte, eller å snakke vennlig til guttene mine.

Dette bevisste valget tok hun etter at sønnene Nikolai og Magnus, som da var 10 og 13 år, ba om en samtale med Annabell. Hun forteller at de ikke var frekke, de snakket til henne på en ordentlig og vennlig måte. Magnus sa: «Mamma, kom og sett deg. Mamma, vi liker ikke den måten du snakker til oss på. Vi synes det er vanskelig når du går fra å være blid til plutselig å bli sur».

- Jeg begynte å gråte, jeg gråt fordi jeg var stolt. Jeg var imponert og berørt over at de satt der så stødige og unge, to brødre i lag som ville ha denne samtalen med meg, sier hun og utdyper:

- Jeg skjønte jo at de kunne bli usikre og utrygge når jeg var så uforutsigbar. Jeg kjente igjen den følelsen - jeg hadde jo selv følt meg veldig usikker på pappa. Jeg kunne ikke love dem at jeg aldri mer skulle bli frustrert eller irritert, men jeg ga dem det løftet at jeg aldri skulle snakke til dem på en måte som gjorde dem utrygge.

Denne endringsprosessen var krevende og tok tid. Men det var også godt for Annabell å bli bevisst på at hun ikke måtte agere på sekundet når hun ble irritert. Hun kunne vente med å snakke til hun ble rolig og i tillegg velge ord som ikke uttrykte beskyldninger.

- Jeg kunne for eksempel uttrykke et behov i stedet for å kjefte på dem. Jeg kunne snakke i vi-form i stedet for å komme med beskyldninger som: Du får aldri med deg beskjeder, du følger jo ikke med, du misforstår hele tiden. Jeg husker en gang jeg sa til Nikolai: «Jeg kan oppleve at vi misforstår hverandre, kan du oppleve det?» Da svarte han at jo, det kunne han. Når vi ikke konfronterer, men snakker vennlig til noen, er det jo også naturlig at de responderer på en vennlig måte. Så min erfaring med Magnus og Nikolai var at når jeg endret min måte å snakke på, så endret også de sin måte å respondere på.

Autoritær far

Annabell tar frem en episode som hun husker veldig godt og som er blitt viktig for henne - og trolig også for hennes eldste sønn.

- Magnus var 16 år og hadde fri fra skolen. Vi jobbet hjemme begge to. Så spurte Magnus om vi skulle ta lunsj sammen. Da vi satt og spiste, sa Magnus: «Det er koselig å være sammen med deg når du er i så godt humør».

Annabell valgte da å fortelle Magnus om hennes egen oppvekst, en oppvekst med lite anerkjennelse, men med mye utrygghet.

- Jeg vokste opp med en veldig autoritær far. Jeg ble ikke slått fysisk, men jeg ble ofte slått ned på. Dette fortalte jeg til Magnus, men jeg fortalte også at pappa selv hadde hatt en ekstremt streng far. Så sa jeg til Magnus: «Jeg og du, Magnus, vi har helbredet dette sammen. Jeg vet med hånda på hjertet at hvis du blir far en dag, så kommer ikke du til føre dette videre, for det er helbredet». Og det var akkurat slik jeg følte det, at det var helbredet både framover og bakover.

- Dette er tilgivelse

Da denne samtalen fant sted i 2007, hadde faren til Annabell vært død i åtte år.

Og hvordan kunne Annabell unngå å bli bitter?

I 1999 var faren med i en frontkollisjon og som følge av skadene han fikk i kollisjonen, ble det også oppdaget en svulst i hjernen. Han fikk en alvorlig kreftdiagnose og prognosene var dårlige.

- I de fem månedene han levde etter diagnosen, var jeg veldig mye hos ham. Å være så mye sammen med ham, føltes helbredende for meg, minnes Annabell.

Hun forteller om en spesiell opplevelse hun hadde da faren, etter kollisjonen, våknet opp på intensiven:

- Jeg husker det så godt, jeg sto ved fotenden av senga og så at han var tilkoblet ledninger og slanger. Så kjentes det ut som at noe begynte å renne fra inni hodet mitt, nedover, på innsiden gjennom hele kroppen. Også føltes det som det rant ut gjennom tærne. Og jeg tenkte: Dette er tilgivelse!

Å se faren i denne situasjonen, aktiverte mye omsorg i Annabell.

- Disse fem månedene sammen med ham, ble totalt helbredende for meg. Alt det vonde jeg hadde opplevd tidligere med ham, var borte. Jeg tilga han 100 prosent, og har aldri tenkt en bitter tanke om han i ettertid, aldri! Jeg tror jo på mye rart og i dag tenker jeg på pappa som en hjelper, så jeg henvender meg ofte til han når jeg trenger hjelp og veiledning i mange ting. Det er godt å den trua - at han er rundt meg hele tiden.

En erfaring å bygge videre på

For Annabell har denne historien vært medvirkende til at hun har utviklet et konsept for å hjelpe folk til å ta valg ut fra sin egen historie.

- Vi har jo valget om å forbli i en offerrolle og bli bitter - eller å velge å bruke historien for å få det bedre gjennom personlig utvikling.

Og gjennom utdanning, selvutvikling og hardt arbeid har Annabell greid å bruke sin historie til å endre seg selv - og i tillegg hjulpet mange andre til det samme. Hun forteller:

- Da jeg tok studiet Gestalt i organisasjoner i 2006, skrev jeg en søknad til rådmannen i Målselv kommune, hjemkommunen min, der jeg tilbød meg å begynne som ambulerende veileder. Jeg skrev at dersom de var villig til å bruke meg som veileder, trodde jeg det ville komme til å påvirke sykefraværet i kommunen. Det var jo ingen stilling som var utlyst, så jeg turte aldri å sende den søknaden.

Noen år senere var det nettopp en slik stilling Målselv kommune utlyste. Den stillingen fikk Annabell, hun ble prosjektleder.

- Da jeg senere fant søknaden jeg hadde skrevet, men ikke sendt, matchet den helt med utlysningsteksten. Jeg tror jo på en måte at den stillingen var ment for meg.

Jobben som prosjektleder ble starten på et helt nytt arbeidsliv for Annabell. Det ble mye skriverier om dette «suksess-prosjektet» - sykefraværet gikk virkelig ned, folk var veldig fornøyde. Annabell ble headhuntet inn i flere kommunale jobber. Det ble en skikkelig opptur på hennes karriere som veileder.

Selv om hun har hatt stor nytte av utdanningen hun har tatt, er det viktig for henne å si at hun hele tiden har tatt utgangspunkt i seg selv når hun veileder og at hun har brukt gestsaltteorien på sin måte.

- Selv om jeg har ti års gestaltutdanning, tenker jeg ikke på meg selv som en gjennomstudert person. Gestalt er for meg noe jeg først og fremst har erfart, ikke lest meg til. Jeg var helt oppslukt av alt jeg kunne ta til meg på skolen og gjennom veiledningen jeg fikk. Og det jeg lærte, praktiserte jeg etter beste evne, ikke som terapeut, men i hverdagen, med mor og svigermor, og blant venner. Slik integrerte jeg forståelsen av gestalt, på min måte.

En human tilnærming

Annabell syntes hun strevde mye i relasjoner og i arbeidslivet. Under gestaltutdanningen skiftet hun jobb stadig vekk. Blant annet jobbet hun i et bofelleskap med fire ungdommer som var psykisk utviklingshemmet. Hun merket at disse ungdommene responderte mye bedre på henne enn på de andre medarbeiderne.

- Jeg skjønte at vi gjennom gestaltutdanningen ble trent på å møte mennesker på en veldig human måte - en måte som fungerer både for barn, eldre, psykisk utviklingshemmede, ja, for de fleste.

I et helt år jobbet Annabell med ei jente fra Kosovo som var ekstremt skadet. Hun hadde bodd i 12-13 forskjellige fosterhjem. Annabell ble veiledet av barnevernet, og siden hun gikk på gestaltutdanningen, fikk hun også veiledning av Daan van Baalen.

- Jeg var en av første som fikk ordentlig kontakt med denne jenta. Hun ble ikke velfungerende, men hun ble mye bedre. Jeg mener det kom av måten jeg møtte henne på, jeg hørte på henne og jeg var helt ærlig. Jeg fikk en enorm morsfølelse og hadde lyst å adoptere henne. Men noen ganger var hun helt grusom, hun slo og spyttet og kalte meg de verste ting, og jeg kjente at jeg hatet henne. Jeg turte å bevege meg i denne polariteten hat-kjærlighet og jeg turte å ta det opp i veiledning, forteller Annabell og fortsetter:

- Jeg husker Daan sa at han mente dette var et nybrottsarbeid. Jeg tror han mente dette fordi jeg brukte gestaltkunnskapen og meg selv på en sårbar, naken og kreativ måte i møte med ei jente som hadde store psykiske traumer. Dette resulterte i positiv endring i hennes atferd. Hun og jeg bygde en tillitsfull relasjon som tidligere hadde vist seg å være svært vanskelig å få til. På min eksamen rollespilte jeg hvordan jeg hadde jobbet med henne. Jeg kalte oppgaven; Å elske hatet ut. Det var nok mye fredsarbeid i måten jeg jobbet på allerede den gangen, med denne jenta.

Annabell sier at når hun virkelig lytter, er ærlig og til stede i møte med en veiland, kan det være helt avgjørende for et godt resultat. Hvis hun derimot begynner å tenke at hun skal være flink, at hun skal imponere, er det ubevisst hun selv som da blir fokuset.

- Jeg tror at alle fanger opp energien eller intensjonen jeg som veileder kommer inn med. Det er ikke meg det dreier seg om, men om dem jeg skal veilede. Jeg trenger ikke bruke store ord, det kan jeg heller ikke. Styrken min er at det jeg formidler, i hovedsak er ut fra erfaring. Ikke for å snakke meg ned, men jeg er som sagt lite belest, så det blir ingen uforståelige faguttrykk eller fremmedord eller tunge teorier. Jeg får ofte gode tilbakemeldinger på at jeg er folkelig, tydelig, jordnær - og folk liker veldig godt at det er mye humor i foredragene, sier Annabell.

- Jeg har også fått mange tilbakemeldinger på at det er lett å åpne seg for meg, og det mener jeg er fordi jeg er åpen selv, det blir ufarlig. Hvis jeg framstår som en som har alt på stell i arbeidslivet, som partner, som mor, så tror jeg det ville være vanskelig for mange å si: Jeg strever veldig med mange ting i livet, legger hun til.

Den viktigste lederrollen

Ett av budskapene i boka Fredsarbeid i heimen er at foreldrerollen er den viktigste lederrollen vi har. Det er også noe hun gjennom sin veiledning ønsker å formidle til andre foreldre.

Det som gjorde at hun begynte å se på foreldrerollen som en lederrolle, var de tilbakemeldingene hun fikk da hun jobbet med å få ned sykefraværet i Målselv. Etter ett år med kursing av alle de kommunalt ansatte som jobbet på gulvet, skjønte hun at hun hadde begynt i feil ende.

- Jeg skulle begynt på toppen og gått videre til alle enhetslederne, slik at de kunne ha jobbet med arbeidsmiljøet blant de ansatte og dermed bevart autoriteten.

Etter godkjenning fra strategisk ledelse, startet hun jobben med å veilede alle lederne i kommunen.

Resultatene kom, men ikke bare når det gjaldt sykefraværet. Både ledere og andre ansatte fortalte Annabell at de hadde begynt å bruke det de hadde lært i veiledning, i møte med ungene sine.

- Det var da jeg at så en forbindelse og som gjorde at jeg fikk ideen til prosjektet Fredsarbeid i heimen.

Annabell så at det var noen få utrolig dyktige ledere, de fleste var pluss minus middels, og så var det noen som, i hennes øyne, var udugelige i lederrollen. Disse tre kategoriene ledere fikk veldig forskjellige medarbeidere og dermed også arbeidsmiljø, trivsel og sykefravær.

- Dermed så jeg forbindelsen mellom lederskap på jobb og lederskap i familien, jeg tenkte at slik er det i familier også. Det gikk opp for meg at å være forelder er å være leder! Jeg ble da enda mer bevisst på hvilken visjon jeg ville ha som mor, hvilke verdier jeg ville videreføre til guttene mine. Hva slags sønner jeg ønsket å slippe ut i samfunnet. Jeg tenkte: Jeg vil de skal være ansvarsfulle og empatiske og at de skal huske meg som ei blid og støttende mor som de alltid kan komme til.

Viktig at intensjonen er god

Annabell sier hun har tenkt på at det egentlig bor mye empati og fredsarbeid i hennes vesen, og hun anser seg også for å være mild, snill og omsorgsfull. Hun er heller ikke stolt av natur.

- Dette er også kvaliteter som gjør at dette fredsarbeidet, som jeg valgte å kalle det, var lett for meg å forankre. Det vokste nærmest på meg, nå bor det, på en måte, naturlig i meg, sier hun og fortsetter:

- For meg er det ikke viktig å ha rett, eller å vinne en diskusjon. Men for noen er det det. Jeg tror veldig sterkt på at vi har et ego og at egoet vil ha rett, men jeg tror ikke hjertet vil ha rett. Egoet er lite, tror jeg, men hjertet rommer mye mer, filosoferer hun.

Dette er noe hun opplever når hun jobber med konflikthåndtering, for eksempel en konflikt mellom en leder og en medarbeider. I begynnelsen grudde hun seg til slike møter fordi hun, ifølge henne selv, paradoksalt nok er veldig konfliktsky. Hun forteller at hun i slike situasjoner har et inderlig ønske om å bidra til at begge parter kan se situasjonen fra den andres ståsted og tenke at det ikke er viktig å vinne.

- Jeg ønsker at de virkelig kan lytte og legge merke til hverandre, sier Annabell.

Hun understreker at innstillingen man går inn i en konflikt med, er helt avgjørende for resultatet.

- Når du oppriktig har gode hensikter, går du inn i en dialog på en helt annen måte enn hvis du ønsker å hevde deg. Det gir et helt annet resultat. Jeg tror vi egentlig, innerst inne ønsker å ha det godt med dem vi omgås. Det konstruktive er at når jeg tar imot kritikk på en ordentlig måte, så responderer den andre med å dempe seg. Ubevisst forventer kanskje folk at når de konfronterer noen, så skal han eller hun gå i forsvar. Men når det ikke skjer, blir også den andre dempet, det blir ingen krig. Derfor bruker jeg å si at man må være to for å starte en krig. Hvis en hiver ut agn og den andre biter på, så blir det krig. Men hvis ingen hiver ut agn eller ingen biter på et agn, så blir det ikke krig.

Online-kurs

En dag våknet Annabell med en tanke som slo henne: Fredsarbeid i heimen.

- Det var et navn som bare ramlet inn, og det var starten på veiledningskurset med samme navn, et online-kurs spisset mot mødre.

I dag driver Annabell, med ektemannen som kompanjong, online-kurset på sjette året. Konseptet er bygget på hennes egne erfaringer fra arbeidslivet, hennes tiårige gestaltutdanning, egen veiledning, endringer hun selv har gjennomgått og forbindelsen hun så mellom foreldrerollen og lederrollen.

- Jeg vet ikke helt om jeg kan kalle dette gestaltveiledning. Jeg har egentlig bare praktisert det som traff hjertet mitt, det som berørte meg gjennom gestaltutdanningen og som jeg evnet å ta i bruk selv.

Når hun veileder foreldre online, så sitter hun ikke ansikt til ansikt med den/de hun veileder.

- Vi får ikke dialogen, vi bruker chat hvor kursdeltakerne sender inn spørsmål og jeg svarer. Dermed er det et konsept som er basert på undervisning, hvor det kan synes som jeg gir råd. Det er ikke egnet til å jobbe fenomenologisk, så det er veldig annerledes å jobbe online enn når jeg sitter i en til en-veiledning.

De hun har i en til en-veiledning i dag, er i hovedsak enhetsledere som hun jobbet med i sykefraværsprosjektet i kommunene. Disse kan ta kontakt med henne etter behov. Men av og til er det også andre som tar kontakt, som har lest eller hørt om henne.

- De fremmede som tar kontakt, veileder jeg vanligvis på telefon. Jeg synes det fungerer veldig godt. Men jeg merker ofte at introjektene kommer opp i meg når jeg møter folk fra gestaltmiljøet. Når jeg sitter alene, tenker jeg ikke over at jeg kanskje burde gjøre det på en annen måte, jeg gjør bare det jeg føler jeg kan og som jeg har sett gir resultater, forteller hun og forklarer:

- Jeg mener jo at en veileder helst ikke skal gi råd og være ferdig med det. Hvis den jeg veileder selv får en aha-opplevelse om hva han eller hun bør gjøre, så vil jo det være bedre forankret i personen enn et råd fra meg. Men når jeg gir råd, spør jeg: «Hva tenker du om dette?» Hvis svaret er noe sånt som: «Nei, dette blir unaturlig for meg», så forklarer jeg hvorfor jeg tror det kan fungere. For poenget er at det som skal gjøres, må være ekte, at det er noe veilanden fullt og helt kan stå for. Jeg legger vekt på at rådet jeg gir, er måten jeg ville gjort det på. Den jeg veileder må selv kjenne etter om min måte vil passe for han/henne.

Tror ikke på konfrontasjon

Annabell forteller at mange av de som ringer og vil ha råd og hjelp, ser for seg en konfrontasjon med en motpart.

- Jeg tror jo ikke på konfrontasjon, jeg tror ikke det blir fredsarbeid av det. Så jeg lytter til hva de har å si, og hvis de er klare for konfrontasjon, sier jeg at jeg ikke tror at det vil føre fram. Da spør jeg om de vil høre hva jeg har å si, og det vil de som regel.

Hun mener at det er viktig å gå inn i situasjonen med det for øyet at resultatet skal være godt for begge parter og at målet ikke skal være å vinne.

Hun refererer til en historie hun skriver om i boka Fredsarbeid i heimen (2021, s. 147), som gjelder et veiledningsarbeid med Kine, ei mor som meldte datteren til barnevernet for omsorgssvikt av sine to barn.

- Før hun skulle møte barnevernet, ringte hun meg. Kine hadde tidligere gått på kurs hos meg, hadde god selvinnsikt og var mottakelig for veiledning. Hun var svært fortvilet. Ønsket hennes var at hun og datteren skulle forsones. Vi snakket lenge sammen før jeg sa at det kun var en strategi: vennlighet. Kine ba meg forklare hva jeg mente med det. Jeg sa at hvis hun lyttet, innrømmet bebreidelser hun eventuelt kjente igjen, ikke gikk til angrep eller forsvar, kunne det bli en saklig og rolig ordveksling. Kine protesterte: «Jeg har ikke lyst til å bli behandlet som en dørmatte og finne meg i alt det negative som hun og advokaten kommer til å beskylde meg for.»

Annabell mente at det ikke var snakk om å bli behandlet som dørmatte, men om å stå oppreist og være fredsbygger, ikke bite på eller legge ut agn til sin datter. Hun oppfordret Kine til å være ærlig og fortelle datteren hva hun virkelig ønsket: at hun elsket henne og at hun ønsket å bidra til at datteren skulle få det bra sammen med barna sine.

- Dagen etter møtet med barnevernet ringte Kine. Hun fortalte at hun hadde fulgt alle rådene fra Annabell, og at det ble et svært følelsesladet møte. Da Kine hadde fått sagt det hun ville, uten anklagelser eller bebreidelser, at hun elsket datteren og bare ønsket henne og barnebarna et godt liv, reiste datteren seg, gikk bort til moren og la armene rundt henne. «Vi klemte hverandre og gråt sammen som vi aldri hadde gjort før. Hun hvisket i øret mitt at hun var glad i meg.»

Som kommentar til denne historien sier Annabell at hun synes rådgivningen hennes fungerer, ikke bare når det gjelder denne historien, men også i de fleste andre tilfeller.

- Dette kan jeg si fordi jeg alltid etterspør tilbakemelding, ikke for å få applaus, men for å høre hva som fungerer og hva som ikke fungerer. I de fleste tilfellene får jeg gode tilbakemeldinger. Det gir meg tro på at jeg gjør noe riktig og det gir selvtillit. Det betyr ikke at det ikke kunne vært bedre, det har jeg mange ganger tenkt, men samtidig kan jeg ikke være bedre enn jeg er.

Kommunikasjonskurs - ikke terapi

- Det er jo ikke alle kurs som passer for alle, og slik er det nok for mine kurs også. Jeg forsøker å være helt klar og ærlig på innsalg, at det skal være normalt-fungerende deltakere, at det ikke er noe for folk med psykisk sykdom. Jeg sier det så tydelig som mulig at mine kurs ikke er terapigrupper, men kurs i kommunikasjon.

Hun forteller videre at på disse kursene kan det være fra 50 til 300 deltakere. De kan være med i en lukket Facebook-gruppe hvor de kan legge inn spørsmål, eller de kan være anonyme i gruppa og velge å sende spørsmål på email til Annabell.

- Kurset er ferdig laget på forhånd med forskjellige moduler og jeg foreleser live for hver modul. I tillegg til å gjennomgå den aktuelle modulen, tar jeg opp spørsmål fra facebook-gruppa eller spørsmål som er kommet på email.

Kurset varer omkring 10 uker. De to første årene, fra 2016, gikk kurset to ganger i året, men etter 2018 har det vært én gang i året fordi Annabell har hatt andre oppdrag.

- Jeg er også mye rundt og holder foredrag, særlig etter at boka Fredsarbeid i heimen kom ut på sensommeren i fjor. Boka ble veldig godt mottatt og gikk rett inn på bestselgerlista, noe som har hatt svært stor markedsføringsverdi. Jeg har jo vært intervjuet i de fleste store aviser, ukeblader, magasiner, radio og TV, så vi har klart å skape et konsept som er blitt veldig synlig. Jeg tror jeg har truffet en nerve. Jeg håper jo at boka skal bli oversatt til engelsk og kanskje tysk, forteller Annabell oppglødd.

Men det er kostbart å drive online-kurs. Ifølge Annabell bruker hun enormt mye penger på markedsføring, først og fremst på Facebook, flere hundre tusen kroner i forkant av et kurs.

- Men det er jo markedsføringen som gjør at det blir såpass synlig, og det avgjørende er hvor mye du er villig til å betale for å få spredd annonsene.

Gestalt - en støtte til endring

På spørsmål om hva gestaltutdanningen har gitt henne med tanke på det hun driver med i dag, svarer Annabell:

- Med gestalt opplevde jeg at jeg ble støttet til endring, ikke konfrontert til endring. Det var det som traff meg så sterkt, at jeg aldri opplevde å bli konfrontert. Jeg så nesten aldri på meg selv som feil i gestaltmiljøet, jeg fikk lov til å komme med det jeg hadde, slik som jeg var. Da ble det også tryggere for meg å oppdage ressursene mine. Og ikke minst å få tilbakemelding på min egen selvkritiske side. Veilederen min, Borghild Olsen, ga meg konsekvent positiv tilbakemelding når jeg rakket ned på meg selv. Hun evnet å se og samtidig formidle til meg, hvilken kvalitet som lå bak det jeg rakket ned på. Dette ga meg en enorm vekst som menneske og mye selvtillit.

Og det er noe av dette Annabell forsøker å lære foreldrene som hun veileder. De må ta i bruk det hun kaller stjernekikkerbriller, for bak en tilsynelatende negativ atferd ligger det veldig ofte skjulte kvaliteter.

- Pappa brukte å si: «Det er ingen som er interessert i å høre på deg, du prater og prater», men i dag får jeg betalt for å prate. Så bak denne skravlebøtta, er det ei veldig engasjert dame som har klart å skaffe seg et levebrød av å prate, undervise og veilede.

Annabell fremhever at selv om et barns oppførsel kan være både ubehagelig og krevende, gjelder det å se kvalitetene bak.

- Et barn som tør å opponere og si imot foreldrene, er et modig barn, en som tør å stille opp for seg selv. Det å få feedback på ressursene dine, det er jo fredsarbeid. Et menneske som har det godt med seg selv, som har tro på det den holder på med, de får ikke lyst til å gå i krigen. Så det å fokusere på hverandres ressurser, det er i praksis fredsarbeid. Og ikke minst, hvis jeg fokuserer på egne ressurser, kan jeg ikke samtidig fokusere på dårlig selvtillit.

Drømmen

Annabell har en stor drøm. Drømmen er at hun en dag skal nå ut til hele Norge, ja kanskje hele verden, med sitt konsept for fredsarbeid.

- Jeg er jo ekstrovert så det holder, og jeg får masse energi av det, så drømmen min er jo å lage TV av dette. Tror det hadde vært kanonartig. Og jeg er brennsikker på at det skal jeg få til fordi jeg har så sterk energi på det. TV er jo et medium du kan nå ut i stor skala, og jeg brenner jo veldig for at folk skal jobbe med seg selv, avslutter Annabell entusiastisk.

GRÜNDER: Annabell Stefanussen har skapt sin egen arbeidsplass gjennom å utvikle konseptet Fredsarbeid i heimen: De siste seks årene har hun holdt online-kurs for foreldre, arrangert gratis webinar og holdt foredrag. På sensommeren i fjor ga hun ut bokFredsarbeid i heimen. Foto: Bodil Fagerheim.